Peters svigermor - og oss
 
Av Øyvind Gaarder Andersen
 
Desember 2018

Jesus kom hjem til Peter og så at svigermoren hans lå til sengs med feber. Han rørte ved hånden hennes, og feberen slapp henne. Hun sto opp og stelte for ham. Da det ble kveld, brakte de til ham mange som hadde onde ånder. Han drev åndene ut med et ord og helbredet alle som var syke. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer. (Matt 8,14-17)

Dette skjedde i Kapernaum, like ved Genesaretsjøen. I dag kan vi se ruinene av hus her fra den tiden. Også Peters hus ut pekes ut, ikke langt fra strandkanten. Og det skal ikke utelukkes at det stemmer, for generasjon etter generasjon kan ha pekt på stedet og sagt: Det var her Peter bodde. Arkeologiske utgravninger viser at huset meget tidlig antakelig ble brukt som samlingssted, og senere ble det bygget en kirke her.

Helt sikkert er det i hvert fall at Peter bodde i Kapernaum. Og når Jesus kommer inn i huset hans, ligger Peters svigermor til sengs med feber. Jesus helbreder henne, og hun står opp og steller for Jesus.

Ryktene om dette spredde seg fort. Jesus hadde helbredet Peters svigermor. Derfor, da det ble kveld, samlet det seg syke utenfor huset, og Jesus helbredet dem. Slik oppfylte han profetien i Jes 53,4.

Grunnlaget – Jesu død og oppstandelse
Denne teksten viser oss tydelig hva som er grunnlaget for å motta helbredelse og andre velsignelser fra Gud. Det er Jesu død og oppstandelse, det at han har sonet vår synd og fullført frelsesverket for oss. Profetien i Jes 53,4 fortsetter i Jes 53,5: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi legedom».

Da Jesus helbredet syke i Kapernaum, hadde han ennå ikke dødd og sonet vår synd. Men de syke i Kapernaum, likesom mange andre ellers i Israel, fikk oppleve Jesu frelsesverk på forskudd. De kunne se fremover mot ham som skulle dø for dem. Vi kan se tilbake på ham som har dødd for oss. Derfor kan vi med full frimodighet ta til oss løftet om at «ved hans sår har vi legedom».

Jesus og oss
Jeg har nettopp kommet tilbake fra en misjonsreise til Tanzania, hvor jeg hadde pastorseminarer og møter. Her fikk jeg med egne øyne, nok en gang, se en rekke eksempler på at Jesus også helbreder i dag. Han ga oss løfte om dette: «På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet» Mark 16,18). Jesus sa også: «Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør» (Joh 14,12).

Men om vi skal være realistiske: Gjør vi de samme gjerninger som Jesus gjorde? Jeg gjør det ikke, og jeg kjenner heller ikke til noen som gjør det fullt ut. Men vi skal få ha det som et mål, en modell å følge. Vi kan trekke parallellen til det å leve i kjærlighet. Ingen av oss er fullkomne her heller. Likevel skal vi ha Jesus som vårt eksempel også på dette området, og ved Ånden la Åndens frukt få vokse frem mer og mer i våre liv (Gal 5,22-23).

Likedan er det når det gjelder Åndens kraft og tegn og under. Jeg har fått oppleve at blinde har begynt å se og døve begynt å høre. Samtidig vet jeg at jeg i høyeste grad er underveis, at det er mer å motta – for å være en kanal for Guds kjærlighet og kraft.

Jesus var fullkommen. Vi er det ikke. Et bilde som kan brukes for å illustrere dette, er vann. Jesus talte om levende vann som skal strømme fra det indre av den som tror på ham (Joh 7,37-39). Det betyr at det samme levende vann som strømmet fra Jesus, skal strømme gjennom oss. Billedlig talt var Jesus som en vannkanon fylt med levende vann. Straks strålen med levende vann traff den syke, ble han helbredet.

Våre rør er imidlertid ikke som Jesu rør. Vanntrykket er ikke det samme. Kanskje det bare drypper fra rørene våre. Men la oss huske, det er det samme vannet, den samme Hellige Ånd. Det betyr at bare i en dråpe er det en veldig kraft, bare en dråpe kan utrette store under. Derfor skal vi ikke tenke at det vi har er lite. La oss gi videre det vi har, la Gud få bruke det, og det vil bli av stor betydning for Guds rike. Våre ord og vår forbønn kan få stor betydning fordi Gud får bruke oss og virke gjennom oss.

Da trer også et annet prinsipp i funksjon. Når vi lar oss bruke av Herren, får vi mer.

Øyvind Gaarder Andersen
Lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi, Stabekk




 
 
 
 

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no
- Redaktør og Webmaster: Torolf Karlsen