Tolv dager i Israel og volontørarbeidet
 
Av Lillian Løitegård
 
Desember 2018

12 dager i oktober 2018

Tur til Israel med Jon Erling Heriksen og Jon Brammer som reiseledere
17 forventningsfulle deltakere startet fra Gardermoen 2. oktober, og vi kom uten forsinkelser fram til hotellet The Seasons i Natanya, hvor vi skulle bo under hele oppholdet. Å slippe å bytte hotell annenhver dag, var det flere av oss som var glad for. Dette var en tur med fire dager med sightseeing, fire dager med bibeltime morgen og kveld, og fire dager hvor vi disponerte hele dagen hvordan vi selv ønsket.


Mottoet for turen, «Derfor har de rett til landet», ble godt ivaretatt av begge reiselederne ide oppsatte bibeltimene. Jon Brammer tok stort sett for seg det historiske om har skjedd etter første verdenskrig, og Jon Erling Henriksen tok for seg jødenes rett til landet helt fra Abraham. Dette er veldig interessant og veldig god og nyttig undervisning for den som er interessert i Israel og jødefolkets historie. Vi hadde besøk av Ariel Frøytland, som på en engasjert måte øste ut av sin kunnskap etter over 30 år i Israel. Vi besøkte også en messiansk menighet i Natanya.

Rambam hospitalet i Haifa var en opplevelse jeg ikke glemmer. Dette folket, hva de utvikler, og hvor kreative de er fordi de hele tiden tenker sikkerhet. Flere fra reisefølget ble fascinert av at de hadde utviklet en liten robot med lys som man kunne svelge og på den måten kunne de undersøke mage og tarm. Det var tre etasjer med parkeringsplass til 1340 biler under sykehuset. Her var all teknologi, luft og vann på plass til at det i løpet av 72 timer kunne tømmes for biler og lages et fullt operativt sykehus til 2000 pasienter. Man blir satt ut av dette, og her var også all sikkerhet ivaretatt for evt. angrep på landet. De tenker framover for å ivareta innbyggerne sine.

Treplanting er også viktig på en Israeltur. I sommer var vi vitne til hvordan det fra Gazastripen ved hjelp av gassballonger ble sendt fakler innover Israel, og det brant i store skogsområder. Det er hittil plantet over 230 millioner trær over hele landet, og dette arbeidet får vi være med på ved å kjøpe trær og være med å plante dem.

Jerusalem er det alltid spesielt å komme til. Vi besøkte bl.a. de kjente stedene Oljeberget, Getsemane, Klagemuren og Gordons Golgata. Jeg liker meg i gravhagen, for den minner mest om det som står i Bibelen om stedet hvor Jesus ble begravet. Der hadde vi også en høytidsstund med nattverdsmåltid. Noen gikk også i tunnel fra Siloah-dammen og opp til Vestmuren. Denne var det ikke vann i, men den var fuktig og med svak stigning hele veien. Man kan tenke på hvordan de fraktet vann opp fra Siloah dammen og opp til sentrum i tidligere tider. Det å stå på Oljeberget og se utover byen og filosofere litt over gammel og ny tid, og tenke på at Jesus atter en gang skal sette sine føtter her, gjør at jeg lengter til den dagen da jeg skal få se han som han er. En dag besøkte vi NPAIs hus i Mevasseret Ziyon, noe jeg hadde gledet meg til siden jeg bodde der tre måneder siste vinter, da jeg var volontør i kommunen.

Vi ble tatt godt imot, og jeg var spesielt glad for å møte Julianne, datteren i huset, da jeg ikke hadde sett henne siden i april. Noe jeg også hadde gledet meg til, var at vi skulle få være med på åpningen av pårørendehuset på Eitanim. Her var det dekket bord med frukt, kaker, kaffe og annet drikke. Det var klipping av snor, taler og høytidelig overrekkelse, og vi gledet oss med sykehuset, som har fått dette fine huset, hvor pårørende kan komme og være når de besøker den av familien som er innlagt på sykehuset.

En tur til Golan, hvor vi bl.a. fikk se hvor grensen til Syria gikk, en evakuert FN-post, og to byer. Den ene av disse hadde vært på opprørsstyrkens hender, og på den tiden var det herfra de sendte sårede til Israel for operasjoner og behandling til de var helt friske. Dette er det nå slutt på. Noen fra gruppa dro også og så da misjonsbåten, en diger seilbåt, svenske Elida, kom til Israel. En opplevelse, det også.

Jeg tror jeg har alle de som var med på turen med meg når jeg sier at dette var en fantastisk reise. Vi ble en sammensveiset gjeng og var veldig godt fornøyd med at vi ikke var del av en veldig stor gruppe. Vi var på kafébesøk i byen om kvelden, og hadde flere hyggelige sammenkomster ved bassenget om kvelden. Og med flere fridager fikk vi gode dager med noe shopping, spesielt for oss damer, og soldager med bading på stranda, og noen av oss i bassenget ved hotellet. Jeg takker for turen og fantastiske reiseledere og deres koner og sier Shalom Israel og lehitraot, på gjensyn.

Lillian Løitegård




VOLONTØRARBEIDET I ISRAEL

Trøst, trøst mitt folk sier deres Gud. Disse ordene fra Jesajas 40,1 kom for meg ofte hele høsten 2017. Som pensjonist fra høsten 2017, kunne jeg endelig begynne å planlegge å reise til Israel som volontør. Jeg hadde undersøkt flere prosjekter i Israel, men siden jeg tilhører Pinsebevegelsen, opplevde jeg at det riktige for meg var å være en del av deres arbeid i Israel.


Den 12. januar var avreisedagen, og på Ben Gurion flyplass stod en blid Morten Lindhjem kl 0330 om natta og tok imot meg. Vi reiste til Sjømannskirken i Ashdod, noe som var et bønnesvar for meg. Der var det nemlig ei dame som jeg gjerne ville treffe under mitt opphold, og jeg fikk en fin sommerdag sammen med henne, volontørene fra NPAI, og også to andre volontører i Sjømannskirken.

Jeg skulle jobbe på Kvar Shauls avdeling for eldre, men da vi måtte være med på alt stell, og ikke bare miljøarbeid, kunne jeg ikke det p.g.a. dårlig rygg. Det var i tillegg en veldig lang reisevei fra Beit Betania, hvor jeg skulle bo. Jeg begynte derfor som besøksvenn ut fra sosialtjenesten i Mevasseret kommune. Det er mange eldre i Israel som har lite familie og derfor kan være ensomme. Dette ble en givende oppgave og bokstavelig mange mil å gå, veldig bra bonus for meg.

Jeg besøkte eldre mennesker, og når vi etter hvert ble kjent, var det interessant å prate med dem og høre livshistorier. En av damene lurte på hva hun skulle gjøre for meg, da hun hadde hørt at jeg var sosionom og sendt fra kommunen. Jeg fikk da forklart min rolle, og vi hadde mange hyggelige samtaler, møtepunkter og spaserturer. Hun hadde undersøkt bilder av nordlyset, fordi jeg fortalte at jeg var fra Nord-Norge, og en dag jeg kom, skulle vi male akvarell av nordlyset. Utfordring for en som har tegneferdigheter på «fyrstikkmann-nivå», men moro var det.

En av mennene jeg besøkte, en tidligere operasanger, med en fremdeles flott stemme, på tross av hjerte og pusteproblemer, kunne plutselig synge litt for meg. Hans forbilde hadde vært Jussi Bjørling. Han var født og oppvokst i England. Han hadde også sin historie, som alle jeg besøkte. Noen ganger var vi ute og gikk tur, og jeg skulle gjerne sett oss der vi gikk arm i arm bortover fortauet.

En dame, som var født i Litauen, kunne fem språk og hadde reist verden rundt med sin mann. Nå var hun blind og hørte dårlig, og hun ville at jeg skulle lese aviser for henne på engelsk. Politisk stoff var hun interessert i, og jeg kunne lese aviser i halvannen time. Ikke alltid forsto jeg alt jeg leste, da min engelsk ikke er SÅ bra, men hun klagde aldri.

To mennesker i hver sin rullestol, hjelperen deres og jeg på kafebesøk etter at vi var på konsert. Mange episoder og opplevelser som gir mye, og hvor glad jeg blir når jeg ser et ansikt som plutselig smiler av noe vi snakker om. De kunne være alvorlige, noen av disse som nok hadde opplevd ting de ikke snakket om.
Artig med menneskers kunnskap om andre land. Mange jeg traff i landet, spurte hvor jeg var fra. Jeg fortalte da at jeg var fra Nord-Norge. «Er det sant at det er lyst, og at solen skinner om natta om sommeren?» Hun som spurte, hadde lært det på skolen, men hadde tvilt på at det var sant. Moro og interessant med disse små møtene.

En dag i Jerusalem skulle jeg ta buss til et bestemt hotell, og spurte bussjåføren om bussen stoppet i nærheten av hotellet. Han forstod ikke, men inne fra bussen kom det et klart og tydelig «ja, det gjør den». Satte meg vis a vis denne damen, og som jeg ofte opplevde, så spurte hun hva jeg gjorde i landet og hvorfor jeg var her, og hvor jeg kom fra. Jeg fortalte bl.a. at jeg bodde i Kalanit street i Mevasseret Ziyon, og der bodde hun også Hun hadde en mor som trengte besøk, og hun skulle ta kontakt med kommunen. Et «tilfeldig» møte på en buss midt i Jerusalem.

En opplevelse som gjorde stort inntrykk, var da vi dro for å plante trær i en bosetting på Judeas fjell. Området var omkranset av høye gjerder, og av de som bodde der, gikk de fleste menn med pistol. Bosetterne kunne ha det vanskelig. Tror ikke et øye var tørt da lederen stod og fortalte og siterte versene 13. – 15. i Amos 9: «Se de dager kommer, sier Herren, da den som pløyer skal nå igjen den som høster, den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over.
Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, og de skal dyrke opp hager og ete deres frukt.
Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.»

Dette tror vi på, og det er stort å så se at skjer. Det er også spesielt å få være i landet over tid og bli kjent med og ferdes blant dem som bor der. Jeg kunne fortalt mange flere episoder, men det jeg til slutt vil, er å anbefale deg å reise til Israel som volontør. Det vil du aldri angre på, og du vil oppleve en rik tid i landet.

Lillian Løitegård
 
 
 
 

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no
- Redaktør og Webmaster: Torolf Karlsen