Kan president Trumf skape fred i Midtøsten?
 
Av Jon Anders Bregård
 
Mars 2019

USAs president Donald Trump lovte mye i valgkampen. Det gjør alle politikere og presidentkandidater. Mye av det det blir aldri gjennomført. Trump fremstilles ofte i media og ute blant folk som den store løgneren som «aldri snakker sant». Når det gjelder hovedtrekkene i budskapet hans som presidentkandidat, og hva han har fått gjennomført så langt i presidentperioden, må likevel folk erkjenne at han har gjennomført veldig mye av det han lovte i valgkampen.

«Promises made - promises kept», er slagordet som hans tilhengere hyller ham for. - Han skulle skape arbeidsplasser, mer enn noen annen president hadde gjort før ham. Han skulle trekke USA fra ugunstige handelsavtaler, og forhandle frem bedre bilaterale avtaler. Trekke USA ut av den «forferdelige» Iran-avtalen. Utnevne konservative dommere til Høyesterett og andre domstoler. Få andre land til å bidra mer til NATO, der USA tar en altfor stor del. Immigrasjonspolitikken skulle være streng, spesielt overfor folk fra muslimske land og ved den sørlige grensen mot Mexico. Ambassaden i Israel skulle flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem. Organisasjoner som fremmer abort, skulle miste offentlig støtte. Listen kunne gjøres lengre.


Alt dette er løfter som Trump har arbeidet hardt for å gjennomføre. Vi husker også at han lovte å få til «århundrets fredsavtale» mellom Israel og palestinerne. Trump er kjent for å bruke store ord, være optimistisk og aldri akseptere noe annet enn å «vinne». Mye skulle være lett å gjennomføre, men han reserverte seg noe om forsøket på å skape fred i Midt-Østen. «Det blir vanskelig, men vi skal få det gjort». Kan han lykkes med det?

Han har gjort veldig mange modige og nødvendige ting for Midt-Østen så langt: - Ambassadør til FN, Nikki Haley, fikk presidentens velsignelse til å kjempe imot og fordømme den ekstreme antiisraelske agendaen i FN. - USA har trukket seg fra sterkt antiisraelske FN-organer som Menneskerettighetsrådet og UNESCO (for kultur, utdanning og vitenskap), og redusert kraftig støtten til UNRWA (FNs palestinske flyktningeorganisasjon).


- Iran, som konstant erklærer at Israel skal utslettes, fikk gjennom Iranavtalen mye økonomiske muskler til å ekspandere inn i Israels nærområder, og utvikle nye avanserte våpen. Flere land er blitt destabilisert på grunn av Irans innblanding. Europas stormakter lukker øynene for dette, men Trump og USA har sett faren, og forsøker nå å blokkere Irans muligheter til å true Israel framover.

Erklæringen om Jerusalem som Israels hovedstad, og flytting av ambassaden dit, er også et nødvendig trekk for å skape mer realisme som grunnlag for forhandlinger framover. Tidligere tilretteleggere for samtaler mellom Israel og araberne har for det meste nesten bare lagt press på Israel, og ikke våget å gå imot palestinernes urealistiske krav. For eksempel om Jerusalem og kravet om at millioner av etterkommere av flyktninger fra 70 år tilbake i tid skal få flytte inn i Israel. Jødene vil i så fall bli i mindretall, så også dette landet blir enda en arabisk og muslimsk stat.

Utenriksministre og diplomater gjentar stadig at «tostatsløsningen er den eneste løsningen». Man glemmer eller er uvitende om mange perspektiver i den saken: Araberne har fått mange stater, også innenfor «Palestina». Jordan var 77 prosent av britenes Palestina. Folkeforbundet foreslo tostatsløsningen allerede i 1922, en jødisk og en arabisk stat. Araberne fikk det meste av landområdet med en gang. Senere måtte jødene kjempe for sin overlevelse og for å få sin del av Palestina. Andre arabiske stater ble også opprettet etter 1. verdenskrig.


Jødene og Israel trakk seg også helt ut av Gaza i 2005, men fikk ingen takknemlighet og fred tilbake. Å gi et folk en stat gir ikke automatisk fred. Man må først ha vist vilje til å behandle sine naboer og egne minoriteter på en god måte, med respekt og forståelse. Ingen av disse kriteriene har den palestinske autoritet vist vilje til å arbeide for. Deres egne minoriteter undertrykkes, for eksempel de kristne i Betlehem, og jøder er totalt uønsket i «staten» deres.

Mot naboen Israel oppfordres det til hat og jihad. Media, moskeer og skolebøker oppfordrer til det. En fredelig stat kan ikke bli til på den måten. Araberne (og palestinerne) er fra gammelt av et klansamfunn som vanskelig kan enes om å leve fredelig sammen i en enhetlig stat. 8-9 arabiske byer der hver klan og sterk leder får delvis lokalt selvstyre i sitt område, og der Israel har det overordnede sikkerhetsansvaret for alt mellom «havet og elven», vil antagelig fungere bedre. Å skape gode industriområder i Jordan og Nord-Sinai vil også kunne være tiltak for å tiltrekke seg palestinsk arbeidskraft.

Trump har mange gode folk rundt seg som arbeider med Midt-Østen. John Bolton, Jason Greenblatt, Jared Kushner og David Friedman ønsker helt sikkert det beste for alle parter. De er realistiske og kjenner historien og området godt. Men kan det bli fred? - Jeg tror ikke det. En fredsavtale blir høyst midlertidig. Situasjonen mellom Israel og verden er ingen normal konflikt. Det er en åndskamp inne i bildet. Sakarias 12,2-3 og 14,3 beskriver hva som kommer til å skje. Jesus kommer igjen, og det er alene Han som kan skape varig fred på jorden!

Jon Anders Bregård
 
 
 
 

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no
- Redaktør og Webmaster: Torolf Karlsen