Fortsettelse av bibelstudium  
     
 
Gresshoppeplagen Haglværet Israels utgang fra Egypt Israels barns utgang fra Egypt - del 2
 
 
Froskeplagen Folkeelven Elven Nilen blir til blod Den 9. plagen - tett mørke
 
 
Den førstefødte må dø
 
     
     
  Reisesekretær Jon Erling HenriksenDen 10. plagen. "Den førstefødte må dø.."

Av Jon Erling Henriksen

Budskapet fra Herren gjennom Moses' munn lød:

"Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå midt igjennom Egypt. Og alle førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte sønn av farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trellkvinnen, som står bak håndkvernen, likeså alt førstefødt blant buskapen. I hele landet Egypt skal det bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mer skal bli. Men ikke en hund skal gjø mot noen av Israels barn, verken mot folk eller fe. Slik skal dere kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel..." (2.Mos.11:4-7)

Det er budskapet om den store skilsmissens øyeblikk som beskrives her. Folket hadde sett gang på gang - det var forskjell på egypterne og hebreerne - nå skulle de få se det igjen - på en dramatisk måte.
Handlingen er eskatologisk - linjene strekker seg fram til endetidens begivenheter. Lammet blir det store skille også der - den som har "strøket lammets blod på dørtreet og dørstolpene" skal få dra ut med "løftet hånd". Herren ville sette et punktum en gang for alle. Tidligere hadde Gud stilt egypternes guder til veggs. Nå setter han den endelige streken, og viser sin suverenitet!

Den store forskjellen...
For det første skal vi merke oss:
Tidligere hadde Moses vært med i aktiviseringen av plagenes igangsettelse. Men nå handlet Herren dirrekte! Det hadde gått en tid siden Moses og Aron første gang konfronterte Farao med at de tilhørte et folk som ville ut av Egypten for å holde høytid for Herren (2. Mos.5:1). Nå hadde åpenbart stunden kommet da hebreernes Gud ville vise sin allmakt.

For det andre:
Prinsippet som hadde rådet gjennom alle konfrontasjoner var at Herren gjorde forskjell på sitt folk og egypterne. I de første demonstrasjoner fokuserer beretningen på Faraos trollmenn og Moses. Faraos trollmenn kunne ikke annet enn å kopiere det som ble gjort av Herren. Men etter hvert så forlater de åstedet og Moses står i ensom gestalt å utfører ordren som Herren hadde bestemt. Det blir et markert skille fra kap.8 v.18 hvor vi leser følgende: "Spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster, de forsøkte å få mygg fram, men greide det ikke"…"Da sa spåmennene til farao: Dette er Guds finger!" (v.19). Spåmennene mister mer og mer taket, forstår vi, når vi leser 9:11 "Spåmennene kunne ikke stå for Moses på grunn av byllene". Dette er siste gang spåmennene nevnes under disse plager som gikk over Egypt.

Innledningen til den siste plagen.
Vi skal merke oss de tre første versene til innledningen av den siste og store plage som skal gå over Egypt. Jeg siterer her to vers fra dette avsnitt: "Si nå til folket at hver mann skal be sin granne og hver kvinne sin grannekvinne om smykker av sølv og gull. Og Herren lot folket få godvilje hos egypterne. Men så var også Moses holdt for en meget stor mann i Egypt, både av faraos tjenere og av folket." (2.Mos.11:2-3)

Med dette føres våre tanker tilbake flere hundre år i hebreernes historie!! Vi havner da hos Abram, mens Herren taler til ham om framtiden for det folket som skulle utgå fra hans lend. Herren sier:
"Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og de vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år. Men jeg vil også dømme det folket som de skal trelle for, og deretter skal de dra ut med mye gods". (1.Mos.15:13-14)
Årene som har gått forteller om en Gud som ikke glemmer sitt folk, og som i detaljer holder det han har sagt!!

Så fikk de erfare sannheten av profetien etter hvert som de gikk på "nabobesøk".
Så forteller Herren hvilken markert forskjell det skal være mellom hans folk og Faraos folk: "Men ikke en hund skal gjø mot noen av Israels barn, verken mot folk eller fe. Slik skal dere kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel" (2.Mos.11:7).

Men når det gjelder Egypt skulle det bli noe helt annet: "I hele landet Egypt skal det bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mer skal bli" (v.6).
Senarioet som beskrives her er Herrens evige rådslutning som skulle konkretiseres for både egypter og hebreer - alt førstefødt skulle late livet!!

I dette ligger en dypere mening...
Det som heretter skjer skulle stå som en søyle i det jødiske folks kultutøvelse, og danner prinsipielle grunnlag på forløsning for alt Guds folk ("alt Guds folk" = alle frelste).
Det som innleder den siste plagen er prinsipper for en av de viktige høytider som skulle feires i det som senere skulle bli nasjonen Israel - loven om påskelammet. Det er denne som skaper grunnlaget for den store forskjellen mellom egypterne og hebreerne denne natten.
Etter at påskelammet var slaktet, og påskemåltiden spist, fikk de beskjed om å dra ut av Egypt med usyret brød. Dette ble senere feiret i tilknytning til påskehøytiden som "de usyrede brøds høytid".

Fremdriften og betydningen av det som sies i kap.12:1-33 kan vi oppsummere på følgende vis:

1) Påskelammet tas ut på den 10.nisan etter de fastsatte bestemmelser som Herren hadde satt.
I dette møter vi hemmeligheten om utvelgelse. Det var ikke bare påskelammet som ble tatt ut! Men påskelammet var tatt ut for å være til redning(soning) for folket.
Vi teller fire dager fra den 10.nisan til den 14. Og den 14.nisan var offerdagen. Dersom vi benytter oss av "tolkningsnøkkelen" til Peter der han sier: "Men én ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag" (2.Pet.3:8). Da blir det interessant, betraktet i lys av den nye pakt. Fra Adam til Kristus er det ca 4tusen år!! Så ble Han uttatt til offertjenesten - før verdens grunnvoll ble lagt, og ofret på Golgatahøyden som vårt påskelam.

2) Kvaliteten på lammet: "Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt". (12:5)
I denne "kvalitetsbeskrivelse" ligger det klare linjer som fører oss fram til det lam som "Herren selv hadde utsett"(1.Mos.22:8), og som ville bli det fullkomne offer.Jesus var fullkommen i alle deler - derfor er han også det eneste og fullkomne offer som tilfredstilte Guds krav.Han var hannkjønn - og i følge loven skulle det tilhøre Herren når det åpnet mors liv. Således er Jesus Messias Herrens eiendom og vår stedfortreder. Videre oppfyller han det som ligger i betydningen av å være "årsgammelt", for: Et lam som er årsgammelt er har ingen avhengighet til sin mor men er selvstendig. Dette møter vi i det første mirakel Jesus gjorde i bryllupet i Kana i Galilea.

3) Blodet som ble strøket på det øverste dørtreet og dørstolpene vitner om at et liv måtte ofres. Herren hadde gitt israelfolket lammet. Og dette gav han som et offer. Vi ser linjen fra dette og til Johannes evangelium 3:16 - for så har Gud elsket verden at han gav… Blodet ble strøket i to linjeretninger på døren - den horisontale og vertikale. Således møter vi tanken om offeret på alteret som israelfolket skulle få et nært forhold til senere. I videre betydning er det Golgata-kors som fremkommer i denne tanke.

4) Et forløst folk vandrer ut av Egypt! Men etter dem kommer faraos hærer. Og det senarioet som følger står omtalt på følgende vis: "Da nå kongen i Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet, skiftet farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette og lot Israel dra bort fra vår tjeneste? Så lot han spenne for vognen sin og tok sin hær med seg. Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i Egypt. Krigsmenn var det på dem alle" (2.Mos.14:5ff).

Nå hadde Gud vist hvem som var den suverene og hvilket folk som var hans. Han hadde ikke bare vist overfor egypterne og farao sin styrke - "..over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren". Men han hadde også vist at han var herre over folket etter som han slo ihjel alt førstefødt, siden den førstefødte representerte folket. (2.Mos.12:12)

Vi finner den nytestamentlige tankegangen i det som ovenfor er nevnt: Som Lammet sørget for liv og utgang fra Egypt - er Kristus, vårt påskelam slaktet. Han har gitt oss liv og vi har fått lagt "egypten", det gamle livet bak oss.

Men som farao etterjagde hebreerne er det en som ikke er ferdig med oss - djevelen søker hvem han kan oppsluke. Vi er lovet seier i Jesu navn gjennom ørkenen fordi Arken er oss gitt!
Vi konkluderer etter denne reisen: Gud er suveren i alle ting!

toppen
 
     


Den 7. plagen - Haglværet

Av Jon Erling Henriksen

Tekstanalyse 2 Mos 9:13-35

Gud sier til farao: ”Men derfor reiste jeg deg opp, at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.”(16)

Så kommer Guds domsbeslutning og hans advarsel: ”Se, jeg vil på denne tiden i morgen sende et forferdelig haglvær, som det aldri har vært maken til i Egypt fra den dagen det ble til og inntil nå. Så nå, gi befaling om å føre i skjul din buskap og alt du har på marken!”(19). ”De av faraos tjenere som fryktet Herrens ord, berget da sine folk og sin buskap i hus.”(20). Resultatet ble: ”Haglet slo ned alt som var på marken i hele landet Egypt, både folk og fe. Alle vekster på marken slo haglet ned, og alle markens trær brøt det i stykker.”(25).

Haglvær forekommer meget sjelden under disse himmelstrøk. Men når det først kommer blir det voldsomt. Det kan bli hagl store som due-egg. Herren gjør atter forskjell på egypterne og hebreerne: ”Bare i Gosens land, hvor Israels barn bodde, falt det ikke hagl.” (26). Farao kommer med en vag innrømmelse: ”Denne gangen har jeg syndet! Herren er den rettferdige, jeg og mitt folk er onde.” (27). Dette uværet kom sannsynligvis i slutten av januar eller begynnelsen av februar. Dette finner vi ut på grunn av v 31-32: bygget og linet var slått ned, sies det. Men ikke hveten og spelten. De sistnevnte kommer senere, men på denne tiden står bygg og lin i aks og knopp. På et tidligere tidspunkt kunne Herren utryddet både farao og hans rike. Men hvorfor er de i live fremdeles? Svaret gir Herren selv: ”Men derfor reiste jeg deg opp, at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.”(16).

Profetiske trekk
Denne hendelse har trekk i seg som er sterkt eskatologisk. La meg nevne noen argumenter for denne påstand. Selve hendelsesforløpet for hebreernes utgang av Egypt er et sterkt bilde på det endetidsbilde som Skriften belyser. I forkant av Guds endelige løsning for Israel og det tusenårige rike, vil det komme mange prøvelser over verden. Likeså når det gjelder menighetens bortrykkelse. Førstegrøden, som er Jesu oppstandelse, har i seg garantien om at resten av innhøstningen kommer, - menighetens opprykkelse. Og når tiden for denne ”reise” er inne, kan ingen ”faraoer” hindre det. Sett i dette lys var det påskelammet som var selve forløsningsnøkkelen for Israelfolket. Og det vil det bli på nytt igjen, sett i endetidens profetiske lys.

Men ikke bare slik sett, men også den første innhøstning som kommer til å skje ved opprykkelse! Takket være at ”vårt påskelam er slaktet”, har vi garanti for beskyttelse mot ”egyptens plager” og utfrielse fra denne verdens Egypt. Hva som angår selve haglværet over Egypt, ligger det en konkret, profetisk linje i denne plage. Så tidlig som i den eldste boken i Skriften, Jobs bok, står det omtalt hagl i en profetisk sammenheng. I en lang spørsmålsrekke til Job sier Herren følgende: ”Har du vært i forrådskamrene for snøen? Har du sett forrådshusene for hagl, det som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?” Og denne uttalelse kan du følge som en profetisk linje helt fram til Åpenbaringsboken, via Salmene, Jesaia, Josva, - og avsluttende i Åpenbaringen. La meg få minne deg om disse skriftstedene: I Salmene møter vi David som fremsier takkens sang til Herren etter utfrielse fra sine fiender. ”Herren er min klippe og min festning, min frelser,” innleder han salmen med. Og i fortsettelsen kommer han inn med følgende setning: ”Herren tordnet i himmelen, Den Høyeste lot sin røst høre - hagl og glødende kull.” Sal 18:14

Følger vi den samme linjen i Salmene, møter vi salmistens betraktninger i forhold til Jerusalem: Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han, sies det i 147, 2. I den samme salme, v.17 tar han tak i dette værfenomenet: ”Sine hagl kaster han ut som smuler, hvem kan stå seg mot hans kulde?” Det er bare en ting som kan oppheve dette ”domsvåpen” - hans ord: Han sender sitt ord og smelter dem, han lar sin vind blåse og vannet renner (v.18). Så gjentas dette redskap i Herrens hånd i forhold til dommen over Assur. Vi kan minne hverandre om Jes 30, 30: ”Og Herren skal la sin veldige røst høre og vise sin arm når den farer ned i brennende harme og fortærende ild, storm og regnskyll og hagl.” Dette domsredskap møter vi så endelig i endetidsprofetiene i Åpenbaringsboken når basunblåsingen finner sted. ”Den første engelen blåste i basunen”, står det skrevet. Hva ble utløst da? Jo: ”… og det kom hagl og ild, blandet med blod, og det ble kastet ned på jorden. Tredjedelen av jorden ble oppbrent, og tredjedelen av trærne ble oppbrent, og alt grønt gress ble oppbrent.” (Åp.8:7) Ser vi tilbake til egyptens syvende plage, ser vi fellestrekk: menneskets matdepot blir rammet. Så langt betraktningen om det profetiske aspektet i denne plagen. Det siste vi skal se nærmere på i denne plage er…

Kampen mot den mytologiske tankegang
Hvem styrte vær og vind, og forbindelsen mellom himmel og jord? Egypts tro gikk ut på at gudinnen Nut hadde styring med værfenomenene. Ved et lite blikk i denne læren får vi vite at Nut var datter av Shu, som var guden for luft og tørke. Videre het det at gudinnen Tefnut styrte fuktighet, og var selve himmelens gudinne, søster og hustru til guden Geb, som vi tidligere har nevnt. Nut betyr himmelrommet, og hun avbildes med blå hud. Hennes kropp er dekket av stjerner, stående på alle fire over hennes mann slik himmelen hvelver seg over jorden. Et sagn forteller at solguden Ra (vi forbinder Thor Heierdals ekspedisjon med dette navnet), går inn i hennes munn om aftenen og han gjenfødes av henne den neste morgen.

Det er interessant å legge merke til at forestillingen om denne værgudinne hadde i seg elementene luften og fuktigheten. Det opplyses følgende: Nut opptrådte i skapelsesmyten for Heliopolis som involverer flere gudinner som spiller betydningsfulle roller: Tefnut er en personifisering av luftfuktigheten, som giftet seg med Shu (luften), og fødte deretter himmelen som gudinnen Nut, som igjen giftet seg med sin bror Geb (jorden). Som om ikke dette var nok, heter det videre: Fra foreningen av Geb og Nut kom, blant annet, de mest populære egyptiske gudinnene, Isis, mor til Horus, hvis fortelling er sentral til hennes bror-ektemann, gjenoppstandelsesguden Osiris. Denne ble drept av sin bror Set og spredt utover jorden i 14 stykker som Isis med møye samlet sammen og satte sammen igjen.

Osiris klatret deretter oppover stigen til sin mor Nut for å komme i trygghet og ble til sist herskeren av de døde. En meget stor tro ble utviklet om denne Osiris som varte godt inn i den romerske tid. Det sies at Isis var hennes ektefelles dronning i underverden, og det teologiske grunnlaget for rollen som dronning av jorden. Med dette som bakteppe skjønner vi at det måtte oppstå mange urolige tanker i Farao så vel som egypternes hjerter. Hadde gudinnen, og gudene aldeles mistet styringen? For lignende uvær hadde de aldri opplevd tidligere (2 Mos 9, 24). Farao visste at Moses hadde utløst dette ragnarokk over landet. Farao befant seg på gyngende grunn - det han hadde festet sin lit til slo sprekker! Tenk hva det måtte gjøre i folkesjelen. Mye av dagliglivet var styrt av en tro på de mytologiske krefter. Været skiftet, da var det gudene som koordinerte dette. Men her oppstod det en som hadde kontrollen over gudene! Vi forstår at det kunne bli usikkerhet - ikke minst med bakgrunn i at dette sluttet seg til rekken av manifestasjoner, utløst gjennom Moses og Aron. Bak det hele sitter hebreernes Gud, som trekker på smilebåndet. Uvilkårlig dukker Salme 2 opp for oss: "Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!

"Han som troner i himmelen, ler..." (Sal 2,1-4). Igjen slår vi fast: Gud "arresterte" egyptens, sataniske åndskrefter. Og deres hovedlakeier måtte bøye seg i støvet: "Denne gangen har jeg syndet!", sa farao. Som antydet i innledningen, så har vi i dette senarioet endetidselementer. Derfor er det nærliggende å se for seg samme åndskamp i endetiden som det Moses og Aron stod overfor i Egypt. Men hebreernes Gud er vår Gud. Og han som gav autoritet til Moses og Aron, skal gi autoritet til sitt folk i endetiden. Han var sterkere en Egyptens mytologiske åndsmakt, og han er den som har overvunnet den onde, og er vår seierherre midt i en vanskelig endetid. Vi skal gå ut med ”løftet hånd”!

toppen

 
 


Israels utgang fra Egypt 6 Pest- og bylleplagen

 I innledningen til denne plagen leser vi:

Og Herren sa til Moses: Gå inn til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene meg! For dersom du nekter å la dem fare, og fremdeles holder på dem, da skal Herrens hånd komme over ditt fe på marken med en forferdelig pest, over hestene, eslene og kamelene, over storfeet og småfeet. Men Herren skal gjøre forskjell på Israels husdyr og egypternes husdyr, det skal ikke dø noe av alt det som hører Israels barn til. Herren fastsatte tiden og sa: I morgen vil Herren la dette skje i landet. Dagen etter gjorde Herren som han hadde sagt. Alle egypternes husdyr døde, men av Israels barns husdyr døde ikke ett liv.”  (2 Mos 9:1-6)

Ved nærmere studie av den egyptiske mytologi finner vi en tro som kan linkes til denne plagen. Gudinnen som man trodde på og som hadde relasjoner til feet i Egypt var den egyptiske gudinnen Hathor. Det fortelles at Hathor var den greske formen av navnet Athyr. Betydningen av dette navnet kan oversettes med ”bolig”. Årsaken til dette var at man tenkte at Horus, solguden, hvilte ved hennes bryst hver kveld før han ble gjenfødt ved morgengry. Men så kommer noe interessant i relasjon til vårt tema: Andre kilder fremstiller Hathor som den ”himmelske ku” som fødte universet og alle ting. Ofte fremstiltes den i form av en ku eller med attributter som kuhode.

Under den egyptiske perioden ble denne gudinnen regnet for å være gudinnen for mange ting. Hun hersket over både himmel og underverdenen. Men hun var også månegudinne, himmelgudinne og til og med solgudinne. Ofte ble hun avbildet i en båt, ettersom vannet var hennes element.

Teksten fra Bibelen gir oss den viten at ”alle egypternes husdyr døde,” (v.6). Da var det et spørsmål som kunne gjøre seg gjeldene: Var Hathor i «drapsmodus»? Og spørsmålet var egentlig relevant - gudinnen kunne ta livet, så vel som gi liv. Hun var jo koblet sammen med jordbrukets sykluser - så derfor er undringen nokså relevant. Hva måtte farao tenke? For han hadde all grunn til å tenke urovekkende tanker! Han registrerte det som står videre i det siterte vers 6: ”men av Israels barns husdyr døde ikke ett liv.” Har det kommet en sterkere Gud inn i bildet? Hvorfor skjer denne forskjellen? Er det noe i det som denne Aron og Moses taler om? Men det står så tragisk: ”Men faraos hjerte var hardt, og han lot ikke folket fare.”(v.7)

Da fortsetter Herren, hebreernes Gud sin offensiv! Neste steg går inn i den sjette plagen:
”Da sa Herren til Moses og Aron: Ta hendene fulle av sot fra ovnen, og Moses skal kaste den opp i været så farao ser på! Da skal den bli til støv over hele landet Egypt, og den skal bli til byller som bryter ut med blemmer, både på mennesker og dyr i hele landet Egypt” (2 Mos.9:8-9). Dramatikken når sitt klimaks idet vi leser følgende: «Så tok de sot fra ovnen og trådte fram for farao, og Moses kastet den opp i været. Den ble til byller som brøt ut med blemmer, både på folk og fe” (v.10)

Legg merke til følgende to setninger:
For det første sier Gud til Moses: ”Ta hendene fulle av sot fra ovnen, og Moses skal kaste den opp i været så farao ser på!”(v.8) Og, for det andre merker vi gjennomføringen: ”Så tok de sot fra ovnen og trådte fram for farao,…” (v.10) Farao stod og tok det i øyensyn når sotet ble til byller! Hvilken dramatikk!

Hvilke mytologiske krefter utfordret Herren her?
Det er all sannsynlighet å tro at farao kom i stor undring når denne plagen ble utløst. For det første gikk nok hans tanker til Nilen igjen. For i Nilen hadde det, i følge mytologien, skjedd en underlig ting: Hvor var Isis, tenkte nok farao. For når denne byllepesten brøt ut, var det en guddom som de regnet med - Isis.

Og hvem var Isis? Kort fortalt trodde man at Isis assisterte sin mann Osiris for å sivilisere Nilens folk. Hun lærte kvinnene å male korn. Videre underviste hun dem i hvordan man kunne spinne ull og veve klær. Men det var noe mer, og det er i sterk relevans til den plagen som nå hadde rammet egypterne: - hun var meget dyktig i legekunsten. Denne kunnskapen lærte hun videre til befolkningen.

Men hva nå? Hennes presteskap (trollmennene) var også angrepet og var forhindret fra å drive med sine kunster: ”Spåmennene kunne ikke stå for Moses på grunn av byllene, for det var kommet byller på spåmennene og på alle egypterne.” Dette måtte føre til stor frustrasjon i faraos tanke.

Fremdeles holder farao stoltheten oppe. Dette på tross av mytologien som var så fast forankret i kongens tanke og folkets hjerte slo sprekker. Hva skjedde? Hadde virkelig Moses og Arons Gud herredømme også over legekunstens gud i Egypt? Hvorfor ble ikke hebreerne angrepet av denne pesten? Svaret ligger i utvelgelsen og oppdraget som var knyttet til det hebraiske folket. Herren var deres vokter og helbreder.

Læren om Isis var ganske omfattende
Det fortelles at Isis’ magiske kunnskaper var store, men hun ønsket hele tiden at de var større. I denne forbindelse fortelles det at hun var misunnelig på sin bestefar, Ra, den viseste og mest kunnskapsrike innen magi av alle gudene. Sannsynligvis var det denne åndsmakt som faraos trollmenn sto i ledtog med. Så hun la en plan. Hun studerte Ras daglige vaner, vurderte hvordan hun kunne lære hemmeligheten ved hans krefter. Da hun så Ra sikle, formet hun av sikkelet hans og av jord en slange, og fikk ham til å trå på den. Da han lå for døden samlet alle de andre gudene seg rundt ham. De kunne intet gjøre, men Isis fortalte hva hun hadde gjort, og for å kunne redde ham, måtte han fortelle henne sitt virkelige navn, slik at hun da fikk kjennskap til hemmeligheten av hans krefter. Og slik ble det. Hun reddet Ra med sine nyvunne krefter, og siden den gang har hun vært den mest kraftfulle av gudene, hun hadde kunnskap om alt, mente man.

Med dette som bakgrunn er det oppsiktsvekkende hvilken djervhet og pågangsmot Moses og Aron var i besittelse av. For både Moses og Aron var nok kjent med den tro som egypterne hadde. Vi vet jo at Moses var kjent med Egyptens visdom. Men han valgte heller å lide ond sammen med Guds folk (Heb 11:24-25).

Og gjennom Moses og Aron ble farao og egypterne kjent med en guddommelig kraft og en guddommelig viten som var mye sterkere og høyere enn den som hadde sin basis i Nilens vann. Her var det Gud selv som underla seg all Egyptens avguderi. Han demonstrerte gang på gang sin suverenitet over alle, såkalte guddommeligheter som var representert i landet ved at han manipulerte dem ved sin undergjørende kraft.

Den utløsende faktor i hvert tilfelle var ikke overtro, men to menn som trodde på hebreernes Gud, og handlet i tro på det som han hadde sagt. Derfor ble det også til slutt seier. Til og med Isis måtte kapitulere.

Beretning med budskap til vår tid
Som avguden (demonen) Isis behersket egypternes sinn og tankemåte, er vår tid gjenstand for åndsangrep i mer moderne form. Det sniker seg inn over alt - endog i ”Faraos” (leses: kongens saler og familie) saler. Man kan være fristet til å si som Paulus uttrykte det til Timoteus: ”Som Jannes og Jambres sto Moses imot, slik står også disse sannhetene imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen. Men de skal ikke ha mer fremgang, for deres dårskap skal bli åpenbar for alle, slik det også gikk med de to jeg nevnte.” (2 Tim 3:8-9)

Mennesket tror løgnen framfor sannheten (2 Tess 2:11).
Men Herren har lovet sin menighet kraft til å seire! Sannheten setter i frihet. Så la oss i lydighet mot sannheten gå med budskapet om frihet og forløsning fra demoniske lærdommer. For vi tror på seier over det onde. Derfor mist ikke motet.
(2 Kong 6:16) Guds kraft er den sterkeste! Satan er beseiret på grunn av Jesu fullbrakte verk på Golgata!

toppen

Israels utgang fra Egypt - del 5 

Da sa Herren til Moses: Si til Aron: Rekk ut din stav og slå i støvet på jorden, så skal det bli til mygg over hele landet Egypt.. Og de gjorde så… Da kom det mygg både på folk og fe. Alt støvet på jorden ble til mygg i hele landet Egypt.” 2.Mos.8:16-20 / v.21-32 Her skjønner vi at det var en stor mengde som ble til plage for egypterne. ”Alt støvet..,” forteller mye.

1) La oss for det første se litt nærmere på grunnteksten ord som er blitt oversatt for ”mygg”.
Den hebraiske teksten bruker ordet ”kinnam”. Det sies at dette ordet bare forekommer her i v.16. og 17. Det er usikkerhet i betydningen av dette ordet. Hos oss er det oversatt med ”mygg”. Andre har benyttet uttrykket ”lus” eller ”utøy”. Den engelske The New English Bible oversetter det med ”makk”. Men dersom vi holder oss til den norske oversettelsen ”mygg”, er det mest naturlig – ettersom områdene i Egypt ligger til rette for store utklekkinger for mygg. Men også logisk at det kan være ”lus” ettersom ”støvet på jorden ble til mygg”.

2) Men hvorfor ville Gud utløse denne plagen over farao og hans folk?
I tilnærmingen av en mulig forklaring må vi gå tilbake til Antikkens Egypt og stille spørsmålet:
Hadde farao og egypterne noe spesielt forhold til jorden? Lå det her en viss form for mytologisk kraft?
Det viser seg imidlertid at innenfor det mytologiske spekter som levde i enhver egypters religiøse forestilling var det en (av)-gud som ble kalt for ”Geb”. Det sies at Gebs ideogram var en gås som ble plassert rett over gudens bilde. Han var personifiseringen av jorden, hvilket også hans navn betyr. Det fortelles videre at denne Geb forente seg med sin søster Nut for å gi opphav til en serie nye guddommer som Osiris, Isis, Horus, Set og Nefthys. Læren går videre ut på at han delte opp sitt jordiske område mellom Osiris og Set, noe som førte til strid mellom de to.

Geb tilhørte en gruppe som trodde på Ennead, en form for egyptisk mytologi som var sentrert i Heliopolis (Heliopolis er den greske betegnelsen på oldtidsbyen Lunu, nevnt i Bibelen som On). I oldtiden var denne byen hovedsenteret for soltilbedelse, navnet betyr ”solbyen”. Her ligger det blant annet et tempel til ære for solguden Ra.) Egypterne tilskrev Geb skylden for jordskjelv! Det ble sagt: Når Geb ler skjelver jorden. Det hører også med til denne opplysning å tilføye at egypterne mente Geb holdt på de døde, eller holdt de fengslet de som ikke var verdig å gå til Aaru. Denne oppfatning tilskrives en forestilling om at underverdenen var under jorden.

Når så Gud Herren tar i bruk denne plage var det en manifestasjon overfor egypterne at hebreernes Gud var Herre over ”Geb”. I dette ligger budskapet fra Herren – det er bare én som er herre over jorden, og han gjør som han vil i forhold til jordens og dens støv. Han satte også de egyptiske trollmennene på plass – de var ikke i stand til å kopiere Gud i denne sak. Og vi kan undre hvorfor?

Herren skapte liv av støvet!
På en måte vendte Gud egypternes overtro til en plage for dem selv. På en måte gikk det nok rystelser gjennom egypternes sjeler når ”jordens gud” ble tuktet av den sanne gud, Moses og Arons gud!
Så møter vi for første gang innrømmelsen: ”Da sa spåmennene til farao: Dette er Guds finger!”
(2.M.8:19). Deres gud, og deres kontakt med sine guder hadde møtt sin overmann!! Det var også siste gang de forsøkte på å kopiere det Gud i himmelen utførte.

3) Men insektplagen var ikke over; avdeling to innledes med følgende ord i v.20-21:
”Da sa Herren til Moses: Stå tidlig opp i morgen, og still deg fram for farao når han går ned til elven.” Her merker vi oss at farao var tidlig opp med den hensikt å gå ned til elven. I dette ligger det som vi tidligere har vært inne på – troen på ”elvens mytologiske” kraft. Moses og Aron søkte sin Gud. Farao og egypterne søkte sine guder i denne nødens tid.

Så står det videre:
”For dersom du ikke lar mitt folk fare, da sender jeg fluesvermer over deg og dine tjenere og ditt folk og dine hus. Egypternes hus skal bli fulle av fluesvermer, ja, også jorden de står på. Men på den dagen vil jeg unnta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der. Da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet… Og Herren gjorde som han hadde sagt…” (v21-24). Hvilken type fluer var dette? I følge det ord som Septuaginta (den eldste gr. overs. av GT) bruker var det ”kynomyia – hundeflue, en stor blodsugende og smittebærende fluetype som fremkaller byller når den biter. Går vi så videre å vender oss til historiske kilder som forteller om den egyptiske mytologi får vi en dypere forståelse av hvorfor denne plage skulle sendes: Fluene lå nært opp til en overtro som var levende i det gamle Egypt – jeg tenker da på Khepri!

For at vi skal få en videre forståelse av hva Herren manifesterer her må vi innhente noen opplysninger om denne læren. Denne læren inneholder følgende: Navnet Khepri har to betydninger, først av alt skarabé, den gamle Egypts hellige bille, og «han som blir til». Khepri ble representert av en skarabé i ikonifiseringen, og symboliserte den stigende solen, som ble «født» i øst. Egypterne visualiserte dette som at en bille dyttet solen over himmelen. Bilder av guden viser ham som et menneske med en skarabé til hode.

Nå tar altså Herren, han som virkelig har skapt solen, og som er herre over måne og sol og deres gang på himmelhvelvingen – nå viser han seg som Herre over Skarabé. Det er i denne sammenheng fristende å sitere hva Herren sa til profeten noen århundrer senere, og da om sitt folk som lider under Egypts farao; jeg tenker på budskapet til Jeremia: ”Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lovene ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.” (Jer.31:35-36)

Det er denne Gud som viser sin styrke og kraft. Han er herre over enhver ”solgud”. For hvem er det som er på ferde? Det er han som bor i et lys som ingen kan komme nær. Det er han som var så mektig i stråleglans at Moses måtte dekke seg til etter at han hadde vært i Guds nærvær på fjellet.

Gud viser gjennom denne manipulering av avguden Skarabé at det er Han og ingen annen som styrer solen, og sitt folk som han hadde tatt ut, og som nå skulle få frihet. Det er Herren Israels Gud som alene kjenner tider og stunder (Dan.2:20-21). Videre fortelles det om denne Skarabé: Det ble trodd at skarabeen ble født fra en møkkhaug uten bruk av de vanlige formeringsmetodene. Som resultat ble Khepri likestilt med Atum, den selv-skapende solguden, og senere med Ra. Bilder av Khepri ble funnet i praktisk talt alle templer på grunn av hans assosiasjoner med de evig kraftfulle solgudene.

Amuletter i form av skarabeer ble ganske populære. På undersiden, som var flat, kunne en risse inn formler for hell eller magiske symboler. Amuletter har alltid blitt brukt for å verne en mot farer og ulykker. Men Herren viser gjennom sin maktdemonstrasjon at ingen ting kan stå seg mot hebreernes Gud – han regjerer også over Khepri og Ra. Befaler han, må de adlyde!

Vi skjønner mer og mer hvilken maktdemonstrasjon Herren foretok gjennom disse manifestasjoner for å utfordre egypternes overtro på avguderi.

Konklusjonen måtte bli: Det er ingen Gud som hebreernes Gud!
Scenariet når sitt klimaks idet at farao må ydmyke seg igjen: ”Da sa farao: Jeg vil la dere fare, så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen. Men dere må ikke dra langt bort. Be for meg!” (2.Mos.8:28). Med denne viten som bakgrunn er det påfallende å tenke at Herren ønsket å lære egypterne leksen – det er bare én gud som kan skape hell og lykke, og det er hebreernes gud.

På samme tid som dette er en handling fra Guds side for å ydmyke farao er det en bevisst handling fra Gud for å vise hvem som er herre og den eneste sanne Gud. Målet er at Herrens folk skal få frihet! Og på veien mot denne friheten vil han vise sin store makt.

toppen

Israels utgang fra Egypten 4 Froskeplagen

Beretningen om den andre plagen som Herren sender finner vi i 2.Mos.8:1-15. Her leser vi i kortversjon følgende: ”Da sa Herren til Moses: Gå til farao og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene meg! Dersom du nekter å la dem fare, da vil jeg plage hele ditt land med frosk. Nilen skal vrimle av frosk, og de skal krype opp og komme inn i ditt hus og i ditt sovekammer og opp i din seng, inn i dine tjeneres hus, til ditt folk, i dine bakerovner og i dine deigtrau. Ja, på deg, på ditt folk og på alle dine tjenere skal froskene krype opp. Da rakte Aron ut sin hånd over vannet i Egypt, og froskene kom opp og dekket hele landet Egypt... Da kalte farao Moses og Aron til seg og sa: Be til Herren at han vil ta froskene bort fra meg og mitt folk!.. Og Herren gjorde som Moses hadde sagt. Froskene som var i husene og gårdene og på markene, døde bort… Men da farao så at det var blitt lettere, forherdet han sitt hjerte og hørte ikke på dem,….”

Etter og ha lest denne beretningen sitter vi igjen med spørsmålet: Hvorfor benyttet Herren froskene som en plage for egypterne? Var det noe Herren ville vise gjennom denne handlingen? Herren kjente selvfølgelig til at farao kom til å forherde sitt hjerte igjen, selv om han ydmyket seg for en kort tid. Prøver vi å nærme oss saken ut fra egyptisk mytologi, møter det oss interessante betraktninger som kan gi oss et dypere svar på Guds handlemåte. Det er av stor interesse å oppdage hva egyptisk mytologi lærer. I denne læren hadde de en gudinne for fruktbarhet, vann og fornyelse, som kaltes Heket. Denne avgud ble ofte fremstilt som en frosk eller en kvinne med froskehode! Opplysningene om denne mytologi er meget interessant i lys av den sammenheng som denne plage forekommer i.

La oss se nærmere på de syv hovedteorier som mytologien inneholder:

1) Heket var en gudinne for barnefødsler og fruktbarhet i det gamle Egypt. Navnet betyr visst nok ”hersker” eller ”septer”. Når Herren tok i bruk dette som en plage over egypterne viste han seg som Herre over denne læren som var knyttet opp til Heket .

2) Det fortelles videre at ”frosker” symboliserte fruktbarhet og nytt liv. Videre beviste Gud at ingen andre enn han er Livets Hersker og skaper. Froskene vrimlet over alt og måtte underordne seg Guds representant. Bare Moses kunne få slutt på denne plage, fordi han hadde fått salvelse fra Gud til å utøve autoritet over denne demon som rådet i Egypt.

3) Man antar videre at hennes prestinner var utdannet jordmødre. På et tidligere tidspunkt blir vi kjent med jordmødrene. Kanskje det var noe av Faraos tanke – jordmødrene hadde fått informasjon om hvordan Heket opererte. Han trodde på Heket, og Heket skulle få sine offer. Men der regnet han feil!

Skriften gir oss en viktig detalj i så måte: ”jordmødrene fryktet Gud..” Hvilke jordmødre er det tale om her? Det var de hebraiske jordmødrene. De hadde et annet tankemønster som de handlet etter enn de egyptiske.

4) I følge tradisjonen var Heket kona til skaperguden Abu. Denne skapte sine skapninger på pottemakerhjulet sitt, og Heket pustet liv i dem før de ble plassert i sin mors liv. Læren om skaper og liv forenes i mytologiens ekteskap. Heket hadde livspust til å gi liv. Imidlertid blir denne læren utfordret av den Gud som Moses forkynte. Faraos trollmenn kopierte denne kunsten til å skape frosk. Men de mestret ikke å kontrollere denne plagen! Her måtte det kobles til en kraft som var sterkere enn den som de stod i ledtog med. Igjen viser Herren seg suveren. Froskene døde! Heket og Abu var slått av Herren Israels Gud!

5) Gravide kvinner bar amuletter med dette tegnet. Dette skulle skremme bort onde ånder under fødselen. Videre kunne hun gi beskyttelse og kraft under fødselen. Som i dag, så også på den tiden – man trodde på kraft i amuletter. Amuletter er knyttet opp til en åndsmakt som tilhører den okkulte verden.

I denne forbindelse trodde man at denne kraften var til stede under fødselen. Med andre ord ble hele fødestunden et senter for den okkulte verden. Men hebreernes Gud viser seg som den sanne Beskytteren – han hadde beskyttet de hebraiske kvinner når de fødte, og han beskyttet folket sitt når plagene veltet innover Egypt.Således viste Herren seg på nytt igjen som seierherre over demonen Heket! Bare én er herre over fruktbarhet, vannet og fornyelse – Herren Gud! Han hadde talt tidligere om hvilken kraft han hadde i forhold til fruktbarhet og fornyelse – historien om Abraham!

”Gud sa også til ham: Jeg er Gud Den Allmektige. Vær fruktbar og bli tallrik. Et folk, ja, en mengde med folkeslag skal stamme fra deg, og konger skal utgå av dine lender. Og det landet som jeg til Abraham og til Isak, til deg vil jeg gi det, og til din slekt etter deg vil jeg gi landet. (1.Mos.35:11-12) Det var ikke Heket som hadde fått dem til å vokse seg så stor i diasporaen slik at det ble urovekkende vekst for Farao. Men her var det Guden over alle guder – Hebreernes Gud!

6) Videre lærte man at Heket var involvert i oppstandelse fra de døde. Det måtte i så tilfelle bli et voldsomt krakk for deres prester og tilbedere når de ble vitne til at Hebreernes Gud ”overmannet” Heket på en så overbevisende måte. Tenk at hans representant utøvet så stor autoritet at alle Hekets ”barn” (må leses som froskene) avgikk med døden!

7) Man har funnet Hekets navn i relasjon til faraos pyramidetekster. Det interessante her er at dette ikke bare har vært en antagelse av historikere om hvor vidt denne tro har rådet i Egypt. Men man har altså funnet inskripsjoner på pyramidetekster som relateres til denne overtro.

Dette gjør at vår vinkling blir mer tenkelig. Ville Herren vise at han var herre også over denne demonen? Vi tror så absolutt Ja!

toppen

Folkeelven” Nilen og flyten av informasjon. Del II B

En annen og viktig kamp som finner sted i relasjon til elven Nilen, er informasjon! Vi skal i denne artikkel se litt nærmere på det.

Informasjon var viktig i forhold til det som elven var i sitt vesen. Elven bar nyheter med seg, både gode og dårlige nyheter. Det er viktig å påpeke at enhver elv har til tider mye slam og urenheter i sitt løp. Og med bakgrunn i denne kjensgjerning blir bildet forsterket når vi benytter dette i overført betydning. Du har den informasjon som Hapi, kanalisert gjennom Farao, ønsket å være hersker over, og den informasjon som Moses ønsket å være formidler av. Den ene sprer sannhet. Den andre forvrenger sannheten! Som sådan flyter egentlig Nilen gjennom hele verden. Tar vi på oss de historiske briller blir vi minnet om denne sannheten igjen og igjen. Drivkraften bak det hele var jo å eliminere en folkeætt som var uttatt av Gud! Det begynte med hebreernes vekst som folkegruppe i Egypt. Farao mislikte at folket tok slike dimensjoner og satte i gang folkemord ved at alle nyfødte guttebarn skulle avlives. Så bestialsk var avretningsmetoden at han beordret jordmødrene i hebreernes leir til å drepe guttebarnene som ble født. Men jordmødrene svarte: ”De hebraiske kvinnene er ikke som de egyptiske. De er sterkere, og før jordmoren kommer til dem, har de født.”

Og Gud gjorde vel mot jordmødrene. Folket økte og ble meget tallrikt. Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere. Da ga farao hele sitt folk dette påbudet: Hver sønn som blir født hos Israel, skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve”.(2.Mos.1:19-22)

Hva legger vi merke til her?
Nilens gud vil sluke guttebarna til hebreerne! Igjen åndskamp! Det var viktig for hebreernes fiender å utrydde hvert guttebarn ettersom det var det som etter hvert skulle føre den jødiske ætten videre. Men selv om elven forsøker å sluke guttebarna – opp av elven stiger utfrieren! Moses blir berget av sin søster og den vennligsinnede datter til farao. Når denne strategi ikke virker endrer elveguden Hapi strategi og ikler seg en annen kappe for å beskytte sine territorier. Den strategien ble hardere arbeid med mindre mat. Hensikten er utryddelse!

Samme adferdsmønster møter vi igjen i dagens åndskamp
I overført betydning ser vi elveguden Hapi er i kamphumør. Utryddelse av jødene mislyktes.
Men vi forsøker en annen strategi!, tenker de. Vi gjør oss bruk av elvens kraft (les løgnpropaganda). Kraften som elven har i seg til å spre informasjon! Men hvilken informasjon? Svaret er så dramatisk og destruktivt – løgn! Hvis vi kan spre løgn om jødene kan vi på sikt sørge for at de avtar i tall, tenker ”elveguden”. Tenk at den opplyste tid er villig til å gå på slike løgner…for løgnene er store…også i våre dager. Her vil jeg nevne noen eksempler:

1) ”Israel er ondskapens stat”, stod det å lese i Fredrikstad Blad 8. juni i 2010. Og artikkelforfatteren sier bl.a.: ”Israel støtter tilintetgjøring av palestinerne som befolkningsgruppe” og ”bruker samme taktikk overfor palestinerne som Nazi-Tyskland gjorde overfor jødene.”

2) Og de som har vært, og fremdeles er landets ledere i kraft av sin påvirkning som tidligere regjeringssjefer synger unisont med når de sier: ”Israel dyrker frem ekstremisme” (Kåre Willoch i Aftenposten mai 2004)

3) Kulturen ønsker også å blande sin røst med ”Nilens grums” og sier: ”Israel har massakrert sin egen legitimitet” (Jostein Gaarder i Aftenposten 5. august 2006). Vi ser at påstandene er brutale og uten forankring i virkeligheten.

- En annen sak som jeg ønsker å komme inn på i forbindelse med usannheter kontra virkeligheten, gjelder den nå så kjente Gaza-krigen som fant sted i 2008. Både under og etter denne krigen var det mye som ble skrevet og sagt i ufordelaktige ordelag overfor Israel. Men jeg vil at du skal legge merke til følgende fakta i forbindelse med denne krigen:

Usannheten gikk ut på følgende:
Israel ble beskyldt for å mure palestinerne inne i en slags konsentrasjonsleir, og at de drev med en såkalt ”teppebombing”. Sannheten er imidlertid følgende: De slapp mengdevis av flygeblad med informasjon om når og hvor angrepet skulle skje.

Førstesekretæren i den israelske ambassaden i Norge ble så spurt av en journalist fra NRK:
-Hvor skal sivilbefolkningen gjemme seg? Gaza er jo så lite område – hvor skal de gjemme seg?
Sekretæren svarte da: ”De kan gå til neste kvartal”. Dette medførte at nevnte journalist bare stod og måpte. Og sannheten var den - så nøyaktige var de israelske rakettsystemer. De ble nemlig styrt av moderne GPS-systemer, og traff målet som de skulle treffe. Moderne høyteknologi.

Det hører også med til historien å si: Israels etterretningskilder hadde nøyaktig kjennskap til de aktuelle målene, slik at man visste konkret hvor en skulle sette angrepet inn. Og for å spare sivile liv, hadde man opprettet telefonsentraler som ringte opp de husene hvor det ble aktuelt. De ble informert om angrepet og gjort kjent med at det under deres hus var tunneler som skulle ødelegges. De fikk så og så mange minutter på å rømme huset. At Israel førte en human krig, ble bekreftet av flere uavhengige forskningsinstitutter. Her kan vi sitere ”Senter for strategiske internasjonale studier” som kom til følgende konklusjon: ”Israel planla sin Gaza-aksjon på en måte som klart skiller militære og sivile mål. Kun militære mål ble angrepet, og hensikten var klart å redusere sivile skader. Det ble gjort bruk av moderne teknologi slik som GPS-systemer for å gjøre treffsikkerheten så god som mulig, og måleksperter var på forhånd grundig brifet i internasjonale lover og konvensjoner.”

Fakta fra krigen
Som en del av utdanningen blir israelske soldater lært opp til å vite hva som er lovlig i en krig, og hva er ikke lovlig, og hvordan Folkeretten fungerer. Hvordan var det så med den humanitære krisen som alltid vil følge i kjølvannet av en krig?

Det fantes ingen humanitær katastrofe under Gaza-krigen. Under hele krigen strømmet det inn med drivstoff og mat. Eksempelvis sendte Israel inn 37159 tonn med humanitær hjelp i 1503 lastebiler
i løpet av de 22 dagene krigen varte. Det ble levert store mengder diesel til elektrisitetsverket i Gaza og til FN kjøretøy. I flere dager før krigen, begynte ble det sluppet inn store mengder med hjelp. Det ble sluppet inn 20 ambulanser som var hjelp fra Tyrkia og Jordan. Og 10 ambulanser i tillegg. Da krigen startet fikk 68 kronisk syke palestinere sluppet gjennom grensepasseringene til Israel for å få hjelp på israelske sykehus. 449 utlendinger ble evakuert. 37 internasjonale hjelpearbeidere fikk slippe inn.

Hva skjedde etter krigen?
I løpet av en uke hadde israelerne reist et topp moderne sykehus på grensen til Gaza. Dette sykehuset hadde en hensikt – å hjelpe folk fra Gaza som hadde blitt skadet under krigen. Det viste seg imidlertid at det var relativt få personer som gjorde seg bruk av sykehuset, fordi det var så å si tomt for sårede. En italiensk journalist som reiste rundt fra sykehus til sykehus - kom fram til den samme konklusjonen – det var nesten tomt for sårede. Så antall sårede og drepte var jo vesentlig overdrevet i massemedia.

Den israelske hæren gransket også hva som hadde skjedd. Det er vanlig i alle kriger i ettertid at en foretar en evaluering for å finne ut om man gjorde noe galt. Det ble påstått at syv helsearbeidere ble drept! Den israelske hæren undersøkte og fant ut at fem av disse helsearbeiderne var terrorister tilknyttet Hamas, men det var egentlig bare to helsearbeidere som kom i skuddlinjen og ble drept av israelske soldater. Det er selvfølgelig beklagelig, men slikt skjer i alle kriger.

Den krigen startet med brudd på folkeretten. Rakettene som ble sendt fra Hamas var et brudd på Folkeretten når de blir sendt mot sivile. Og selv om disse rakettene var blitt sendt mot militære mål, så ville de, fordi disse rakettene var av så dårlig kvalitet, at de rett og slett kunne lande hvor som helst. Å anvende slike typer våpen er brudd på Folkeretten, sies det.

Jeg vil understreke følgende: Dette er bare noen få eksempler av beviser på den ånd som fremdeles er virksom for å utslette og lamme det jødiske folk og den jødiske stat. Åndsmakten forandrer gjerne utseende etter som tidene forandrer seg. Men karakteren og intensjonen er absolutt gjenkjennelig. Men midt i all kamp merker vi sannheten av salmistens ord i Salme 121:14 ”Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter”.

toppen

Israels utgang fra Egypt Del II Nilen blir til blod

Skriftlesning: ”Da sa Herren til Moses: Faraos hjerte er hardt, han vil ikke la folket fare. Gå til farao i morgen tidlig når han går ned til elven, still deg på elvebredden så du møter ham. Staven som ble skapt om til en slange, skal du ta i hånden. Og du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg og sier: La mitt folk fare, så de kan tjene meg i ørkenen! Men hittil har du ikke villet høre. Så sier Herren: på dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, nå slår jeg på vannet i elven med denne staven som jeg har i hånden, og det skal bli til blod. Fisken i Nilen skal dø og elven skal lukte ille, så egypterne skal kjenne avsky mot å drikke vannet”, 2. Mos.7:14-25.

Vi skal se på følgende interessante trekk i denne beretningen:
- Hvilken rolle spilte Nilen i forhold til Israel-folket?
- Hvilket forhold hadde Egypterne til Nilen?

Dersom vi går tilbake cirka 4000 år, er det en bestemt person som har risset seg inn i hebreerfolkets bevissthet – Abram!

Abraham ble ganske tidlig involvert i Guds plan og hans framtidsutsikter for sitt folk. Det er i aller høyeste grad oppsiktsvekkende lesning det vi skal lese med hverandre i det følgende som har Abrahams offerstund som arena: ”Og han sa til Abram: Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og de vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år. Men jeg vil også dømme det folket som de skal trelle for, og deretter skal de dra ut med mye gods.” (1.Mos.15:13-14)

Vi befinner oss ved utgangen av de ”fire hundre år”, og ved begynnelsen av Guds dom over egypterne. Men så skal vi fortsette til neste punkt i begivenhetenes gang….og vi er tilbake i monologen som Herren ”serverer” Abram…

- Det heter i avslutningen av denne følgende:
”Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat,…..” (v.18ff)

Herren leder sin tjener Moses og sier: Faraos hjerte er hardt, han vil ikke la folket fare. Gå til farao i morgen tidlig når han går ned til elven, still deg på elvebredden så du møter ham….”(kap.7:14)
Denne elven hadde Herren tidligere nevnt til sin tjener, men da til Abram! Da var ikke tiden inne til den del av planen og dens oppfyllelse. Men nå var tiden inne!

Vi ser konturene av ”grensekampen” som jødefolket alltid har måttet stri med.
I dette senarioet er sannhetsgehalten om profetordet også en del av sammenhengen.
For hva finner sted her? Det er Guds representant og motstanderens delegat som treffes ved grensen som Herren har satt for sitt folks land! La oss forlate akkurat denne vinkling et lite øyeblikk, og så vende blikket mot egypterne og deres forhold til Elven…

Hvilket forhold hadde egypterne til Nilen?

La meg få gi deg noen data om Nilen, både teknisk og historisk:
Av alle elver på jorden regnes Nilen som den lengste. En opererer med et sted mellom 63 til 7200km i lengde. Kilden til Nilen regner man med kommer fra Kagera, som renner ut i Victoriasjøen i Uganda. Herfra flyter denne mektige elven gjennom Uganda, Sudan og Egypt før den munner ut i Middelhavet. Nilen blir ”velsignet” på sin ferd men en rekke bielver – de viktigste av dem er en elv som har sitt utspring fra Etiopia som blir kalt for ”Blå Nilen”.

Vannet bruker fire måneder på veien fra kilden i det indre Afrika til Middelhavet.
De fleste av oss har hørt om Aswandammen – dette store kraftverket som Egypt har bygd har sitt utgangspunkt i Nilens elvekraft. Går vi tilbake i historien, så langt tilbake som til faraoenes tid var Nilen en viktig elv. Ut fra det grundige dokumentarstoffet fortelles det at Nilen var grunnlaget for all økonomisk vekst og nedgang i dette området. Gikk vannstanden opp, kunne farao innkreve mer skatt og omvendt.

Fra kolonitiden er det store dokumentasjonskilder opprettet fra Storbritannias side. Blant annen er det nevnt om koblinger mellom klima og sykdommer, beskrevet nokså detaljert. Ikke minst på grunn av malaria og andre tropesykdommer som førte til store effektivitetsproblemer for kolonistyret. Nilen har til alle tider vært viktig for Egypt og deres levesett. Dersom et naboland ville gjøre innbyggerne i Egypt utrygge kan man bare forstyrre vanntilgangen fra Nilen – den er, og har vært, svært viktig for det gode liv.

Med dette som bakgrunnsviten kan vi igjen dukke opp ved siden av farao og Moses. Farao står og skuer utover Nilens vannmasser. Sikkert reflekterer han over den siste hendelsen som fant sted i hans tronsal. Og i undring, og gjerne litt frustrert plages han over seansen som fant sted – Moses’ stav var sterkere enn hans tegnsutleggeres……hva kom det av? Dette spørsmål brakte han ned til Nilen!

Hvem styrte Nilen?
Det er en kjent sak at det var mange, såkalte guder i Egypt. Under vandringen i ørkenen ble jo hebreerne gjenstand for å falle for en av dem – de bad Aron om å støpe en kalv, en okse som spiste gress (Salme 106:19-20).
Men det var bare en av de mange. De trodde på en mengde guder – guder som styrte over forskjellige ting – over insekter, over dyr, og over Nilen. Nilsens elvegud het Hapi. Det var en overvektig mann som symboliserte overflod. Denne ”guden” hadde en kvinnes bryster, som da symboliserte den livgivende kvalitet som elven hadde. Ofte ble han framstilt med ett offerbrett – gavene som Nilen gir. Denne Hapi var utstyrt med en krone som var sammensatt med elveleiplanter, lotus og papyrus.

Den egyptiske Nilen-mytologien forteller videre at Hapi hadde hustruer både i den nordre og den søndre delen av landet, dette skulle da forestille personifikasjoner av elvebreddene. Læren gikk videre ut på at han var den store beskytter av både fisker og vannfugler som var knyttet til Nilen. Det ble påstått at hans hjem var i en grotte på øyen Bigehin i Nilen. Så langt den Egyptiske mytologi som er knyttet til Nilen.

Har vi dette som bakgrunnsteppe er det nærliggende å stille følgende spørsmål: Hva pleide farao å gjøre på sine morgenturer til Nilen? Påkalte han kanskje Hapi? Vi ser på nytt igjen den bakenforliggende kampen som pågår; ånd mot ånd. Herren hadde et budskap til farao gjennom Moses. Det gjaldt frihet og selvstendighet for et folk som han hadde planer med. Et folk som ikke hadde noe land, men skulle få et eget land . Dette hadde de hørt fedrene fortalt om – Gud hadde lovet Abraham det – NÅ VAR TIDEN INNE!

Farao ”vekkes” av sin religiøse transe, og Moses serverer budskapet: ”Så sier Herren: På dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, nå slår jeg på vannet i elven med denne staven som jeg har i hånden, og det skal bli til blod.

Fisken i Nilen skal dø og elven skal lukte ille, så egypterne skal kjenne avsky mot å drikke vannet..”(v.17-18)
”Men de egyptiske spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster. Og faraos hjerte ble forherdet, han hørte ikke på dem, slik som Herren hadde sagt….Farao vendte seg om og gikk hjem til sitt hus, han la seg heller ikke dette på hjerte. Men alle egypterne gravde rundt om Nilen etter drikkevann, for de kunne ikke drikke elvevannet.”(v.22-24)

Hapi ble utfordret av Herren Gud!
Han kunne ikke verne fiskene, selv om læren gikk ut på at det var det han kunne. Han måtte se (herunder må det leses som ”åndsmakten” eller ”demonen”) seg slått. Selv om hans lakeier kopierte, kunne det ikke måles med selve originalen. Folket (egypterne) var lamslåtte og i affekt. Han kunne ikke beskytte, selv om han kunne kopiere! Men ”Gosens folk” var beskyttet!! Herren sørger for sine.

toppen

Israels barna utgang fra Egypt og Arons stav

Det studie vi skal starte denne gangen har sin bakgrunn i historien om Israels utgang fra Egypt. Basis for betraktningene er de 10 tegnene som Moses og Aron skulle utføre overfor Farao og egypterne. Som ”bakteppe” for det hele leser vi fra 2.Mos.7:8-13. Der står følgende:

”Herren sa til Moses og Aron: Når farao taler til dere og sier: La meg få se et under av dere! – da skal du si til Aron: Ta din stav og kast den ned foran farao! – da skal den bli til en slange. Så gikk Moses og Aron inn til farao og gjorde som Herren hadde sagt. Aron kastet sin stav ned foran farao og hans tjenere, og den ble til en slange. Da sendte farao bud på sine vismenn og trollmenn, og de egyptiske spåmennene gjorde det samme med sine hemmelige kunster. De kastet hver sin stav, og de ble til slanger. Men Arons stav slukte deres staver. Men faraos hjerte ble forherdet, og han hørte ikke på dem, slik som Herren hadde sagt.”

Oversikt over tegnene
1) Arons stav kontra tengsutleggernes staver
2) Vannet i Nilen blir til blod
3) Froske-plagen
4) Mygg-plagen
5) Flue-plagen
6) Pest over kveget
7) Hagl over hele Egypt
8) Gresshoppesvermene
9) Tett mørke
10) Død over de førstefødte

Hvert av tegnene danner grunnlaget for de påfølgende studiene.

La oss se litt nærmere på det første tegnet…
Bakgrunnen for begivenhetene som fant sted var oppfordringen: – la mitt folk fare! Det var snakk om Frihet, Selvstendighet og Identitet! Den første tanken som møter oss i dette er den eldgamle kampen som har pågått – det folk Herren har utvalgt har alltid blitt etterfulgt av motstridene parter. Etter som slangen er det sentrale demonstrasjonseksempel her, leder det våre tanker tilbake til den urgamle konfrontasjonen som endte med et syndefall. Når Herren velger å demonstrere sin makt overfor den som holder hans folk fanget (farao) er det den kamp og dens aktører (slangen) som inntar scenen. Hvorfor er det slik?

Vi må i undringens lys istemme med kong Salomo å si:
- Det er tre ting som er for underlige for meg, og fire som jeg ikke skjønner. Ørnens vei på himmelen, ormens vei over steinen, skipets vei på havet, og mannens vei til en jomfru (Ord.30:18-19).

Det går gjerne i Guds besluttede råd en link mellom disse hendelsene? En ting er i alle fall sikkert: Herrens representanter fikk manifestert Herrens kraft på en overbevisende måte – Faraos tegnsutleggere ble satt helt ut av den kraft som gjorde seg gjeldene i faraos saler denne dagen. Det må absolutt ligge en dypere mening i denne og de kommende hendelser. Men vårt tema nå er: Egypts tegnsutleggere i forhold til Herrens representanter Moses og Aron.

I utgangspunktet til denne spesielle hendelse ligger en personlig undervisning fra Herren. Dette var på mange vis et bærende prinsipp både gjennom de ti tegn, og under vandringen ut fra Egypt. Vi kan lese fra kapitel 4 – og fra vers to står det følgende:

- Da sa Herren til ham: Hva er det du har i hånden? Han svarte: En stav. Da sa han: Kast den på jorden! Han kastet den på jorden. Da ble den til en slange, og Moses flyktet for den. Herren sa til Moses: Rekk ut din hånd og grip den i halen! Så rakte han ut hånden og grep den, og den ble til en stav i hånden hans” (v.2-4).

I utgangspunktet er altså den slange som slukte tengsutleggernes slanger – en stav!!
Dette fører våre tanker til den evangeliske tanke om at seieren over den ”gamle slange” ble overvunnet på treet! Og den tresort som Arons stav var laget av var sannsynligvis ørkenbusken Akasie (som vi senere finner igjen i tabernaklet). En tredje evangelisk sannhet møter oss også i denne sammenheng – TRO! For Moses måtte anvende ”troen” til det Gud hadde sagt skulle miraklene utløses overfor farao og egypterne og i videre forstand overfor sitt eget folk. Vi legger merke til at Faraos tegnsutleggere hadde også staver. De ble også til slanger! Men deres staver hadde ikke Herren utvalgt! Og deres handlinger og mirakler representerte det motsatte av det Moses og Aron representerte – de sistnevnte brødre stod for hebreernes Gud, mens de førstnevnte representerte hebreernes fiende, Satan!

Ormen representerer det store problem i menneskeslektens historie. Det er symbolet for gift, død, sorg og lidelse. Satan, den gamle slange, fremstår i denne skikkelsen når han vil forhindre Guds vilje. Men Herren åpenbarer seg som den sterkeste på kampens arena. Dette, som Salomo ikke forstod – ormens vei over steinen, er det som ble åpenbart på Golgata-Klippen! Den gamle slange måtte gi tapt på Golgata – da Guds Sønn stilte ham til skue og viste seg som seierherre over ham (Kol.2,15).

Den gamle kampen
Når Herren Gud hadde gitt Aron og Moses denne beskjed, og dette mirakel for å ydmyke farao, var det for å anskueliggjøre hans makt overfor det som den gamle slange representerer!! Farao måtte sende bud på sine magikere og vismenn. Og de kunne gjøre under og mirakler! Det viser hendelsen i all tydelighet. Men den viser noe mer! Den forteller oss hvem som var den sterkeste – for det står skrevet:
- Men Arons stav slukte deres staver. (2. Mos.7:12)

På denne måte viste Gud hvilken kraft han var i besittelse av.
Den dypere mening i dette er hva Paulus minner menigheten i Korint om: - Døden er oppslukt til seier. (1.Kor.15:54).
Dette møter vi på en forbilledlig måte i det første tegnet. Herren ville med én gang statuere et eksempel overfor farao og egypternes tegnsutleggere: Jeg er Herren som er den sterkeste!

Går vi lengre frem, til tiden under vandringen i ørkenen, ser vi det samme forbilde – kobberslangen reddet folket fra serafslangens gift. Folkets ulydighet hadde ført forbannelse over folket. Moses ber (mellommannen) for folket, og Herren lar nåde gå for rett, og frelsen blir en realitet.

Åndskampen avspeiles
For det fjerde møter det oss en åndskonfrontasjon gjennom dette scenariet. To åndskrefter møtes til dyst. Tegnsutleggerne som har sin innflytelse på sin åndeverden, og Aron og Moses som representerer den høyestes autoritet. I denne setting som finner sted går det linjer gjennom hele israelfolkets historie – faktisk helt fram til vår tid. Det er et folk som møter motstand. Det provoserer verdensånden. Men gjennom det hele er det den guddommelige maktorden som seirer over denne verdens åndskonstellasjoner.
På Guds agenda stod det: ”La mitt folk fare!”. Men på Djevelens program var budskapet klart og tydelig – undertrykkelse og trelleliv! Vi kan egentlig se det som en stadig kamp for den jødiske befolkning! Det avspeiler seg gjennom Herrens tre operasjonsenheter i denne verden – Israel, Menigheten og Familien. Djevelen, gjennom sine ambassadører vil splittelse, ødeleggelse og undertrykking. Derfor blir det kamp når Herren vil komme med sin frigjørende makt og kraft.

Kamp fram til den endelige oppgjør.
Den femte vinklingen vi møter når vi titter inn i den profetiske prisme, er det endelige oppgjør som antydes på en forbilledlig måte i konfrontasjonen som fant sted i faraos kongssaler. Slangen som slukte de andre slangene – hva var det i sin opprinnelse? Det var Arons stav, som nevnt ovenfor. Og Arons stav hadde Gud Herren utvalgt til å være knyttet til lederens tro. I den grad Moses og Aron handlet i tro til Herren og hans ord, i den grad stadfestet Gud sin makt! Tegnene kom som et resultat av at staven ble anvendt. Men ikke bare knyttet opp til tegnene i Egypt, men også under vandringen! Eksempelvis kan nevnes underet ved Rødehavet og Klippen som avgav vann. (2.Mos.17:1ff). Dette prinsippet kan vi følge og trekke linjer fram til endens tid, og Herrens plan med folket og oppgjør med deres fiender!

Vi kan bare ane konturene av det scenariet som skal finne sted:
- For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land” (Joel 3:6-7).

Nåtidens ”tegnsutleggere” og Herrens kraft demonstrert
Den moderne tid har også sine ”vismenn” som påkaller sine ”mirakler”. Og konfrontasjonen gjentar seg til stadighet. Der Israel er nevnt, dukker ikke bare én ”tegnsutlegger” opp, men flere. Uansett hvor Israel vender seg for å få frihet (for det var frihet de skulle få fra slaveriet i Egypt), så er det ”faraoene” som tilkaller seg sine sympatisører for å hindre trygghet og frihet for Abrahams barn.

Vi behøver ikke gå så langt for å finne eksempler. Vårt eget land og den politiske ledelse. Har lyst å minne om foranledning til Oslo-avtalen. Har du tenkt på hva som gikk foran? På den ene siden møter vi Israel som ønsker fred og frihet. På den andre siden dukket det opp, fra det arabiske folkehav en organisasjon som kalte seg Palestine Liberation Organization (PLO), og som ble organisert av Den Arabiske Liga i 1964. Hva var dette? Jo, det var en paraplyorganisasjon som var sammensatt av ulike terroristfraksjoner. Etter at de arabiske land tapte krigen i 1967, ble denne organisasjonen selvstendig og fikk ny formann i 1968 – formannens navn var Yasser Arafat.

Historien videre rundt denne organisasjonen, er at de ble kjent for flykapring og for drap på 11 israelske atleter under OL i München 1972. To år etter ble det holdt et toppmøte for arabere i Rabat. Her ble organisasjonen erklært for å være den eneste legitime representant for det palestinske folket. Den kjente krigen som blir kalt for Yom Kippur-krigen ble årsak til at PLO forandret strategi. I kampen mot Israel ble det lagt vekt på diplomati. ”Terror-staven” ble forvandlet til en sjarmerende og snikende ”slange” som fikk lov til å ”krype” helt inn i FNs generalforsamling – iført full militær uniform (les ”slange”). Det nye image fikk sakte men sikkert mer og mer innpass i de vestlige land.

 
 
Last ned hele bibelstudiet som PDF-fil
 
     
     
   
     
     

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no