Bibelstudier av Jon Erling Henriksen  
     
 
Gresshoppeplagen Haglværet Israels utgang fra Egypt Israels utgang fra Egypt - 2
 
 
Froskeplagen Folkeelven Elven Nilen blir til blod
 
     
På denne siden presenterer vi bibelstudier som vil være til stor hjelp i  lesning av Guds ord. Dette studier er forfattet av reisesekretær for NPAI, Jon Erling Henriksen.  
   


Den 9. plagen – tett mørke

Av Jon Erling Henriksen

Reisesekretær Jon Erling HenriksenSenarioet begynner med følgende innledningsfase: ”Og Herren sa til Moses: Rekk din hånd opp mot himmelen, og det skal komme mørke over landet Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!” (2. Mos.10:21-29)

VAR DETTE EN SANDSTORM?
Bibelkommentaren ”Bibelverket” av Johannes Sandved deler med leserne en rasjonell forklaring på denne niende plagen over Egypt. I denne fremkommer det følgende - at dette mørke kom av en kraftig sandstorm som araberne kaller khamsin, eller khamasin. Dette er en benevnelse på den tørre og varme sønnavinden som blåser av og til i vårmånedene nedover Egypten. Denne stormen fører med seg store mengder av støv og sand i så tette mengder at sollyset ikke klarer å trenge gjennom. Og en slik storm varer gjerne i tre dager slik som det er sagt i teksten.

En bibelkommentator ved navn G. Horst tenker seg følgende: Denne stormen har virvlet opp rødt støv fra soltørket slam som var blitt liggende igjen utover Egyptens marker etter den enorme oversvømmelsen som oppstod da Nilen gikk over sine bredder. J. Sandved sier videre: ”Til støtte for teorien om at mørket hadde med sønnavinden å gjøre, har enkelte nevnt Septuaginta oversettelse av vers 22, hvor ordet for stormvind forekommer, i tillegg til det vanlige ordet for mørke.” Så langt J. Sandved.

Enten det var et vanlig fenomen, som Herren benyttet, eller det var ett tett mørke i vanlig forståelse av mørke, så er det like stort under som dukker fram i vers 23, siste del: ”Den ene kunne ikke se den andre, og ingen torde flytte seg fra sin plass i tre dager. Men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde." Det måtte da være et markert skille mellom Egypterne og Hebreerne! Igjen - Herren gjør forskjell på sitt folk og dem som ikke er med ham.

EN DELVIS YDMYKELSE
Farao hadde begynt å bli grepet av noe, som inntil Gresshoppeplagen var ukjent for ham - frykt! Frykten er et resultat av dårlig relasjon til Gud. Og vi skal merke oss at all avgudsdyrkelse har frykt som et fast element - en gjør handlinger som drives av frykt. Mens gudsfrykten, - troen på hebreernes Gud, har kjærligheten som frukt, og dermed drives frykten ut (jfr.1. Joh. 4:18). Det blir to motpoler - drevet av frykt, kontra drevet av kjærlighet!

HADDE FARAO OG EGYPTERNE NOE MYTOLOGISK RELASJON TIL MØRKET?
Som vi har sett i de forgående studier har vi funnet klare linker til egyptisk mytologi gjennom disse tegn som Herren gjennom Moses utførte overfor Farao. Men hva med dette? Vi er sannsynligvis inne på solguden Ra gjennom denne plagen. Solguden Ra var kongen over gudene og solguden i Egypt. Han ble fremstilt med haukehode og en solskive men en slange rundt. Ordet "ra" betyr trolig "skaper".

Den viktigste byen til Ra var Heliopolis, fortelles det. Fra omlag år 2400 f. Kr. ble han slått sammen med guden Amon som ble dyrket i Theben, og var den viktigste av de egyptiske gudene. Det fortelles at Ra holdt denne stillingen i flere hundre år, bortsett fra et lite tidsrom under Akhenaten (1.350-1.334 f. Kr.) som prøvde å innføre dyrkingen av Aten, selve solskiven i staden. Ra hadde visstnok kommet til verden fra en jordhaug. Andre forestillinger mener at han kom fra en lotusblomst. Sola er enten kroppen til Ra eller bare øyet. Hver natt seiler guden gjennom underverdenen. Grekerne og romerne identifiserte Ra som Zevs og Jupiter. Så langt den mytologiske forestillingen.

Det er da nærliggende å tenke seg hvilken frustrasjon som ble utløst blant egypterne når dette mørke falt på. Det står ikke, men man kan regne med at de påkalte Ra, lysets Gud, om å la det bli lyst. Men han hørte jo ikke!? Her er det Hebreernes Gud viser sin allmakt. Han er det som styrer med "belysningen". Han ville demonstrere sin overmakt også over "solguden Ra".

"IKKE EN KLOV MÅ BLI IGJEN"
Farao sier til Moses: "Gå av sted, tjen Herren! Bare deres småfe og deres storfe skal bli igjen. De små barna kan få dra med dere. Men Moses sa: Du må også la oss ha slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud. Også buskapen vår må være med oss. Ikke en klov må bli igjen." Hvorfor det? "For det er det vi må ta av, når vi skal tjene Herren vår Gud, og vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer dit." (2. Mos.10:24-26) Det gir inntrykk hvor avgjort Moses og Aron var i sin dialog med Farao. Farao ville ha en hånd med i hvor mye de skulle ha med seg for å tjene Herren. Men her var ikke noe rom for kompromiss - "Ikke en klov må bli igjen"! Med andre ord: Egypt har ikke noe krav på oss lengre! Vi skal ut av "egypten", med alt som vi har - for vi skal tjene Herren helhjertet!

"Men Herren forherdet faraos hjerte" (v. 27a). Setningen kommer inn i denne settingen som en bauta! Herren setter farao inn i sin siste, avgjørende fase! - "Du skal gjennom enda en prøvelse". "Jeg vil ydmyke deg enda mer", virker det som Herren sier. "Nettopp til dette reiste jeg deg opp: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden." (Rom. 9:17)

Gjennom denne hendelsen som Paulus trekker fram, i sin undervisning om Israels fortid, viser han hvor suveren Gud er i alle ting! Derfor fortsetter han sin tankerekke og sier: "Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han." (Rom. 9:18ff)

toppen

Den 8. plagen - Gresshoppeplagen

Av Jon Erling HenriksenSkriftstedet denne gang finner vi i 2 Mos kap.10:1-20. Det fortelles at man kunne oppleve gresshoppesvermer kom flommende inn over Egypt både fra sør og vest, men også fra Arabia i øst, slik som flere fortolkere sier. Når svermene var av det store slaget stemmer det godt slik som det er beskrevet i vers 15 - landet ble mørkt. De kommer som store skyer og dekker bokstavelig talt jorden der de slår seg ned. Denne landeplagen skjedde ganske hyppig i Egypt og det var noe en hadde stor frykt for. Det var jo ensbetydende med at man fikk ødelagt avlingen, maten en skulle leve av.

1) Beretningen denne gang innledes med ordene: "Herren sa til Moses: Gå til farao, for det er jeg som har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, for at jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblant dem, og for at du skal fortelle din sønn og din sønnesønn hvor strengt jeg handlet mot egypterne og om de tegnene jeg gjorde iblant dem, så dere skal kjenne at jeg er Herren." Vi skal merke oss to viktige oppgaver som Gud Herren handler etter i disse to vers:

a. Herren behandler farao med en hensikt: "for at jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblant dem".
b. Hebreernes etterslekt skal få lærdom av dette.

Tar vi oss tid til å se nærmere på dette, finner vi at Herren, også her, ønsker å vise hvem som er den bestemmende kraft. Med utgangspunkt i egypternes egen gudelære manipulerer han deres guder og styrer endog innsekts-koloniene for å vise hvem som er den suverene. Og hvem som er hans folk. For alltid gjøres det forskjell på egypterne og hebreerne. Det er forresten et prinsipp gjennom hele Skriften - Herren gjør forskjell på sine folk og fiendens tilhengere - da betraktet i de store profetiske linjer.

Så legger vi videre merke til at hebreernes Gud er nøye med at den generasjon som er gjenstand for hans undergjørende makt får et ansvar - nemlig å fortelle den oppvoksende slekt og de videre slektsledd hva som skjedde. Dette bekrefter den sannhet som Paulus minner menigheten i Rom: "Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir." (Rom.15:4)

2) Den beskjed som Moses uttrykte til farao var klar: "Hvor lenge vil du nekte å ydmyke deg for meg?"
Gang på gang hadde farao vært gjenstridig og ikke latt seg ydmyke. Og vi forstår at Herrens tålmodighet begynte å ebbe ut. Herren tretter ikke i det uendelige. Det ble truet med en konsekvens - "For dersom du nekter å la mitt folk fare, da vil jeg i morgen la gresshopper komme over ditt land." (v.4) Dette må sees som et prinsipp når det gjelder følgene av ulydighet mot Gud. Og Herren har ikke forandret seg i sitt vesen hva som angår reaksjon overfor den som måtte være stolt. La oss minne hverandre på ordene i Ord 3:34, Jak 4:6, 1 Pet 5:5 - Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Så møter vi et konkret, dommens budskap, hvor Herren forteller farao at han vil ta i bruk gresshoppene og skape et voldsomt kaos og ødeleggelse i egyptens land.

Videre merker vi oss at faraos tjenere kommer inn i bilde som en reaksjon på budskapet fra Herren. Jeg er nok av den oppfatning at plagens art provoserte dem, fordi det berørte deres tro på en mektig gud som de kalte for Set. Historien om denne er ganske lang. Men et hovedanliggende her vil jeg nevne, og som har en viss form for relevans til vårt tema. Det sies at det oppstod en konflikt mellom Set og Osiris. I den konflikten som oppstod, tar Set og deler Osiris i mange biter for så å fordele disse rundt hele Egypt. Isis leter ham opp og setter delene sammen igjen, for så å gifte seg med ham etter at han har blitt konge av underverden. Senere får Osiris og Isis en sønn som ble kalt for Horus. Denne vokser opp og hevner mordet på sin far ved å slå Set i hjel og deretter overtar tronen. Sets videre skjebne blir en fordrevet tilværelse i Sahara, ørkenen vest for Egypt.

Vi ser en del fellestrekk mellom Froskeplagen og myten om Osiris. Osiris ble delt og spredt omkring. Froskene fantes over alt. Beretningen sier: ”Gresshoppene kom inn over landet Egypt og slo seg ned i hele Egypt i store mengder. Aldri før hadde det vært en slik gresshoppesverm, og aldri vil det komme noen slik mer. De dekket hele landet, så landet ble mørkt.” (2 Mos10:14-15a) For folket var det nærliggende å tro at det var Set som nå hadde delt opp Osiris i biter og delt han rundt i hele landet.

Jeg spør da: Hvilke tanker kunne faraos trollmenn og rådmenn gjøre seg når dette oppstod - frosker over alt? Dersom de koblet dette sammen med nevnte mytologiske historie måtte de blitt aldeles forundret. For her ble det materialisert som frosk! Det var budskap direkte fra Nilen. Paddene levde der og i vannet som stammet fra denne. Var virkelig guden deres på parti med Moses og Aron? Her hadde Moses og Aron kontroll over deres guder, og selv hadde de mistet styringen.

Bak det hele står hebreernes Gud med kontrollen. Han hadde utrustet sine tjenere med autoritet over åndeverdenen. De visste at deres gud kunne styre Egyptens mytologiske verden å anvende åndskreftene som stod bak, slik han ville 3) Det var ikke likegyldig med hvem som skulle dra ut av Egypt. Moses konkretiserte overfor farao følgende: «Med våre unge og våre gamle vil vi fare, med våre sønner og våre døtre, og vi vil ha med både vårt småfe og vårt storfe, for vi skal holde høytid for Herren.” (kap.10:9)

Dette gjentas i den neste plagen som Herren sender - da sier Moses til farao på hans innvending mot at alt som tilhørte hebreerne skulle være med: ”Du må også la oss ha slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud. Også buskapen vår må være med oss. Ikke en klov må bli igjen. For det er det vi må ta av, når vi skal tjene Herren vår Gud, og vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer dit.” (10:25-26).

Farao ville forhindre hel overgivelse til Herren. Men Moses så nødvendigheten av hele folket og deres eiendeler skulle tilhøre Herren og tjene ham. Med tanke på hva Paulus minner romerne om i Romerbrevet 15:4 - er dette også en lærdom for oss i dag - "Egypten" skal Herrens folk være helt og fullt løst fra!

4) Herren styrte vinden, og brukte denne som sitt redskap til å realisere sin vilje. På norsk er det oversatt med «vest». Det sies at på hebraisk er det det samme ord for ”hav”. Skriften sier: ”Og Herren vendte vinden, så det ble en meget sterk vestavind (”havet”)”. Den vindretningen som er beskrevet her kan altså forstås som en hav-vind fra nordvest som blåste gresshoppene i nordøstlig retning ut i Rødehavet. De gamle historikere kunne fortelle lignende ting. Plinius har nevnt gresshoppesvermer som i ”skarevis løftes opp, føres bort av vinden og faller ned i hav eller innsjøer” (J. P. Lange). Men som det står nevnt: "Aldri før hadde det vært en slik gresshoppesverm, og aldri vil det komme noen slik mer." (1 Mos 10:14) Det forteller meg riktigheten i detaljbeskrivelsen til J. P. Lange - det er bare "lignende ting" som har skjedd i ettertid.

5) Faraos omvendelse.
Skriften forteller oss avslutningsvis: "Da sendte farao i hast bud etter Moses og Aron. Han sa: Jeg har syndet mot Herren deres Gud, og mot dere. Men tilgi meg nå min synd denne ene gangen, og be til Herren deres Gud at han må ta fra meg denne død!" (v.16-20). Bakgrunnen for faraos "omvendelse" er at han var blitt trengt i et hjørne. Alle egyptens guder måtte kapitulere for hebreernes gud. Farao selv, som ble sett på som en gud, måtte også gi slipp på sin innstilling. "I sådanne stunder får du bønner, o Gud", har en sagt. Men det er ikke alltid at "omvendelsen" går så dypt. I dette tilfelle holdt det bare inntil at farao så faren var
over. Neste scenariet innledes med følgende, tragiske situasjonsbeskrivelse: "Men Herren
forherdet faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare".

Jon Erling Henriksen

Her kan du lese mer av bibelstudiet

     

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post: post@npai-pym.no