Arkeologi i Israel

 
     
 
Domen for himmelfarten Dødehavsrullene Dødehavet i Negev Kildene ved Ein Gedi
 

     

 

Domen hvor Jesu himmelfart fant sted


Av Torolf Karlsen

Jesu himmelfarts-kapell er et hellig sted på Oljeberget i det som kalles At-Tur distrikt i Jerusalem. Kapellet var fra først av en kristen kirke med et kloster som deretter ble en islamsk moske. Domen vi ser på bildet, er lokalisert til stedet hvor de trofaste mener at Jesu himmelfart fant sted førti dager etter sin oppstandelse. Inne i domen finns en stein hvor man kan se et avtrykk av Jesu siste fotefar på jorden.

Historien bak
Straks etter Jesu død og oppstandelse, begynte de første kristne å samles i hemmelighet for å minnes hans himmelfart ved en liten grotte på Oljeberget. Keiser Konstantin den store utstedte et dekret hvor han ga frihet for alle kristne i Romerriket så de kunne praktisere sin tro uhindret. Dette skjedde i 313 og gjorde det mulig for alle kristne i riket å tilbe uten frykt for represalier.

På tiden da pilgrimen Egeria gjorde sin reise til Jerusalem i 384, hadde stedet for kristne samlinger blitt flyttet til det nåværende stedet, et stykke opp og bort fra grotten hvor de kristne hadde samlet seg før. Den hellige Helena, mor til Konstantin, besøkte det hellige land på en pilegrimsreise i tiden mellom 326 og 328. I løpet av denne reisen identifiserte hun to steder på Oljeberget som sto i relasjon til Jesu liv. Det første var stedet for hans himmelfart og en grotte i nærheten hvor Herren lærte sine disipler å be Fader Vår. Da hun kom tilbake til Rom bestemte hun at det skulle bygges to helligdommer på disse stedene.



Domen på Oljeberget hvorfra Jesus for opp til himlen

Domen sett forfra Inne i domen fotefar vises Muren rundt domen

 

Rekonstruksjon
Etter at domen og andre bygninger i forbindelse med denne hadde forfalt, ble domen restaurert sent i det 7. århundre. Den franske biskop og pilgrim Arculf refererte til sin reise til Jerusalem omkring år 680 og beskrev denne kirken som “en rund bygning med åpning til himmelen og med tre søyler hvor gjennom man kunne komme inn fra sør. Åtte lamper lyste klart gjennom natten og lysskjæret kunne sees fra Jerusalem. Inne i kirken var det et avtrykk av Jesu fot som tydelig kunne sees».

Denne rekonstruerte kirken ble til sist ødelagt men ble gjenoppbygget under korsfarertiden i det 12. århundre. Denne kirken ble endelig ødelagt av Salah-ad-Din. Han lot være igjen en 12 x 12 meter åttekantet mur bygget rundt en liten bygning i sentrum på om lag 3x3 meter som ble kalt «martyriet». Det er denne bygningen som man kan se den dag i dag.

Nåværende struktur – domen
Etter Jerusalems fall i 1187 kirken på stedet med klosteret ble forlatt og den kristne menigheten flytt til Akko ved Middelhavet. På denne tiden etablerte Salah ad-Din hele Oljeberget til et «waqf” eller et muslimsk råd ledet av to sjeiker ved navn al-Salih Wali al-Din and Abu Hasan al-Hakari. Denne donasjonen ble registrert i et dokument datert 20. oktober 1188. Det førte til at kirken ble omgjort til en moske og et bønnenisje installert i den (vendt mot Mekka). Fordi de fleste som besøkte stedet var kristne pilgrimer, bestemte Sal-ad-Din at det skulle bygges en andre moske et lite stykke derfra slik at de kristne kunne tilbe i hovedkirken (domen). Denne moskeen er fremdeles tilgjengelig den dag i dag. Vi skal være klar over at det er i hovedsak muslimene som har tatt vare på dette stedet og domene der. Ikke så rart, da islam også tror at Jesus for opp til himmelen selv om de fornekter hans død på korset. Vi forstår at dette stedet og denne domen har en interessant historie. Det er sannsynlig at Jesu død og gravferd også befinner seg på Oljeberget, ikke langt fra dette stedet.

Kilde: Wikipedia

toppen


Dødehavsrullene

Av Torolf Karlsen

Oppdagelsen av Dødehavsrullene er et av de mest oppsiktvekkende funn i historien. I tiden mellom 1947 til 1956 ble det funnet skriftruller og fragmenter av skriftruller i 11 huler nær Qumran ved vestsiden av Dødehavet ca. 20 km fra Jerusalem. Disse skriftene hadde ligget i hulene i nærmere 1900 år i krukker av brent leire. Den tørre luften ved Dødehavet gjorde sitt til å bevare rullene fra å bli fullstendig ødelagt.

Hva inneholder skriftrullene?
Krukkene inneholder estene etter et eldgammelt jødisk bibliotek på om lag 900 skrifter, 1/3 av disse er bibelmanuskripter og har derfor stor betydning for den kristne kirken. Blant manuskriptene finns der to nesten hele ruller av profeten Jesaias bok og større eller mindre deler av andre av GTs gamle bøker. I samlingen finns det også bønnebøker som samfunnet i Qumran brukte i sine gudstjenester.

Noe av rullene etter at de har blitt åpnet

 

Likeså flere av de apokryfiske bøkene og andre skrifter som ikke er inspirerte (deuterokanoniske bøker) men som likevel var kjent i tiden mellom det gamle og det nye testamentes tid. De bibelske skriftene var avskrifter av det gamle testamentets kanon mens andre skrifter var ”nye” i den forstand at de ikke var kjent tidligere men forfattet av lærde i Qumran (Esseerne). Skriftene gir oss et unikt innblikk i jødedommen slik den ble praktisert i tiden like før Jesus. Det finnes også skrifter som er mer ”politiske” og som kritiserer den eksisterende samfunnsformen som eksisterte på deres tid. Om du skulle spørre: Nei, det står ingen ting om Jesus fra Nasaret i Esseernes skrifter.

Hvem skrev rullene?
Man mener at skriftene kom til i det samfunn som levde og utviklet seg i Qumran. Her bodde en gruppe mennesker som ønsket å avsondre seg fra verden og søke Gud i bønn og bibelstudier. De ble kalt Esserne men er ikke nevnt i det nye testamentets skrifter. Eseerne var samtidige med fariseere og saddukeere. Det kan herske liten tvil om at Esseerne representerte en høyere morals og åndelig kvalitet enn både fariseere og saddukeere. De levde også forventning på at Messias skulle komme og de kante ham rettferdighetens lærer. I dette samfunnet av gudfryktige fantes det også noen ”masoreter”, menn som viet hele sitt liv til å skrive av de hellige bøkene. Vi kan altså takke Esseerne for at de gjemte de hellige skriftene i hulene og på den måten ble de bevart for ettertiden. Dødehavsrullene grunnelement var ”vellum”, som er preparert skinn av rene dyr. Men dette er ikke 100 % bekreftet. En annen og kanskje mer foretrukket teori går ut på at rullene ikke ble lagt i hulene av Esseerne fra Qumran. Man tenker seg heller at rullene stammer fra en rekke forskjellige biblioteker i Judea og som ønsket å bevare skriftene fra å falle i hendene på den romerske 10. legion som dro gjennom landet i forbindelse med den jødiske krig fra 64 til 70 e. Kristus.

Hvorfor ble de gjemt i hulene?

Vi har allerede antydet hvorfor. De jødiske skriftlærde og andre hellige menn var sterkt nasjonalistiske og det særlig i de perioder hvor Judea var okkupert av fremmede makter. Makkabeer-tiden og krigene som oppsto mellom jødene, ledet av familien Makkabeus og den greske kong Antiokius Epifanes i den hellenistiske perioden etter Alexander den store (175-163 f. Kristus) og før romerne tok makten over Judea.


Hulene ved Dødehavet hvor skriftrullene ble gjemt

 

Disse fremmede maktene har ikke alltid hatt en god følelse ovenfor jødenes helligste skrifter. Toraen ble røvet ut fra synagogene og brent og ødelagt. Det var derfor viktig å bevare disse dyrebare klenodier og det hendte at jøder satte livet på spill for å gjøre nettopp det. Hulene var ypperlige gjemmesteder. De var vanskelig tilgjengelig og hadde et klima som bevarte skriftene fra å gå i oppløsning. Vi må takke jøden for hans utrettelige iver for å bevare den hellige skrift. De så på rullene som Guds ufeilbarlige ord.

Hva er betydningen av dødehavsrullene?
Det finnes ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter, men en rekke avskrifter. Det eldste håndskrift til hele GT på hebr. stammer fra 1008 (Codex Leningradensis). Men dødehavstekstene er alle eldre en 68 e. Kristus. Det betyr at vi har nå har manuskripter til GT, f. eks. profeten Jesaia som er 1000 år eldre enn det vi hadde tidligere. Spørsmålet blir om dødehavstekstene kan bekrefte vår Bibel av i dag. Forskerne kan berolige oss med å si totalt sett er ulikheten lik null. Etter hvert som flere av GTs bibeltekster blir tilgjengelige vil det vise seg at Guds ord ikke har endret seg vesentlig gjennom 1000 år. Konklusjonen er at vi kan stole på Bibelen. Det sier seg selv at en ikke kan gå i detaljer på grunn av plassmangel. Men du kan finne utrolig mye interessant stoff både på internett og i faglitteraturen.

toppen


Dødehavet – en uhyre interessant historie

Av Torolf Karlsen

Det finns knapp et sted på jorden som er så spesielt som Dødehavet. Historien om Dødehavet og de mange hendelser som knytter seg til dette innlandshavet er lang og mangfoldig. Dødehavet fikk sitt navn fordi en trodde at intet liv kunne overleve i det salte vannet. Man har likevel funnet en type algevekst i vannet den grønne Dunaliella og en del bakterier. Men ellers er Dødehavet fritt for levende vesener.

Jordens laveste punkt
Dødehavet har sunket under havnivået og ligger i dag 417 meter under havets overflate mens dødehavets bunn ligger på 433 meter. Lengden er 77 km og strekker seg fra Moabs fjell i nord til Judas høyland. Grenselinjen mellom Israel og Jordan går gjennom Dødehavet. Det er fire elver som bringer vann til Dødehavet men likevel fordamper vannet rask i den intense varmen i dalen hvor temperaturen kan stige til 45 gr. C på sommeren. Det regner sjeldent i disse områdene og ikke mer enn 5 cm i året. Alt vann som renner inn i sjøen forblir der og fordamper. Dødehavet har ikke noe utløp.

 



Geografiske fakta
Forskerne sier at for ca. 1 million år siden opplevde denne del av verden et enormt jordskjelv som skapte forkastningen som vi kaller Rift Valley som strekker seg 6000 km fra Syria via Eritrea til Mosambik. Rift Valley er så stor at man kan se den fra månen. På slettelandet syd for sjøen lå de bibelske byene Sodoma og Gomorra. Disse to byene er kjent for ugudelighet og umoralsk forfall og ble gjenstand for Guds straffedom. Restene av de forkullede byene kan fremdeles sees i den sydlige enden av Dødehavet. Jeg anbefaler dette nettstedet for mer informasjon: www.sodoma.net 

Dødehavets rikdommer
Dødehavet inneholder ufattelige rikdommer. Her finns konsentrerte forekomster av livsviktige mineraler for mennesker over hele verden: salt, pottaske, magnesium, kalsium klorider, bromid, m.m. Saltinnholdet i Dødehavet er på 33 %. Til sammenligning er saltinnholdet i Middelhavet på 3 %. Israel eksporterer store mengder av Dødehavets mineraler til mange land, noe som gir store eksportinntekter. Kanskje profeten Jesaia tenker på dette når hans sier: ”Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide sig; for havets rikdom skal vende sig til deg, folkenes gods skal komme til deg”. Isa 60:5 Det faktum at Dødehavet ligger så lavt gjør at luften er spesielt ren og fri for urenheter. De ultrafiolette stålene fra solen, når ikke ned til Dødehavet mens vannet og mudderet inneholder mineraler som virker helbredende for kroppen. På grunn av varmen og den høye fordampningen av vannet i sjøen, er oksygeninnholdet i luften 10 % høyere enn andre steder. Lufttrykket er også høyere på grunn av sjøens lave plassering. Disse to faktorene er svært gunstige for både planter og vekster og for menneskets helse. Mengder av mennesker med forskjellige typer hudplager, og spesielt psoriasispasienter, valfarter til Dødehavet for å smøre inn kroppen med gjørme fra bunnen av sjøen.

Problemer for Dødehavet
Vannet i Dødehavet fordamper fortere enn det tilføres nytt. Vannlinjen har sunket betraktelig i løpet av de siste årene og store områder som før lå under vann, er nå tørre strandsoner. I 1930-årene var tilførsel av vann like stort som fordampningen. Men etter hvert som man i stadig større grad brukte vannet fra elvene, og spesielt fra elven Jordan til jordbruksformål, minket vannstanden. I realiteten består Dødehavet av to bassenger. Det ene bassenger er i den nordlige enden og er dypere en det andre i syd. Mellom disse to bassengene var det i tidligere tider en landtunge som ble kalt El Lisan (arabisk for ”tungen”). Over denne kunne man vade fra den østre til vestre delen av havet. I dag er det sydlige bassenget helt tørt, noe som forteller om den dramatiske utviklingen som har funnet sted. Det er likevel ingen fare for at vannet vil totalt fordampe, i alle fall ikke på lang tid fremover.


Løsninger på Dødehavets problemer
Israel er klar over disse presserende problemer og som vanlig har kompetente folk for lengst kommet opp med ideer til hvordan problemene kan løses. En ide er å forbinde Dødehavet med Middelhavet ved å lage en kanal gjennom fjellmassene og så lede sjøvannet inn i bassenget. Fordi vannet i middelhavet ligger ca. 417 meter over Dødehavet, ville det ikke være behov for pumper av noe slag bare man sørget for naturlig helling på kanalen. Denne tanken oppsto allerede i begynnelsen av den 19 århundre. Den andre ideen er å legge en kanal fra Akababukten ved Rødehavet hvor du også finner feriebyen Eilat. Topografien vil sterkt favorisere denne planen for Akaba ligger også 417 meter høyere enn Dødehavet og i et slikt terreng med en stadig nedoverbakke, ville kostnadene være overkommelige. På samme tid vil man anlegge et avsaltningsanlegg et eller annet sted på ruten, noe som vil gi rikelig med ferskvann til både dyr og mennesker og gi vann til store jordbruksarealer i Negev. Ideen ble konkretisert allerede i 1977.

Både Jordan og Israel har begge store interesser i området og siden det eksisterer en fred mellom landene, skulle det være mulig å utvikle slike prosjekter i samarbeid, noe som vil redusere kostnadene. Foreløpige beregninger er på USD 5 milliarder hvilket inkluderer infrastruktur men uten avsaltningsanleggene. Tidsaspektet er 10 år for ferdigstillelse før en kan begynne å nyte godt av kanalen.

Dødehavet og byene i Bibelen
Bibelen nevner tidlig Dødehavet. Første gang i 1. Mos. 14:3: Alle disse slo seg sammen og dro til Siddim-dalen, der Salthavet nå er”. De fem kongene slo seg sammen mot Bera, kongen i Sodoma. Allerede på den tiden var det byer i Jordandalen som var rik på vegetasjon, som Herren hage (1. Mos 13:10). To av dem var store byer, Sodoma og Gomorra. Navnet ”dødehavet” er ikke å finne i Bibelen. Uttrykk som brukes er ”Salthavet” og ”Ødemarks-havet”. Den første historien om Dødehavet finner vi altså på Abrahams tid (ca. 2000 f. Kristus) På denne tiden bodde kanaaneiske grupperinger der som alle var henfallen til avgudsdyrkelse.

Guds straffedom falt tungt på byene Sodoma og Gomorra. Ild og svovel falt ned fra himmelen og ødela byene. De sank hverken ned i jorden eller i sjøen men er bevart for enhver som vil se dem den dag i dag. Se henvisning til websider i begynnelsen av artikkelen. Etter denne katastrofen ser det ut til at dalen ble ufruktbar. De fruktbare markene ble forvandlet til sand og mennesker flyttet fra området.


toppen


Ein Gedi - en eldgammel oase i ørkenen

Ein Gedi er en oase på den veste siden av Dødehavet som er jodens laveste punkt, omkring 417 meter under havets overflate. Ekstrem hete og ørkenlignende forhold eksisterer I denne del av landet gjennom mesteparten av året. Men permanente ferskvannskilder strømmer frem fra de høye klippene i den Juda ørken som har gjort permanent bebyggelse og jordbruk mulig fra eldgammel tid av. Ein Gedi er nevnt mange ganger i flere historiske kilder og det har vært gjort overveldende mange arkeologiske funn fra utgravninger helt siden 1960 og som har gjort det mulig å spore det lange historieforløpet til denne unike oasen.

Et Heliolitisk tempel
I den Heliolitiske perioden i det 4. årtusen før Kristus ble det reist et tempel i Ein Gedi oasen og som tjente som et kultsenter for de nomadestammene som eksisterte i området. Tempelområdet var bygget på klippegrunnen over kilden. Det besto av flere atskilte rom bygget av stein rundt en stor åpen plass som igjen var omkranset av en mur. Man kom til templet via en gate som på hver side hadde firkantede rom med benker. Selve templet sto i motsatt ende på andre siden av den åpne plassen Templet var rektangulært (20 x 2,5 M2) med steinbenker langs veggene og et alter hvor dyrebein og aske ble funnet, noe som vitner om et offeralter. Kun strukturen er nå igjen men forskere mener at prestene i templet rømte for en eller annen kommende fare og tok med seg kultgjenstandene som ble brukt i flere generasjoner. Templet ble aldri brukt igjen men ble godt bevart i den tørre ørkenluften,
helt til denne dag.


Landsbyen Tel Goren
I den bibelske perioden, ble Ein Gedi og den omkringliggende ørken kjent som Ein Gedis ørken. Området var en del av Juda stamme hvor David søkte tilflukt da han ble forfulgt av Kong Saul ved Ein Gedi (1 Sam 24:1) Den første permanente bosettingen ble bygd på den lave høyden Tel Goren, ved enden av den første kongetiden (andre halvdel av den 7. århundre før Kristus). Husene i den lille landsbyen ble bygd tett sammen på terrasser hvor hver av dem besto av to rom og en åpen gårdsplass. I hvert av disse husene var det store vannkrukker for drikkevann og andre vesker laget av planter som vokste i området. Kongelige segl og andre krukker med personlige navn så vell som en mengde artikler av sølv ble funnet i ruinene av landsbyen, noe som indikerer rikdom og økonomiske selvstendighet. I den Persiske perioden (5. til 4. århundre før Kristus) vokste landsbyen i området. Blant bygningene fant man et fremstående stor struktur, sannsynligvis to etasjer høy. Denne hadde mange rom, en åpen gårdsplass og lagerrom i hvilken man fant en mengde kunstgjenstander med kongelige segl. Dette forteller om en landsby med fortsatt betydning. I den Hasmoneiske perioden likeså i perioden med Herodes (1. til 2. århundre før Kristus) finner vi at bosetningen ved Ein Gedi opplevde stor trivsel og ekspanderte til å bli en kongelig bosetning. Ved Tel Goren ble det også bygd en borg for å beskytte landsbyen og dens jordbruksprodukter mot de stadige raid fra omkringliggende nomadestammer. Ein Gedi ekspanderte og bebyggelsen spredte seg til den lavere flate høyden ved foten av Tel Goren. Ein Gedi ble ødelagt og forlatt under den Første Jødiske Oppstand mot romerne i årene 66 til 70 etter Kristus.

Fornyet utgravning
I en fornyet utgravning som begynte i 1996, ble det funnet 30 store steinkar bygget som celler rundt en liten kilde nordvest for Tel Goren. Utgraverne formodet at dette måtte være et sted hvor Esseerne levde i et isolert samfunn i ørkenen nær Dødehavet under den Romerske perioden I forbindelse med oppstanden under Bar Kochba (132-135 etter Kristus) var Ein Gedi en viktig utpost for opprørerne slik det også en nedskrevet I Bar Kochbas brever funnet i dødehavsområdet. Senere ble en romersk garnison lagt til Ein Gedi. Under den Romerskeog Byzantinske perioden (2. til 6. århundre) ble oasen en kongelig storgård og bosettingen av Ein Gedi nådde sin utviklings høydepunkt. Eusebius biskop i Cesarea beskriver i den 4. århundre Ein Gedi som ”en svært stor jødisk bosetting”. I løpet av utgravningen ble det oppdaget ruiner av bolighus, vanninstallasjoner og butikker langs gatene. Under denne perioden ble det bygd steinterrasser på bakkeskråningene og et sinnrikt vanningssystem med diker for oppbevaring av vannet og et nettverk av vanningskanaler ble utviklet. Disse tiltakene som ble iverksatt og utført av en sentral administrasjon, muliggjorde ekspansjon og dyrking av tropiske planter og produksjon av parfymer og medisiner. Spesielt kjent var den kostbare Balsam, en parfyme produsert fra en plante som bare vokste i denne regionen. For å beskytte de dyrkbare områdene og kontrollere en handelsrute var det nødvendig med en borg og et utkikstårn. Disse ble derfor bygget i området.


Synagogen
Synagogen I Ein Gedi daterer seg til den Romersk-Byzantiske perioden men den gjennomgikk flere endringer I løpet av sin brukstid. Da synagogen først ble bygd i begynnelsen av det 3. århundre, var den en enkel bygning uten noen parallelle sider. På den nordre siden som vendte mot Jerusalem, var det to åpninger. Gulvet var lagt med enkel hvit mosaikk med et swastika mønster I sort tesserae (en liten firkantet sten som ble brukt for å gjøre mosaikken vakker) i midten. Synagogen gjenomgikk en omfattende renovasjon i den 4. århundre. Åpningen i den nordre veggen mot Jerusalem ble lukket og i stedet omgjort til en firkantet nisje som sannsynligvis inneholdt en oppbevaringsboks av tre for Tora-rullen. I midten av det 5. århundre ble synagogen gjenstand for ytterligere forandringer, men dens ikke-parallelle struktur ble bevart. Størrelsen var nå 16 m på venstre siden og 13,5 på den veste siden, med en bredde på 12.5 meter. Høyden var kun én etasje. Hele innsiden av synagogen var hvitplastret og med fargerike dekorasjoner. Det var en plattform i den ene enden hvor skriftlesningen foregikk.

Synagogen ble til sist ødelagt av brann, sannsynligvis under keiser Justinian (andre halvdel av det 6. århundre) i en periode med forfølgelse av jødene.

Lenkene peker mot Jewish Virtual Library og er på engelsk

 






Jerusalem timeline

   
   
     
   

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no