JESUS OG ENKELTMENNESKET 2
Jesus og Nikodemus - sett i profetisk perspektiv
 
Av Jon Erling Henriksen - bibelstudieserie - del 1
 
 
Gjennom noen artikler vil jeg ta dere med på noen møter Jesus hadde på tomannshånd med menn og kvinner under sine jordelivs dager. På ulike måter ble det holdt fram sterke profetiske elementer som vi finner i konteksten, og som hadde relasjon til Israel og jødefolket. Vi skal denne gang dvele ved ordene i Joh.1:47-50

Fordypning i Joh. kapittel 3:1-21

Det første som Johannes lar oss få vite, er at Nikodemus var både fariseer og rådsherre.Da er det naturlig for oss å spørre: Hva innebar det?Det neste som kunne vært interessant å vite, var: Avspeilet hans besøk til Jesus, på den tid av døgnet, en stille oppvåkning i de religiøsekretser hvor han vanket? Og, det tredje vi må se nærmere på er: Hva ligger i den undervisning som Jesus gav til Nikodemus? Har det noen betydning for Israels framtid?

1) Litt om fariseismen og rådsherrene
Man er litt usikker på når denne religiøse bevegelsen ble til. Men man kan med sikkerhet si at den var til stede under makkabeertiden. Historieskriveren Josefus forteller at størrelsen på dette partiet var om lag seks tusen.

Josefus sier videre: «Siden bare den var jøde som fulgte den jødiske loven, og siden fariseerne gjorde sitt ytterste for å gjennomføre hver bokstav i loven, kan en betrakte dem som det jødiske folkets kjerne på Jesu tid». Men ifølge Jesus var det ikke noe som gav dem forrang. Jesu mening om dem møter vi katalogisert i Matteus 23 (de 8 ve-ropene).

Om Nikodemus hadde gjort hva han kunne hadde ikke det noe å si i følge Jesu ord: «Du må fødes på ny!»
Når det gjelder rådsherrene, var det det som gikk under betegnelsen Rådet eller Det høye råd. Dette var jødenes høyeste innenlandske styrende og dømmende myndighet på Jesu tid.

Deres oppbygning kan skisseres slik: 1) «Yppersteprestene»; 2) «de skriftlærde» og 3) «de eldste». Disse satt sammen i «rådet» sammen med 71 menn med den tjenestegjørende yppersteprest som ordstyrer. Dette rådet lærte at denne oppbygning hadde eksistert helt fra Moses’ tid, der man leser om de 70 eldste (4 Mos 11:16).
For at rådets beslutninger skulle være bindende, måtte minst 23 av de 71 være til stede på møtet. I visse omstendigheter hadde rådet lov til å avsi dødsdom. Men det kan ikke føres bevis på at det noen gang fant sted. Det var som regel romermyndighetens representant som foretok det.

Med dette som bakgrunn kan vi skjønne den setting som Nikodemus befant seg i. Hans hjerte var dratt til Jesus. Hvorfor han kom til Jesus om natten, vites ikke. Noen mener at det var av frykt. Men på dette tidspunktet hadde han ikke noe å frykte i forhold til konstellasjonen Jesus og fariseerne. Var det for å få samtale med Jesus uforstyrret, kanskje?

I profetisk lys står Nikodemus som representanten for det jødiske folket. Foruten at han var medlem av Rådet og en fariseer, innehadde han også læreembetet i Jerusalem. Og disse tre fundamentale embeter i det israelske religiøse samfunn er med på å gi ham legitimitet som nasjonens representant.

2) Hva representer besøkstiden? Han kom til Jesus om natten. (v. 2a)
Det er mulig at stemningen var nokså positiv til Jesus på dette tidspunkt. Noen av fariseerne hadde nok ennå ikke glemt Jesu besøk som tolvåring i templet. Vi husker at de var «forundret over hans forstand og svar».
At Nikodemus kom på besøk i ly av nattens mørke, hadde nok intet med frykt å gjøre. Skal vi finne noe logisk svar på dette, må det være at han ville samtale med Jesus i fred og ro.

Nikodemus beveger seg i mørke…mot lyset.
Som en av folkets lærere og ledere hvilte det et stort ansvar på hans skuldre. Den største byrden som «bygningsmennene» i Israel strevde med, var okkupasjonsmakten. Disse var totalt forskjellige i ideologi. Her gjaldt keiseren, mens i Israel gjaldt Herren Gud. Det var to ytterpunkter som kjempet om grunnen, både i landet og i folkesjelen. Nikodemus måtte få svar: Hva skal vi gjøre for å få løsning på dette verdispørsmål. -Kanskje Jesus hadde løsningen? «Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegnene som du gjør, uten at Gud er med ham».

Altså: Det hadde ryktes til ledelsen i Jerusalem hva som hadde skjedd i bryllupet i Kana. «Dette måtte være Guds utsending», tenkte fariseerne, da!!! For Nikodemus taler til Jesus som representant av rådet – derfor bruker han pronomenet «Vi». Var Jesus kanskje den lovede Messias? En skjønner at det rådet en viss form for positivitet i begynnelsen av Jesu virke. Men det skulle ikke gå lange tiden for at «væromslaget» kom.
Og så møter vi den tredje tingen, som er det mest interessante:

3) «Slik som Moses opphøyde slangen i ørkenen…»
Jesus underviser Nikodemus på en måte som Nikodemus aldri tidligere hadde vært gjenstand for før.
Han poengterer den nye fødsel! For nasjonen Israel var ikke dette noe nytt. Historien fra fedrenes tid om kobberslangen og dens redning av nasjonen, var kjent stoff. Men ikke med den vinklingen som Jesus valgte.
I sin tale beviste Jesus nødvendigheten av en ny fødsel!

Og det var egentlig ikke noe nytt for den skriftlærde Nikodemus. Skulle Jesus legge menneskelig logikk til grunn, burde jo Nikodemus skjønne hva han talte om. «Du er Israels lærer, og vet ikke dette?» Hadde han skjønt hva profetene hadde skrevet, så var hans spørsmål overflødig. For profetene hadde talt om en ny fødsel! En ny fødsel av nasjonen Israel. Eksemplene står i kø: Jeremia hadde talt om «en ny pakt med Israels hus». (Jer. 31:31) Esekiel hadde fortalt om at Herren ville gi en «ny ånd i deres indre», og likeså hadde han gitt lovnad på «Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte» (Esek 11:19). Men Nikodemus tenkte rasjonelt og menneskelig.

Jesu budskap til Nikodemus, og senere til hans samtid – både folkeforsamlingene han møtte og representanter for det religiøse liv, rystet folkets indre grunnvoller. En slik rystelse gikk gjennom Nikodemus der han sitter og samtaler med Jesus. Det som han var vitne til denne natten, var et møte med ham som skulle velsigne folket med noe nytt. Det skulle komme «ny vin i nye skinnsekker». Og det nye hadde de allerede lest om i toraen, i fortellingen om kobberslangen. Men hva betød det? Ja, for den tiden betød det frelse!

Men hva nå?
Her er det at Nikodemus får forklaringen av rabbi Jesus Messias.
«Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet». «Ekkoet» av Jesaias ord høres i det fjerne: «Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?» (Jes 53:8b)

Nikodemus sitter og lytter til Jesu undervisning med undring.
Det han får lytte til, er Guds plan for et folk som Herren igjen vil ta opp på «pottemaker-skiven» og forme til det kar han vil ha. Og det går veien gjennom å bli født på ny. I dette ligger hemmeligheten: Du må fødes på ny, Israel. «Og således skal hele Israel bli frelst» «for fra Sion skal befrieren komme». (Rom11:26)

Jon Erling Henriksen


 
September 2018

Gjennom noen artikler vil jeg ta dere med på noen møter Jesus hadde på tomannshånd med menn og kvinner under sine jordelivs dager. På ulike måter ble det holdt fram sterke profetiske elementer som vi finner i konteksten, og som hadde relasjon til Israel og jødefolket. Vi skal denne gang dvele ved ordene i Joh.1:47-50

«Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i. Natanael sa til ham: Hvor kjenner du meg fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg. Natanael svarte ham: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge! Jesus svarte og sa til ham: Tror du fordi jeg sa til deg at jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette!»

Bakgrunnen for dette verset er at Jesus kaller sine første disipler. Vi skal merke oss at kallet til etterfølgelse blir gitt personlig. Det er som om vi kan lese mellom linjene at det spørres: Stemmer dette med Skriften? Derfor heter det i vers 45: «Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret».

Når Jesus møter Natanael sier han: «Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i» (v.47). Med andre ord: Det å være en «ekte israelitt» var ensbetydende med å ikke være svikefull. Det har altså ikke bare med slektskap å gjøre, men det ideal som fremkommer i loven. Selvfølgelig var det oppsiktsvekkende at Jesus visste hvilken karakter som bodde i Natanael. I seg selv var Natanael en «bærer» av Guds gave! - for hans navn betyr nemlig det, «Guds gave», eller det kan også bety «Gud har gitt».

Vi kan godt si det slik: Gud hadde gitt folket en gave! Men det er ikke først og fremst mannen Natanael, men Kristus! Der stod de overfor hverandre, «Gud har gitt» overfor den som Gud hadde gitt, Sønnen! Ordet var blitt kjød! «Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om…» Nå stod de overfor hverandre! Og det var ikke tilfeldig, verken der og da eller sett i en videre «horisont». Men vi møter i en annen sammenheng her som det hviler et profetisk lysskjær over: Natanael satt under fikentreet da Jesus så ham!

Og da er spørsmålet: Hva betyr fikentreet for Israel? Fikentreet for Israel indikerer framtid og håp! Nasjonen skulle adspredes, men «benene» skulle nærme seg hverandre! Og det skulle oppstå en meget, meget stor hær, hadde profeten sagt (Esek.37:1ff). Dette hadde de også lest. Natanael, som den «ekte israelitt» som han fikk vitnesbyrd om at han var. Han ble sett av «Israels konge», under «framtidssymbolet» for nasjonen, fikentreet. Den ene profetiske setningen etter den andre ble presentert. Alt var ikke oppfylt. Det lå i framtiden. Men slik er det med Skriften, og det prinsipp den presenterer. Det blir sagt på forhånd, og blir oppfylt i framtiden. Derfor er Skriften så unik. Den er en profetisk bok. Det visste både Filip og Natanael! (Les både Joh.14:28-29 og Mt.24:25).

Hva med framtiden? Det hadde han en forutsigelse på – han som Moses hadde skrevet om i loven, og det formulerte han på følgende vis: «Du skal få se større ting enn dette!» (Joh.1:50). Hvilke større ting skulle han få se? Det kunne jo være alle under og tegn som skulle komme i kjølvannet til dem som trodde på evangeliets kraft. Men det kunne også være framtiden for Israel og jødene. For fikentreet talte sitt «hemmelige» språk! «Når greinene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær» (Mtt.24:32).

Framtiden er lys for det utvalgte folk. Lik Natanael skal de en dag få slå seg til ro under fikentreet! Se bare hva profeten sa: «Men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre, og ingen skal skremme dem. For Herrens, hærskarenes Guds munn har talt» (Mika 4:4).
 
 
 
 

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no
- Redaktør og Webmaster: Torolf Karlsen