Den sameritanske kvinnen - en profetisk vinkling - del 3
 
Av Jon Erling Henriksen, reisesekretær
 
Mars 2019

Skriftlesing: Joh. 4:1-26
Her har vi på nytt igjen en av de mest kjente hendelser under Jesu jordeliv. Tar vi på «profetiske briller», vil vi få interessante betraktninger som igjen lar oss forstå at de hendelser som skjedde under Jesu jordeliv, hadde en dobbel betydning. Han ikke bare ville hjelpe denne kvinnen, men han ville også gjennom denne handlingen signalisere til folket som nasjon. Vi kan så dele tekstavsnittet inn i følgende temaer:

1) Jesus på historisk grunn. 2) Jesus og samaritanerne. 3) Hvem representerer kvinnen?
4) Effektiv evangelisering.
La oss så prøve å betrakte denne hendelsen ut fra disse nevnte overskrifter.


1) Jesus på historisk grunn
Skriften forteller følgende: «Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette time.» (v. 5-6) Beretningen fører oss først tilbake i tid til 1. Mosebok kapitel 33. Og vi kan friske opp i historien ved å lese denne historien. Vi skal merke oss at denne historien var ikke ukjent for kvinnen. For hun sier under dialogen med Jesus: «Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans?» (v.12).

En ekte jøde unngikk helst å reise gjennom Samaria på grunn av det gamle og inngrodde fiendskapet mellom de to folkene. Det gikk an å reise fra Judea til Galilea uten å berøre samaritansk jord. Men Jesus drog imidlertid gjennom dette området. Moses forteller det på denne måten når han beretter om Jakobs møte med sin bror Esau: «Og Jakob dro til Sukkot, hvor han bygde seg et hus og laget løvhytter til buskapen sin. Derfor kalte de stedet Sukkot.

Jakob kom vel fram til byen Sikem, som ligger i Kanaans land, på sin ferd fra Mesopotamia, og han slo leir utenfor byen. Og det jordstykket som han hadde slått opp teltet sitt på, kjøpte han av Hamor, Sikems far, for hundre kesitter. Der reiste han et alter, og kalte det El Elohe Israel, Israels Gud er Gud. Hovedhendelsen forteller oss at Jakob og Esau ble venner. På samme område er det at Jesus møter en representant fra samaritanerne, det også førte til forening! Ligger det en dypere symbolikk i dette? Vannet i brønnen (og den var dyp) representerer det som ingen kan unnvære. I overført betydning er det, ved troen, åpnet en kilde som alle kan øse av, og som forener alle folkeslag.

2) Jesus (jøden) og samaritanerne
Johannes kommer med en liten, men viktig opplysning i vers 9: «Den samaritanske kvinnen sier til ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere.» Hvilket slektskap var det mellom jøder og samaritanerne? Historien forteller oss at de nedstammet fra Jakob gjennom Josef og hans sønner Manasse og Efraim. Samaritanerne følte nok på litt nasjonal sjalusi overfor jødene.

Under Jesu jordeliv var altså fjellet Garisim, samaritanernes religiøse sentrum ved siden av Sikem, som lå i nærheten. Men når startet dette? Da må vi tilbake til det nordisraelittiske rikets undergang. Da bosatte hedenske kolonister seg i Samaria, og befolkningen ble som en følge av det, sterkt oppblandet. Ikke bare det, men også deres religion var en blanding av israelittisk tro og alle slag hedenske, jfr. 2. Kong. 17:24ff. Etter som tiden gikk, hadde det nok blitt en «fornyelse» innen deres gudsforhold, for det ser ut for at det hedenske elementet hadde blitt mer og mer trengt tilbake.


Videre kan det nevnes at samaritanerne anerkjente den mosaiske lovens autoritet og ville ta del i oppbyggingen av Jerusalems tempel, men ble avvist (dette kan du lese om i Esra 4:1ff). Dette var da foranledningen til at de bygde sin egen helligdom på fjellet Garisim. Det hører med til opplysningen at av skriftene i GT anerkjente de bare Mosebøkene, og forkastet de eldstes vedtekter. Jesus hadde et positivt forhold til dette folket. Jesus trakk inn samaritanerne som illustrasjon på hvordan man skulle være overfor mennesker i nød (Den barmhjertige samaritan). Dette ble til stor irritasjon for jødene, og de gikk veldig langt i å plassere Jesus i forhold til dem kontra samaritanerne – Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og en besatt?» (Joh. 8:48). Dette fordi han ikke var enig i deres forståelse av hvordan Skriften skulle praktiseres og forståes.

3) Hva representerer kvinnen
For det første: Kvinnen er Israel som et delt rike og uten sine brødre (12). «Manasse og Efraim» må finne tilbake til «Josef». Først må det glemmes! Manasse betyr «Gud har latt meg glemme». Har Josefs etterkommere noe de må glemme? Svaret må være: De må glemme at de ikke var enige om hvor det riktige stedet var å tilbe. Den som forener dem med sine andre brødre, er så avgjort Josef, den himmelske redningsmann. Og når det er glemt, all møye og alt besvær, kommer Efraim inn – frukt, betyr det. Da er tiden inne til å bære frukt. Og Israel skal bli en velsignelse for alt folket.

For det andre legger vi merke til at Jesus henleder kvinnens oppmerksomhet til det livsviktige elementet - vannet! Han konfronterer henne ikke med hennes fortid, men går rett på sak og forteller hva hun er i behov av akkurat nå: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!» Det store spørsmål for kvinnen blir: Hva er levende vann? Men likesom med Nikodemus, så også med henne – hun tenkte i sine baner, og repliserer: «Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vannet fra? Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans?»

Her stod hun som en av representantene fra det delte riket. Hun representerte et folk som ikke kunne bli enig om gudsdyrkelsen - var det i Jerusalem eller var det på Garisim? Jesus bryter mange barrierer ved å sette seg ved brønnen. En jøde skulle helst ikke samtale med en samaritaner. En mann skulle ikke tale med en kvinne. Men Jesus bryter disse «regler» og skaper dialog. Beretningen er ikke bare hverdagslig, den er også profetisk. «Her er ikke mann eller kvinne, trell eller fri, men alle er ett i Kristus» Jesus forener der tradisjoner skaper skille. Vi må kunne si at kvinnen står som representant for et Israel som var delt. Og vi kan stille oss det interessante spørsmålet: Vil det bli til ett rike igjen?

Gjennom denne handlingen ligger det årer av profetisk sammensmeltning – rikene og stammene skal finne sammen igjen. Messias makter det som ingen har maktet opp gjennom tidene. Profetene hadde talt om at det ikke lenger skulle være to riker. Esek.37:22. Det skal ikke lengre være ulike bønnesteder. Men «fra Jerusalem skal lov gå ut». Til Jerusalem skal hedningene strømme. Hedningen skal tiltrekkes til jødene. Vi vil følge dere, for vi skjønner at Herren er med dere.


4) Effektiv evangelisering
«Og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt, og vi vet at han i sannhet er verdens frelser» (Joh.4:42). Forut for dette verset taler Jesus om «..markene som er hvite til høst». v. 35. Jeg tror det er sammenheng mellom denne tale og den øvrige handlingen i det som fortsetter i denne hendelsen. Evangeliet om riket skal utbre seg. Først i Jerusalem, så Judea og Samaria og videre til jordens ender.

Men tilbake til kvinnen: Kvinnen glemmer sitt eget ærend. Grepet av begeistringen løper hun av sted, inn i byen igjen, og forteller til sine naboer. Det kommer en dag da Israel på nytt igjen skal bli grepet av begeistring. Vi har møtt Messias! Han har reddet oss fra alt som forferdet oss. Herrens herlighet skal fylle hele jorden, Salme 72:17;19. Og folket responderer. De kommer strømmende i hopetall. Hvor kommer de til? Jo, til Israels land. Det er blitt midtpunktet for begivenhetene. Ikke krig! Men fred! Josefs etterkommer trekker folket til Messias. Hun har møtt ham. Hun vet hvor han er å finne. Ikke bare gjør vitnesbyrdet inntrykk, men de får selv erfare. Det er ikke lenger et delt rike, men Israel er blitt én nasjon, under én konge, og kongen er Messias! «For at resten av hedningene skal få oppleve Messias,» som Jakob uttrykte det på apostelmøtet i Jerusalem (Apgj.15:16-18).

Jon Erling Henriksen
 
 
 
 

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no
- Redaktør og Webmaster: Torolf Karlsen