Hvorfor er jeg volontør i Israel
 
Av Anka Langeby
 
Noen betraktninger etter to måneders arbeid

Gjør jeg dette fordi jeg liker spenning og nye opplevelser? Eller er det fordi jeg vil stå med Israel? Det kan jeg jo gjøre på mange andre måter også. Eller er det fordi det bare ble sånn? Eller? Jeg hadde bestemt meg for noe helt annet. Noe jeg kunne spe på pensjonen med, men så viste det seg at det ble helt feil.

Roen jeg opplevde etter at jeg tok kontakt med NPAI, gjorde meg trygg på at det var dette jeg skulle gjøre nå. Det manglet ikke på kommentarer både av negativ og positiv art, men den overbevisning jeg hadde i hjertet, ble stående og vokste seg sterkere.


Jeg tenkte også i mitt stille sinn at mitt bidrag innen psykiatri var et avsluttet kapittel etter nærmere 40 år i feltet, men når ett av behovene for frivillig arbeid her i Jerusalem, er på et mentalsykehus, ja, så var det helt greit. Ja, det er mer enn greit. Daglig opplever jeg så mye fantastisk i møte med både pasienter og personalet. Joda, jeg blir sliten, men det er jo vanlig når man jobber! Godt er det da å hvile ut i flotte omgivelser og sammen med hyggelige medarbeidere på Beit Betania, etter endt økt!

Arbeidsdagen min på Kfar Shaul, psykogeriatrisk avdeling, begynner omtrent klokken 07.45. Turen fra Mevaseret Zyion, hvor jeg bor, tar meg ca. 45 min med bussbytte på sentralstasjonen. Det er berikende å "dra opp til Jerusalem", betrakte soloppgangen, travle mennesker og ikke minst barn på vei til skolen. Bussruten går gjennom ortodokse strøk, og da er det vanlig å se menn med både bønnesjal og ikke minst Bibelen under armen. Lenge siden jeg så menn langs gatene hjemme med en synlig Bibel under armen! Vel, rett skal være rett, kristenfolk på vei til søndagsmøte med Bibelen har vi fortsatt der hjemme, måtte det bare øke i antall!

I det jeg kommer inn i avdelingen roper en av pasientene "Ima" til meg og serverer et nydelig smil! Jeg er jo ikke hans mor, men kanskje ligner jeg? Tilberedelse til frokosten kommer i gang ved 8-tiden. Det har allerede vært servert kaffe, og nå venter sultne mager på påfyll av mere fast føde.

Etter frokost er det røykepause for de som ønsker det, for andre starter dusjingen. Avdelingen er delt i en kvinneside og en side for menn, og jeg er selvfølgelig hos kvinnene. Flere er selvhjulpne, men en ekstra hånd til hårvasken kommer godt med. Istandsetting av rommene, rydding på lintøylageret og vask av privat tøy går unna, for snart er det forfriskninger på "stua", noe godt å drikke og frukt. Innimellom er pasientene til behandling hos psykolog, psykiater, fysioterapeut og fotpleier, for å nevne noen. Aktivitetsansvarlig kommer ukedagene, og alt fra maling, blomsterplantning og bevegelse til musikk er tilbud. Men deltakelsen varierer. Kjenner meg godt igjen, ikke alltid man er i slag til den slags utskeielser!

Varm lunsj kl 12 etterfulgt av "middagslur". Den kan vare til ved halvfiretiden, og da kan det jo passe med en kaffetår med noe "attåt". Jeg har også hatt seinvakt, som begynner kl tre og avslutter ved åtte/ni-tiden. Middag serveres, og mellommåltider, men aktivitetene er naturlig nok færre. TV-en står i hjørnet og durer, ser ikke ut til å være så interessant.

En dag på vei hjem fra jobben hadde jeg funnet meg en plass på bussen, og ser at etter meg kommer det på en ung mann i soldatuniform. Han bærer ikke gevær. Idet han snur seg for å gå bakover i bussen får jeg se hans ansikt. Han har Downs syndrom.

Israel som urettmessig blir kalt en apartheidstat, har altså bruk for alle til å forsvare landet. Jeg må innrømme at denne unge soldat som bar sin uniform med stolthet, gjorde et stort inntrykk på meg!

I september ble det mye feiring, og først ute var Rosh Hashana og fri fra jobb. Bestyrerparet Ann-Helen og Morten Lindhjem inviterte stadig til utflukter av forskjellig art. Det var badetur til Bet Yam ved Tel Aviv, kveldskonsert i Gravhagen, Klagemuren by Night, Getsemane og restaurantbesøk i Mamilla, Handlegaten med stor H og mye mer. Rosh Hashana, ble etterfulgt av Yom Kippur, forsoningsdagen, og da står Israel stille! Ja, helt stille. Ingen biler kjører (kun ambulanse og politi). Til og med flyplassene er stengt, lukket for all flytrafikk! De må da tape millioner, tenker du kanskje. Ja, det gjør de sikkert, men Herren har talt. Vi kan lese om Yom Kippur i 3.mosebok 23.26-32 "Den dag skal dere ikke gjøre noe arbeid, for det er soningsdag ... En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere, og dere skal faste". Etter solnedgang brytes fasten, og etter måltidet fylles gatene med folk, store som små, og det er trehjulssyklene og "olabilene" som råder i de ellers så trafikkerte gater.

Vi har hatt Sukkot, Løvhyttefest, og da kunne vi høre sangen virkelig tydelig og dansen med taktfast klapping. I gata vår ble det satt opp mange løvhytter. Vi gikk tur en kveld og hørte glade stemmer og klirring av bestikk. Vi ble også invitert inn til en av dem. Det gjør noe med en frossen sjel fra kalde nord å se og høre Guds utvalgte folk som opprettholder de religiøse tradisjoner gjennom århundrer. Disse tradisjoner styrker samhold og fellesskap jøder imellom, over hele verden! Gud ser til hjertene, sier vi, og det er også noe jeg vil lære mer om, det å se til hjertene til de jeg møter.

Fredag er dagen da sabbaten starer kl. fem på ettermiddagen, eller ved solnedgang, og varer til lørdag ved solnedgang. Morten og Ann-Helen inviterer til sabbatsmåltid med vin (druejuice) og brød på "Øvresalen" (4. etasje, hvor de holder til). Ann-Helen tenner lysene og leser/synger "Barukh Atha Adonai, Eloheino». Velsignet være du Herre, vår Gud, universets Konge som har helliget oss med Sine bud og befalt oss å tenne sabbatslysene. Amen"
Morten velsigner brødet og vinen " Barukh Atha Adonai". Han leser dagens tekst og vi samtaler om det som er lest. Dette er verdifulle stunder hvor Guds ord er "hovedretten", og så gleder vi oss over husmorens særdeles velsmakende måltid.

Vi har en deilig uteplass på Beit Betania, som har blitt frokostplassen min på fridagene. Med bena i solskinnet og kaffekoppen på armlengdes avstand er dette en god start på dagen! Mellom "vårt" hus og naboens går det en snarvei ned til gaten hvor vi tar bussen til byen.

Hver sabbat (lørdager) starter en stille vandring av gamle og unge, mest menn, smågutter og hele familier. De er på vei til synagogen. Tynne barnestemmer spør Abba (pappa) om dette og hint og Abba svarer. På hjemvei er det mer skrål og glade stemmer, og innimellom synges det.

Vi er sikkert mange som har bidratt på forskjellig vis til å hjelpe jødene hjem til Israel. I Norge er det flere organisasjoner som står med Israel, og det skal vi fortsette med!

Kanskje skulle vi alle bidra til at flere blir med på denne viktige og spennende oppgaven det er å gi takk tilbake til Herrens folk som har gitt oss Jesus, håpet om evigheten og Guds ord, Bibelen?!

Jeg kom i snakk med en religiøs mann på hovedkjøkkenet en dag. Han fortalte at han var av Issakars ætt. Da han forstod at jeg kjente til profeten Samuel og hans salvelse av David, den yngste av Isais sønner, ble han svært overrasket og glad. Jeg opplever at jødene kjenner Faderen, de kan sin bibel. Kan vi vår, hele skriften, både det gamle og det nye testamentet? "Legg vinn på ordet og opplesningen," står det skrevet. Vi har alle noe å lære av hverandre, og min respekt for mange jøders kunnskap om Faderen og sin Thora, er stor.

Etter snart to måneder i Israel med jobb, utfarter til Ashdod, Cæsarea, Dødehavet og mye mer, ser jeg frem til å "fullføre løpet" på tre måneder i samme driv og fortsatt med daglige velsignelser fra Herren Jesus, han som elsket meg først, slik at jeg kan elske min neste.

Takk til NPAI som viste meg tillit og sendte meg ut, og takk til Morten og Ann-Helen, samt de andre flotte volontørene som holder ut med meg!


Vennlig hilsen
Anka Langeby
 
 
 
 

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no
- Redaktør og Webmaster: Torolf Karlsen