Israel i norsk forfatterskap
 
Av Terje Berg
 
Desember 2018

OM HENRIK WERGELAND
Prestesønnen fra Eidsvoll er av enkelte ansett å være landets største diktergeni. Det er trist å tenke på at Henrik Wergeland kun ble 37 år gammel. Hva har vi tapt av fullført litteratur ved hans tidlige død? Det vet ingen. Imidlertid etterlater han seg utrolige verk. Han var bare 21 år gammel da han skrev ”Skabelsen, Mennesket, Messias”.

Jeg har lovet redaksjonen å presentere fire norske forfattere og se på deres forhold til Israel og jødene. Den fjerde og den siste kan du lese om her. I dag løfter jeg fram Henrik Wergeland. Han kjempet for jødene og deres sak i årene etter Grunnlovens undertegnelse i 1814. Henrik var svært ung da han tok opp kampen for jøders rettigheter og skampletten på en av Europas nyeste og mest liberale grunnlover - Norges Grunnlov.

I 1842 skrev han det kjente diktverket som kalles ”Jøden - ni blomstrende Torneqviste”. Det rommer en meget sterk historie, som i grunnen er dypt tragisk, men det viser menneskets dårskap og sviktende dømmekraft. Jeg ber deg å lese diktet sagte, gjerne høyt, og les det to ganger før du legger det fra deg. Jeg har valgt - der jeg bruker sitater - å bruke den rettskrivning som fantes på Wergelands tid.

Diktet begynner med beskrivelsen av hva uvær er, og hvem av oss har ikke vært utsatt for uvær vi aldri glemmer? ”Men Ravnen gjemte sig selv i Klippen, Ulven Sulten tæmte, og Ræven vovede sig ikke ud. I Huset sluktes hvert Lys, og Lænkehunden indeluktes… I slikt et veir, da faaer du Bønner, Gud!” I slikt uvær vandrer en jøde på selve julaften - det var ”Gamle-Jakob”, og han var nær forkommen. Pikene i den lille bygda tett ved grensen til Sverige visste Jakob ville komme, for det var fast hver 24. desember, og i skreppen hans ”laae Spænder, Baand og alt hva de behøvde”.

”I slig et Veir… Tys! Var det atter Stormen, som hylte gjennom Grenene? Det skreg. Nu skriger det igjen”. Gamle-Jakob stanset i uværet for å lytte. Hva var det? ”Tys! igjen en Lyd!” Hubroer og ulver er ikke ute i slikt vær? tenker den gamle jøden, som kjemper seg fram i sneen. Hva var dette? Han hørte ord i den veldige vinden, jøden vendte seg og fulgte lyden, i dypere sne og mot mørkere natt. Det var som om en vegg reiste imot ham av flyvende, slørinnhyllede spøkelser ”der hylende sig stilled ham ivejen - og saa forsvandt imellem Stammerne”. Han lytter på kne. Han hører intet mer.

”Da klynker det igjen og ganske nær; hans eget Raab mod Stormen vender kun tilbage i hans Mund. Men hist, ja hist! Ti skridt endnu! Der rører noget Mørkt sig paa Sneen, som om Stormen legte med en Stubbe, der var løsnet midt i Roden!” Hva var det Jakob fikk øye på? Han ble forferdet av synet: ”O Jehovah! En Arm! O Jehovah! Et Barn, et Barn! Men dødt! -” Et barn - han hadde jo funnet en skatt. Nå gjaldt det å handle raskt - han kastet fra seg skreppen og kappen, og han ”hylled den om Barnets lemmer, blottede sit Bryst, og lagde saa dets kolde Kind derved indtil det vaagned af hans Hjertes Slag”.

Han sprang opp, men i hvilken retning skulle han gå? Stormen hadde blåst sporene hans igjen, men ”han følte Herrens eget stærke Fingertræk”. Men finne hus en slik natt? Han oppdaget en liten plass, et lavt tak i høyde med snøskavlen. ”Der sank han ned. Han mægted ikke mer”. Men han orket slepe seg bort til døren. Først banket han på, sakte, mens barnet sov… oi, der oppdaget han at skreppen ikke var med. Nei, og nei. Da hadde han jo ingenting å gi til huseierne når de gjestfritt ville åpne døren. Han banket mange ganger før svaret kom fra innsiden:

”I Jesu Navn, hvem der i slig en Nat”. ”Den gamle Jakob. Kjende I mig ei? den gamle Jøde?” ”Jøde!” skreg forfærdet en Mands- og Quinderøst. ”Da bliv du ude!” Ekteparet bedyrer at de ikke har noe å kjøpe for, og trodde at en jøde - julenatten da Jesus ble født - ville bringe ulykke, de drepte jo Jesus. ”Ak! Inat da Hunden lukkes ind?” ”Ja Hunden, men ingen Jøde i et kristent Huus”.

Disse harde ordene var verre å få kastet imot seg enn den kalde vinden. Ordene nærmeste slengte ham ned i sneen, der han bøyde seg over barnet. Denne voldsomme uværsnatten knekte den gamle jøden - det var som om han sank ned i dun, som om liflig varme fløt gjennom hans årer, kjente vesener hvisket som i sommervinden og svevde over hans leie, helt til en med løftet finger sa, ”Kom, han sover!”

”Barnet kun forblev det ved Foden av hans Leje, dragende hans Puder stedse bedre om ham, til det forekom ham selv, at han sov ind. - Det sneen var, som voxte om den Døde”. Natten faller på, og neste morgen: ”O Jesus! Jøden sidder der endnu!” skreg Manden, da han saae om Morgnen du. ”Saa jag ham bort! Det er jo juledag”, faldt Konen ind. ”Og se den Jødeskjelm, hvor fast han holder Bylten klemt til Brystet!” ”Han er paatrængende med sine Varer. Med stive Blik han seer herind, som om vi havde Penge nok at kjøbe for”. ”Dog gad jeg see hva han i Bylten har”. ”Vis frem da, Jøde!”

Da gikk de begge ut og så den frosne glansen i likets øyne - de bleknet og skrek av skrekk og skalv av anger og reiste den døde opp: ”Og Bylten fulgte med. De aabnet Kjolen. Der hang, med armene om Jødens Hals, Margrethe, deres Barn - et lik som Han”. Ekteparets skrik var verre enn et lynnedslag - faren var blekere enn sneen, og moren hylte verre enn stormen: ”O Gud har straffet os! Ei Stormens Kulde, vor egen Grusomhet har dræbt vort Barn! Forgjæves! Ak, som Jøden paa vor Dør paa Naadens ville vi forgjæved banke”.

Litt etter kom det bud fra gården et stykke unna, der lille Margrethe ble fostret på lægd. Litt før kirkeklokkene ringte julen inn, hadde hun helt av seg selv, før uværet satte inn, gått for å gjeste sine foreldre. Hun maktet ikke uværet. Foran ildstedet lå jøden død, og mannens blikk var også som frosset fast lik den døde, der han satt krummet som liket og stirret inn i asken.

”Men foran laa paaknæ Margrethas Moder, sin Lilles stive Arme bøjende bestandig fastere om Ligets Hals. ”Hun ei tilhører mer os,” hun hulked, Han har vort Barn sig tilkjøbt for sin Død. Vi tør ei skille liden Gretha fra ham; Thi Hun for os maa bede Jesus om hans Forbøn hos sin Fader, thi for Ham vil arme Jøde klage…”.
Et utrolig sterkt dikt, som rører ved de innerste strengene i mitt liv. Jesus sa at ”frelsen kommer fra jødene”. Derfor bør vi elske jødene, for det jødefolket som bar lille Jesubarnet til denne verden. Elsker vi Jesus, elsker vi jødene og Israel. De kan ikke skilles.

Terje Berg
 
 
 
 

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no
- Redaktør og Webmaster: Torolf Karlsen