Artikler av Dan Johansson - publisert i Sjibbolet  
     
 
Dan Johansson er først og fremst bibellærer og Israel-kjenner mer enn kanskje noen annen. Hans innsikt i det profetiske ordet og evne til å lære det fra seg, er i særklasse. Dan Johansson har i mange år vært Jehovas Vitne men kom i troskrise med hensyn til Jehovas Vitners lære om mange ting. Gjennom denne kristen kom både han og hans kone frem til frelsen i Jesus og en tid med intense studier i Guds ord fulgte. Mange har hørt hans forkynnelse i utallige møter og stevner. På denne siden vil vi få presentere noen av hans artikler og med hans tillatelse.
 
     

     
  Havet forurenses og ødelegges

I tiden før Jesu gjenkomst, kommer verdenshavene til å bli rammet av store problemer. Flere bibelvers belyser hva som kommer til å skje. Man leser også stadig oftere i dagspressen hvordan forskere kommer med den ene rapporten verre enn den andre om hva som nå skjer i havet.

Ikke bare på overflaten, men også på alle havets dyp. Der kan man studere forandringene som skjer, for eksempel med korallrevene, som en dag blomstrer, men ved neste dags undersøkelser viser seg å være døde. Havbunnen fylles med sementlignende slam, og på overflaten forstyrrer sjøfarten vannet ved å rengjøre skipenes tanker, for deretter å tømme alt spillvannet på havet.

Vi ser på TV hvordan tusenvis av sjøfugl ligger døde i det forurensede vannet. Likeså katastrofefilmer av tankskip som går på grunn og tømmer millioner liter av olje, som siger inn og legger seg langs kysten. Vi ser oljerigger i havet som lekker ut olje i sjøen både dag og natt. Vi ser også hvordan havene påvirkes av drivhuseffekten. Den såkalte ElNinõ-effekten nær havet påvirkes av vind og vær, som igjen forårsaker enorme naturkatastrofer. Landenes overgjødsling av sine landbruksområder påvirker elvene og deres utslipp til havet, som igjen skaper ubalanse i havvannet.

Når havforskerne var samlet til konferanse i San Fransisco, kunne man rapportere om en tilnærmet eksplosjonsartet tilvekst av maneter i de ulike havområdene. Den Meksikanske gulfen, Barentshavet og Svartehavet var påvirket av det samme problemet, på tross av at de ligger langt fra hverandre. Manetene konkurrerer med forskjellige fiskearter om føde i havet. Forskerne sier at en type maneter som hadde blitt vanligere for 15 år siden, hadde nå fått feste i Svartehavet og forårsaket katastrofale konsekvenser for ansjosfisket der. Man har beregnet vekten på disse manetene i Svartehavet til ufattelige 900 millioner tonn. Det er mer enn den samlede tonnasjen på fisk. De som lever av å fiske får noten og trålen tette av alle manetene.

Ved å bruke én milliard kroner skal man forsøke å redde Svartehavet. Dessuten skal tretti regioner i verden, hvor Østersjøen er en, undersøkes systematisk for å finne ut hvordan man skal kunne redde jordens hav og sjøsystem. Her hjemme hører vi hvert år om hvordan stadig verre algeoppblomstring truer våre svenske vann. Vi hører hvordan avlinger av muslinger blir ødelagt og fiskerinæringen klager.

Alt dette er bare et forvarsel om fremtiden. I Hosea 4:3, Sef 1:3 og Hag 2:6 ser vi profetier om hva som kommer til å ramme havene i den store trengselstiden:
- Derfor skal landet sørge, og alle som bor der, skal tæres bort, både markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisker skal utryddes.
Hos 4:3 NB

- Jeg river bort mennesker og dyr, jeg river bort fuglene i luften og fiskene i havet, alt det som volder anstøt, sammen med de ugudelige. Jeg vil utrydde menneskene av jorden, sier Herren. Sef 1:3 NB

- For så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land. Hag 2:6 NB

I Åpenbaringen ser vi i hvilken rekkefølge det kommer til å skje:
- Deretter så jeg fire engler som sto ved jordens fire hjørner og holdt på jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel, som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire englene som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på vår Guds tjenere i deres panner.
Åp 7:1-3 NB

I den andre fasen blir det slik:
- Den andre engelen blåste i basunen, og noe som lignet et stort, brennende fjell ble kastet i havet. Og tredjedelen av havet ble til blod. Og tredjedelen av de levende skapninger i havet døde, og tredjedelen av skipene ble ødelagt.
Åp 8:8-9 NB

Den tredje fasen finner vi i Åp 10:2-8:
- I hånden hadde han en liten, åpnet bok. Han satte den høyre foten på havet og den venstre på jorden. Og han ropte med veldig røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt ut, talte de sju tordnene med sine røster. Og da de sju tordnene hadde talt, ville jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: Sett segl for det som de sju tordnene talte, og skriv det ikke! Og engelen som jeg så, som sto på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen, og han sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det: Nå er tiden omme! Men i de dager når den sjuende engelens røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal også Guds mysterium bli fullbyrdet, slik som han forkynte for sine tjenere profetene. Og den røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte nå igjen til meg: Gå og ta den lille åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden. Åp 10:2-8 NB

Dette avsnittet omfatter en serie av adskilte tordendrønn som Johannes får se. Men det han da ser, får han ikke skrive ned. En røst fra himmelen sier til ham: - Og da de sju tordnene hadde talt, ville jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: Sett segl for det som de sju tordnene talte, og skriv det ikke! Åp 10:4 NB

En ytterligere utvikling kommer i neste fase: - Den andre engelen tømte sin skål ut i havet. Det ble til blod som av en død mann, og alt liv i havet døde. Den tredje engelen tømte sin skål ut i elvene og vannkildene, og de ble til blod. Åp 16:3-4 NB

Parallelt med disse alvorlige hendelsene skjer det i henhold til andre bibelvers lignende ødeleggelser over elvene, kildene og innsjøene. Man kan forestille seg hvordan det kommer til å bli og konsekvensene av oppfyllelsen av disse profetiene for den del av menneskeheten som fortsatt lever.

Dan Johansson, forkynner
Kilde: Hur kommer det at gå?
Malmø 2005

Oversatt fra svensk:
Torolf Karlsen

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges
     
  toppen  
     
 
 
     
  Pesten i endetiden

Da Lammet åpnet det fjerde seglet, hørte jeg røsten av det fjerde livsvesen, som sa: Kom!
Da så jeg – og se: En gulblek hest. Han som satt på den, hans navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. Og det ble gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med hungersnød og med pest, og ved villdyrene på jorden.
Åp 6,7-8

Krig, hungersnød og pest er tre uadskillelige plager. I Jeremias bok og i Esekiels bok finnes det beskrevet på mer enn ti steder hvordan disse tre hjemsøker mennesker. Når disse bøker ble skrevet, var pest synonymt med byllepest, kopper eller kolera.

Pest skal være ett av tegnene på endetiden. Det er ikke mulig å si med sikkerhet om det er noen av disse tre som blir endetidens pandemi. Men det kan like godt være disse tre, byllepest, kopper eller kolera. Vi leser på medienes førstesider at kolera har brutt ut på bestemte steder i verden, ofte i fattige land, og hvordan man febrilsk har forsøkt å stoppe utbruddet. Vi hører om Ebola-viruset og hvordan det har brutt ut på et sted eller at noen har dødd av miltbrann. Men til nå har det vært relativt få tilfeller, og disse lokale utbruddene har ikke fått utvikle seg til pandemier eller noe som kan sammenlignes med pest. Det vi normalt tenker på når vi taler om pest, er Svartedauden.

Det var en byllepest som traff Asia og Europe på 1300-tallet. Man regner med at 40 millioner mennesker døde i løpet av noen få år. Byllepesten ble spredt gjennom bakterier fra rotter.
Men i dag fins det andre sykdommer som herjer menneskeheten. Kanskje kan man kalle disse for en slags moderne form for pest. Jeg tenker her på kreft og AIDS. En stor del av verdens forskningsressurser brukes på å løse kreftens gåte. Kreft finnes i en menge varianter som hver og én krever spesiell behandling. Kreften rammer alle aldre, fra små barn til oldinger. Miljøet vi lever i, gir grobunn for alle disse kreftvarianter vi har. Røyking, alkoholmisbruk, for mye soling og et overdådig liv kan alle være tydelige årsaker til at man rammes. Men dessverre kan ikke engang en sunn livsstil garantere at man går fri fra denne sykdommen.

Forskere fra den afrikanske samarbeidsorganisasjonen OAU møttes i 2002 i Ugandas hovedstad, Kampala, for å revurdere situasjonen i verden med hensyn til malaria. Tallene viser at hvert trettiende sekund dør et menneske av malaria i Afrika. Det betyr at 2500 barn under femårsalder dør daglig. Av de kjente fakta om malaria, er det klart at av de omlag 300-350 mennesker som rammes av malaria, bor ca. 90 prosent i Afrika.

De vanligste dødsårsakene
I tabellen under fra 1999, presenterer WHO (Verdens Helseorganisasjon) de vanligste dødsårsakene i vår verden. Vi legger merke til at kreft ikke er med i listen, ettersom den opptrer med så mange variasjoner. Krig og hungersnød fins heller ikke med på listen over dødsårsaker, ettersom de kun nevner sykdommer.

Tallene angis i millioner:

1. Hjerte- og kar-sykdommer 12.633
2. Luftveisinfeksjoner 3.963
3. HIV/AIDS 2.673
4. Kronisk luftveisinfeksjon 2.660
5. Død i barsel (i forbindelse med fødsler) 2.356
6. Diareer 2.213
7. Tuberkulose TB 1.669
8. Trafikkulykker 1.230
9. Malaria 1.086
10. Skrumplever 966

HIV / AIDS
I 1982 var AIDS et temmelig ukjent begrep. Få mennesker hadde hørt om AIDS. I 1982, blant 20 land i Sentral-Amerika, var det kun to tilfeller av AIDS, begge i Mexico. Det samme året var
det 12 tilfeller i Frankrike, ett i Spania, tre i Sveits og ett tilfelle i Vest-Tyskland. I Nord-Amerika var der 335 smittede i USA og ni i Canada. Syd-Amerika var der ingen kjente tilfeller av HIV/ AIDS. I 1982 var der ingen kjente HIV/AIDS-smittede i hele Afrika. Heller ikke i Asia eller Oseania ble det rapportert om smittede personer.

HIV/AIDS i 1987
Kun fem år senere, i oktober 1987, ble det rapportert om HIV/AIDS diagnostiserte tilfeller:
Det var 20 land i Sentral-Amerika som til sammen hadde 2054 syke. Tjueseks land i Europa meldte om 7.417 tilfeller av smittede. Nord-Amerika rapporterte om 43.254 smittede. Ti land
i Syd-Amerika rapporterte om 1.964 HIV/AIDS-syke. I Asia ble det rapportert om 195 syke og fra Oseania meldte de om 635 syke. I Afrika ble det nå rapportert om 5.826 smittede.
Mellom februar og oktober 1987 finner man at 16.000 nye syke mennesker har fått AIDS. En begynte nå å forsiktig beregne at antall mennesker som hadde blitt smittet av HIV, forstadiet til AIDS, hadde kommet opp i seks millioner.

HIV/AIDS i 2000
WHOs rapport fra 1987 sjokkerte en hel verden. Dette var likevel kun en dråpe i havet sammenlignet med dagens tall. Etter årtusenårsskiftet 2000/2001 går AIDS frem som en farsott over verden. Fra Kina rapporteres det at kanskje så mange som 10 millioner vil være HIV-smittede før 2010. Den Syd-Afrikanske republikken rapporterte at 6 millioner HIV-smittede hadde dødd av AIDS. I dag er 20 prosent av Syd-Afrikas voksne befolkning HIV-positive. Land etter land rapporterer den ene sjokkerende rapporten etter hverandre.
I 2002 skriver den amerikanske legen Peter Lamptey i bladet British Medical Journal i et spesialnummer at denne sykdommen kommer til å passere Svartedauden hva gjelder antall døde mennesker. I årene mellom 1980 og 2000 har 25 millioner mennesker dødd av AIDS. Hver eneste dag smittes nå 14.000 mennesker med HIV, som er forstadiet til AIDS. Hvis vi ikke kan finne et botemiddel mot sykdommen i løpet av 10 år fra nå, hevder Lamptey at 65 millioner mennesker kan i løpet av denne tiden dø av AIDS. Vi kan nå sammenligne dette
tallet med antall døde i Svartedauden, som tok livet av 40 millioner. FN har beregnet at
5,3 millioner i verden ble smittet med HIV i året 2002. Dette året var 36 millioner smittet med HIV i hele verden. Blant disse bor 70 prosent i Afrika, i land syd for Sahara.

ER DETTE PESTEN?
Tanken kommer uvilkårlig til en: Kan dette være endetidens pest som engelen viste Johannes på Patmos? Forskerne har slått alarm om en ny livsfarlig sykdom, fugleinfluensaen. Man advarer om en pandemi. Det betyr en verdensvid pestpandemi. Sifre som 50 millioner døde har blitt nevnt i denne sammenhengen. Man håper at det kan komme en vaksine mot fugleinfluensaen i tide. I en nær fremtid vil vi kunne få fullt lys over profetordet. Hva som står klart i dag, er at alle mennesker trenger å møte Jesus som sin personlige frelser. Vi hører nå og da om mennesker som har blitt guddommelig helbredet fra sykdommer, men mange flere trenger å få den samme opplevelse. Bibelen sier at Jesus tok din sykdom opp på korset
for at du skal få ta imot legedom. Den Hellige Ånd utruster også mennesker med nådegaver. En av disse gavene er å be for syke slik at de får sin helse tilbake. Vi kaller dette for helbredelsens nåde-gaver. Du som er en gjenfødt kristen og lever i en personlig gudsrelasjon, vær frimodig og be for syke. Erfaringen sier at du kommer til å få se Jesus gjøre under.


Fra boken Hür kommer det
att gå? av Dan Johansson.

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges
     
  toppen  
     
 
 
     
  Israels okkupasjon

Av Dan Johansson, Malmø

I debatten om Israel og Palestina påstås det ofte at Israel bryter med folkeretten ved å okkupere palestinsk jord. Påstanden er feil. Det er ikke så vanskelig selv å skaffe seg bakgrunn for en bedømmelse. Det behøves bare visse kunnskaper om grunnleggende fakta, fakta som ikke er omstridt av historikerne, og noe kjennskap til hva folkeretten inneholder. Israel bryter aldeles ikke folkeretten. Det sier Thorsten Lunderquist, f. t. dommer ved Malmö Tingsrätt.

Når mennesker samtaler om Israel/Palestina-konflikten, sies det ofte at Israel okkuperer palestinsk jord, og det snakkes om ”ulovlig okkupasjon”, en okkupasjon som sies å stride mot folkeretten eller i det minste er moralsk forkastelig. Også de som forsvarer Israels sak, virker ofte som om de kjenner seg tvunget til å holde med dem som sier at Israel på en urettferdig måte okkuperer palestinsk jord. Når konflikten debatteres i media, pleier det å være med en eller et par sakkyndige, som ofte presenteres som folkerettseksperter. Disse anser for det meste at Israel gjennom å okkupere jord, bryter med folkeretten, dog uten å gå nærmere inn på hvilke skrevne eller uskrevne regler i folkeretten Israel bryter.

Det råder altså ganske stor enighet om at Israel bryter folkeretten gjennom sin ”okkupasjon”. Påstanden har forekommet så ofte i den stadig aktuelle konflikten mellom Israel-Palestina, at det nå burde være klargjort hvilket område, eller hvilke måter Israel begår brudd. Men det har ikke
blitt klart. Mengdevis av skribenter har mer eller mindre overfladisk syslet med emnet, men virker ikke å ha vilje til å gjøre egne undersøkelser om hva som er folkerettslig klanderverdig i Israels kontroll over ”palestinsk jord”. De mest skråsikre uttalelsene gjøres uten at det anføres noen grunn. Veldig lite forteller at den som uttaler seg, kjenner til forholdene som har ledet fram til konfliktens modus i dag, eller noe om de reglene i folkeretten som kan ha betydning. Saken virker å være verdt ytterligere forklaringer, helst en undersøkelse av noe i nærheten av en objektiv juristkommisjon. Her følger nå en redegjørelse, med sikkerhet utført av en jurist, men alene.

Hva er folkerett?
Folkeretten er dessverre intet praktisk oppstilt hefte med faste og lettforståelige regler. Den er en rettsordning for stater (og internasjonale organisasjoner), grunnlagt dels på sedvanerett og dels på mellomstatlige avtaler, traktater og konvensjoner som stater kobler seg til, og som i sin tur kan gå over til allment akseptert sedvanerett. Folkeretten er under kontinuerlig utvikling, alt etter hvordan forholdene på jorden endres. Utviklingen kan nok betegnes som ganske langsom, i hvert fall ikke hurtig.

Av de konvensjoner som ble avsluttet i Haag 1907, inneholder nummer IV om landkrigen, også regler om beskyttelse for sivile under okkupasjoner, art. 42-56. Reglene følges i så stor utstrekning at de nå blir betraktet som sedvanerett. Ettersom reglene ble funnet utilstrekkelige under andre verdenskrig, besluttet man i Genève 1949 å legge til flere konvensjoner, bl.a. nr. IV, den såkalte sivilkonvensjonen, om beskyttelse for sivile i okkuperte områder. Også tilleggsprotokoll I til Genève-konvensjonene har betydning for behandlingen av sivile under okkupasjoner.

Den IV Haag-konvensjonen
Den IV Haag-konvensjonen inneholder i art. 42 folkerettens definisjon av okkupasjon: Under væpnede konflikter anses et område å ha blitt okkupert om det befinner seg under den fiendtlige arméens herrevelde, og at det innebærer at den lovlige maktens krefter overgår til fienden, okkupasjonsmakten. Denne makt overtar også ansvaret for sivilbefolkningen som er igjen i området. Sivilbefolkningen skal respekteres. De lover som gjaldt før okkupasjonen, skal opprettholdes. Tidligere domstoler skal fortsette sin virksomhet, men okkupanten kan bruke militærdomstol eller egne sivile domstoler. Okkupanten kan oppheve lovregler som anses å true okkupasjonsmaktens sikkerhet og kan utstede egne sikkerhetsbestemmelser og administrative regler. I prinsipp skal imidlertid okkupasjonsmakten ikke forandre lover, eierskap og lignende, ettersom okkupasjonen er midlertidig mens de venter på en fredsavtale.

Av samme grunn, når en okkupasjon bare er tilfeldig, kan okkupasjonsmakten ikke flytte sin egen befolkning inn på okkupert område. Okkupasjonsreglene ble skrevet i det hele tatt med tanke på relativ kortvarig okkupasjonstilstand (programmet til sivilkonvensjonen 1949 sier at okkupasjonen innenfor okkupert område skal f.eks. opphøre innen et år etter at krigshandlingene er avsluttet). Reglene er imidlertid i prinsipp gjeldende også ved langvarige tilstander, slike som råder i de områdene Israel har hatt under kontroll etter krigen 1967.

Et prinsipp i folkeretten gjennom 1900-tallet har blitt at aggresjon ikke tillates som grunn for gyldig erverving av territorium. ”Krig skal ikke lønne seg.” EUs sanksjoner mot Argentina for forsøket på å tilbakeføre Falklandsøyene fra Storbritannia og FN-sanksjonene mot Irak, etter deres invasjon av Kuwait, ble begge begrunnet i folkeretten.

Hvorfor er Israel på Vestbredden?
Hva er grunnen til at Israel nå, helt siden seksdagerskrigen 1967, kontrollerer Vestbredden? (For enkelhetens skyld og for at redegjørelsen ikke skal bli alt for lang, behandles de øvrige gjenværende deler av territoriet som Israel erobret i krigen, ikke her).

Krigen begynte 5. juni 1967. Da hadde PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen, sammen med Syria, deltatt i kamper mot Israel siden begynnelsen av mai, og i mediene hadde krigspropaganda mot Israel holdt på i flere måneder. Egypt hadde blokkert Tirana-stredet og egyptiske tropper hadde marsjert nordover gjennom Sinai-halvøya. På forespørsel fra Egypt, dro FNs fredsbevarende styrke seg umiddelbart tilbake. Jordan og Irak ble med i den egyptisk-syriske alliansen mot Israel.

Israel var nå omringet av fiender. Deres eksistens var truet, og en samlingsregjering ble dannet. Landet massemobiliserte. Det var lite i overflate, og på noen steder bare 14 km bredt. Det skulle ikke være mulig å stå imot et samlet arabisk angrep. Som beste forsvar, valgte Israel et raskt
angrep. Tidlig på morgenen 5. juni gikk israelske fly til angrep mot Egypt, og hadde allerede etter noen timer slått ut størstedelen av det egyptiske flyvåpenet før det hadde kommet i luften. De kampklare arabiske troppene rundt Israel klarte aldri å gjenvinne initiativet.

Men i det første døgnet av krigen, mens verden ventet at Israel skulle knuses, talte statsminister Tage Erlander i den svenske radioen, i et plutselig innsatt ekstrainnslag. Han mante verdenssamfunnet til å stå på det angrepne Israels side, og forsvare små rettferdige stater mot angrep fra store urettferdige naboer. Den svenske regjeringen bestemte kort etter, da det ble klart at Israel grundig hadde slått tilbake de truende angriperne, at de i radioen skulle meddele at det var Erlanders personlige mening og ikke regjeringens, som tidligere hadde kommet til uttrykk.

Naturligvis har det blitt framført en og annen avvikende mening om hvem som startet krigen. F.eks. forklarte Sovjetunionen tidlig at det var Israel som hadde startet krigen mot alle sine naboer. Nå turte de fleste sakkyndige, både historikere og andre, å dele Erlanders mening om at det var spørsmål om et umiddelbart forestående angrep fra nabostatene for å utslette Israel. Den overveiende meningen er at angrepet mislyktes ved at Israel på et tidlig stadium lyktes i å få herredømme i luften.

Israel kunne etter krigen anse seg å ha en bra modus ved fredsforhandlingene med araberstatene. Disse var imidlertid ikke beredt til å skrive under en fredsavtale. I november 1967 vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 242. I denne uthevet man ugyldigheten ved å erverve seg territorium gjennom krig, og Israel ble oppfordret til å trekke seg tilbake fra områdene som de okkuperte i den siste konflikten. Resolusjonen slår også fast at man er skyldig, å respektere bl.a. at alle stater i området har rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser. Israel gikk med på å trekke seg tilbake fra okkuperte områder, dersom landets naboer erkjente Israels eksistens og stemte for resolusjonen. Araberstatene, som ble støttet av PLO, stemte imidlertid nei.

Ved en senere konferanse 1967 i Sudan ble araberlederne enige om tre ”nei”:
Nei til å forhandle med Israel
Nei til å slutte fred med Israel og
Nei til å anerkjenne Israel.

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges
     
  toppen  
     
 
 
     
  Israel "okkupasjon" av palestinsk land

Israel har returnert 93 % av erobret jord
Etter krigen 1967 har Israel gitt tilbake omlag 93 prosent av de territorier som ble erobret: Sinaihalvøya ble tilbakelevert til Egypt ved fredsavtalen som de inngikk med landet i begynnelsen av 1977, og Gazastripen, som Egypt avsto fra å ha krav på, ble levert i 2005 til den palestinske myndigheten. Jordan har erklært at de avstår fra krav på Vestbredden. Framtiden for Vestbredden har på grunn av arabersidens uvillighet til å forhandle ikke kunnet bestemmes. Området Vestbredden er imidlertid nå, gjennom den s.k. Osloavtalen på 1990-tallet mellom israelere og palestinere, oppdelt i tre deler, områdene A, B og C. I område A inngår alle palestinske steder utenom en bydel i Hebron. I område A har den palestinske myndigheten full kontroll, både sivilt og sikkerhetsmessig. Israelere har ikke en gang adgang. Området omfatter 55 prosent av Vestbreddens befolkning og 17 prosent av dets areal. Også i område B har den palestinske myndigheten total kontroll av både sivile og politi, men israelske styrker er forlagte utenfor bebodde trakter. I område B bor 41 prosent av Vestbreddens befolkning og området er 24 prosent av Vestbredden. Område C er under fullstendig israelsk kontroll. Det utgjøres i hovedsak av ubebodde områder og har bare fire prosent av Vestbreddens befolkning, men 59 prosent av dets areal.

Tyrkerne og første verdenskrig
For at vi bedre skal kunne forstå debatten om Israels ”okkupasjon av Vestbredden” bør man ha visse basiskunnskaper om områdets historie gjennom de seneste år.

Under første verdenskrig inngikk Vestbredden i det store osmanske riket, som var styrt av tyrkerne. Disse deltok i verdenskrigen på den tapende siden, og det osmanske riket brøt sammen ved verdenskrigens slutt1918. Det området som nå er Vestbredden ble tapt av tyrkerne til seiersmakten i første verdenskrig. Det inngikk i et brittisk mandatområde under Nasjonenes Forbund, FN’s forløper. Araberne hadde under verdenskrigen gjort opprør mot tyrkerne. Etter krigen ble araberlederen Abdullah til og begynne med hersker i området øst for Jordan-elven, emiratet Transjordan, som engelskmennene hadde skilt ut fra sitt mandatområde Palestina, bl.a. på grunn av protester mot den jødiske innvandringen. Abdullah fikk også hjelp av engelskmennene til å danne en armé, Den arabiske legionen.

I mai 1948 ble den nystartede staten Israel angrepet av seks arabiske naboland umiddelbart etter de britiske troppenes avreise fra sitt mandatområde. Den jordanske arabiske legionen erobret Vestbredden, som ble bekreftet i en våpenhvileavtale med Israel 1949. Jordan var en av statene som truet Israel med utslettelse i seksdagerskrigen 1967, men tapte Vestbredden i krigen til Israel.

Det territoriet som nå er Vestbredden har altså gjennom lang tid tilhørt Tyrkia, som tapte det under første verdenskrig. Deretter har Vestbredden inngått i det britiske mandatområdet til Jordan i angrepskrigen 1948 til Israel erobret området. Til sist mistet Jordan Vestbredden til Israel i seksdagerskrigen 1967. Siden da har Israel hatt kontrollen over Vestbredden med de begrensninger som senere har blitt bestemt for områdene A og B.

Er Vestbredden okkupert?
Et omstridt spørsmål er om Israel ”okkuperer” Vestbredden, eller om noe annet begrep bør anvendes for kontrollen over området.

Man bør først huske at okkupasjon er et teknisk begrep som ikke betegner noe ulovlig eller stridende mot folkeretten. IV Haagkonvensjonen definerer, som før sagt, okkupasjon slik at et område faktisk befinner seg under den fiendtlige armeens herrevelde, og det innebærer at den lovlige maktens krefter går over til motstanderen, altså okkupanten. Et område som ikke befinner seg under noen lovlig makt bør ifølge definisjonen ikke etter en erobring i krig kunne kalles okkupert.

Vestbredden var, da seksdagerskrigen brøt ut, under jordansk kontroll etter araberstatenes angrepskrig mot Israel 1948. Strengt folkerettslig sett hadde Jordan ikke på en gyldig måte ervervet området, ettersom de erobret Vestbredden gjennom en angrepskrig. Det hadde inngått i det britiske mandatområdet og hadde i FN’s delingsplan 1947 blitt avsatt som en del av den blivende arabiske staten på den gamle tyrkiske jord. Allerede da britene forlot sitt mandatområde 1948 kunne Vestbredden territorium betegnes som ”herreløst land”. Jordans erobring av området 1948 skjedde som sagt ved en angrepskrig, men Israels erobring 1967 var resultat av en forsvarskrig, og det folkerettslige prinsippet om at krig ikke skal lønne seg, bare anses å gjelde i angrepskrig.

Folkeretten tillater forsvarskrig
Krig for å forsvare seg mot angrep er tillatt ifølge folkeretten. (Naturligvis er det uvanlig med erobring av territorium i en forsvarskrig). Man kan derfor hevde at Israels erobring av Vestbredden er en gyldig ervervelse av territorium. Mange av Israels fiender vil imidlertid ikke være enig i den bedømmelsen, og den har ingen betydning for spørsmålet om ”Israels okkupasjon” på noen måte skulle stride mot folkeretten. Det gjør den jo ikke; en okkupasjon er ikke noe ulovlig. Det som gjør denne okkupasjonen spesiell er innstillingen hos mektige deler av motsiden som vil utslette ”okkupanten” og at de vegrer seg for å erkjenne dennes eksistens.

Folkerettens innehold er vanskelig å fastsette på mange punkter, selv viktige sådanne. Har det på et visst punkt utviklet seg en fastlåst folkerettslig praksis? At angrepskrig ikke kan medføre gyldige erverv av territorium er klart, men kan forsvarskrig gjøre det? Svaret må bli at noen folkerettspraksis her ikke har blitt dannet som Israel skulle kunne påberope seg ved en tenkt annektering av Vestbredden. Bl.a. kan grensesettingen mellom ulike typer av krig være vanskeligere å sette enn i tilfellet med 1948 års og 1967 års krigene.

En annen omstendighet som gjør at tilpassede folkerettsregler er vanskeligere å finne for ”Israels okkupasjon” er at folkeretten har blitt utviklet for stater og ikke for befrielsesfronter og lignende grupperinger. Rettspraksis som skulle kunne gi nevneverdig veiledning ved tvister mellom Israel og palestinerne med deres ulike fraksjoner finnes nok knapt. Folkerettslig gjelder også et allment prinsipp om gjensidighet: En stat skal ikke behøve å leve opp til mere omfattende forpliktelser enn hva som gjelder for motparten. Dette innebærer at en bevegelse eller gruppering som i forhold til Israel tildeles rettigheter som en anerkjent stat, også har forpliktelser som en stat vis-à-vis Israel. En praksis for det tilfellet at en stat som utsettes for okkupasjon, vegrer seg for å forhandle med okkupasjonsmakten og ikke en gang vil erkjenne okkupantens eksistens, er det nok nytteløst å lete etter.

Den som har fulgt forklaringen ovenfor av enkle og ikke omstridte fakta om Israel, deres nabostater og Vestbredden må innse at det så ofte forekommende snakket om at Israel handler ulovlig eller moralsk uriktig i spørsmål om ”okkupasjonen”, mangler grunn i folkeretten og i historien. Dette gjelder uansett om man vil kalle Israels kontroll over Vestbredden for okkupasjon eller ei.

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges
     
  Last ned og skriv ut som PDF-fil  
     
  toppen  
     
 
 
     
  Novu Ordo Seclorium - Den nye verdensordningen

Av Dan Johansson, Malmø

Under historiens gang har det blitt kjempet om makten på jorden. Vi har oppkalt alle disse forsøk etter navnet på herskere og imperier. Å lese om verdensimperienes opp- og nedgang gjennom tidene er spennende lesning, Babylon, Egypt, Assyria, Rom og Hellas er et navn som vi alle har hørt om. England med alle sine besittelser ble sagt å være et rike hvor solen aldri gikk ned. Et av de siste forsøk på å bygge et imperium er vel Hitlers tusenårige rike.

Finns det noe lignende i våre dager nå i begynnelsen av 2000-tallet? Finns det en maktelite som styrer verden over våre hoder og hvor vi vanlige mennesker som går til valgurnene har noen mulighet å påvirke? Når tanken har blitt lansert om et hemmelig nettverk, har det alltid blitt avfeid som spekulasjoner eller som konspirasjonsteorier. Mange bøker og artikler har blitt skrevet om emnet vedrørende en usynlig verdensregjering. Etter å ha lest bare en liten del av dette omfattende materialet som er tilgjengelig, blir jeg mørkredd om alt dette er sant.

Kartlegginger over dette store og hemmelige nettverket, har gitt oss innsikt i hvordan nettverkets virksomhet. Man vet hva mange av organisasjonene heter og hvordan de fungerer. Navn på de mennesker som deltar er for en stor del også kjent. Protokoller og uttalelser fra disse lukkede møtene har kommet ut til allmennheten og er blitt kjent.

Dessverre er det vel slik at vi vanlige mennesker ikke har vært særlig interessert i det som har blitt behandlet i deres møter. Alt skjer jo over hodet på oss. Men de beslutninger som blir fattet påvirker våre liv og mange ganger også hele nasjonens liv. Vi bør altså ta oss tid til å være mer årvåkne ovenfor disse organisasjoners virke. Vi hører ofte deres navn nevnt om enn bare som forkortelser i dagens radionyheter eller TV-sendinger. Som for eks. EFTA, EG, EU, C8, EMS, ECB, NATO, NAFTA, APEC eller NF og FN med flere.

Vi hører nå og da kritikk mot EU og hvordan det ledes. Vi slapper av med den tanket at det er jo våre politikere som reiser dit og er med på å beslutte. Ja, for en del er det slik. Men mange av beslutningene fattes i fora hvor vi ikke kan påvirke på demokratisk vis.

Det er jo EUs lover som i dag veier stadig mer enn våre egne lover. Vi går inn under Schengen-avtalen Vi går inn under Euroen og den monetære unionen. Vi går inn under den Europeiske Sentralbanken. Vi forstår at det pengeløse samfunnet snart er her. Vi er på vei in under politimakt som blir styrt utenfra. Våre soldater skal bli medlemmer i EUs hær osv. osv.

Jeg kan se dette på to måter:

1.

Det er jo bra at vi har fellesskap i lovverket i alle land. Det er jo bra at det finns én felles valuta. Det gjør jo alle pengetransaksjoner enklere. Det er jo bra at vi slipper alle pengesedler og mynter slik at vi ikke kan bli gjenstad for ran. Når vi ikke kan tjene svarte penger lenger bli alle penger hvite og vi kan dermed senke skattene med minst 50 %. Det er jo praktisk at det på kassekvitteringen alltid står skrevet hva jeg har handlet. Det er riktig at kreditkort-svindelen øker sterkt men man finner sikkert et idiotsikkert system for identifikasjon slik at alle pengene mine blir beskyttet. At politiet arbeider over alle grensene er jo bare bra når det gjelder jakten på alle ulovligheter som skjer over de samme grensene. Vi behøver orden og system. Det finns sterke argumenter for en mer internasjonal håndtering av alle problemer.

2.

Snur vi opp ned på alle argumenter ser vi at vi får et perfekt kontrollert samfunn av undersåtter som er helt styrt og som ikke vi eie noe dersom man ikke er lojal mot den styrende makten.


Tendensen viser at i et visst antall land griper myndighetene inn og setter sektstemplet på kirker. I noen av disse tilfellene kan jeg som kristen være enig i at den kirken godt kan kalles en sekt. Men samtidig ser vi hvordan kirker som ikke kan klassifiseres som sekt plutselig befinner seg på svartelisten. Det er en begrensning på vei inn i individets frihet på stadig flere områder. Man begynner å se på om det religiøse livet er støtte for systemet eller om det står i opposisjon til det rådende styresett. Religionsfriheten og ytringsfriheten kommer oftere under debatt. Kampen om verdensherredømmet pågår og nærmer seg oss som privatpersoner.

Tanken om en sentralt styrt verdensordning
I blant annet Lukas evangelium beskriver Bibelen hvilke tanker som klart ble fremført da djevelen fristet Jesus i ørkenen: - Djevelen førte ham da opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikenes herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare ville falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Luk 4:5-8 NB

Djevelen kalles i Bibelen for løgnens far. Ordene hans gjengitt ovenfor er et typisk eksempel for ham, en halvsannet. Salmisten sier: - Deg tilhører himlene, deg tilhører også jorden, verden og alt det som fyller den – du har grunnfestet dem. Sal 89:12 NB

Det finns altså ikke noe støtte for en maktoverføring fra ham til Jesus slik han hevder. Djevelen holder verden og menneskeheten i et jerngrep ved hjelp av syndens og syndens konsekvenser. Apostelen Johannes sier: - Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde (den ondes vold). 1Joh 5:19 NB

Man kan forstå at det ikke bare er spørsmål om verdslig politisk makt. Til syvende og sist handler det om djevelen som vil ha hele verdens tilbedelse. Det fremgår klart av Åpenbaringsbokens 13. kapittel. Den avsluttende byggesteinen for å virkeliggjøre dette er at Antikrist trer frem.

Forsøket på å bygge det nødvendige nettverket
Når jeg skriver ”nødvendige” mener jeg at gjennom dette nettverket kommer Antikrist til å gjøre sin karriere til han av det samme nettverket bedømmes å være den rette personen som nettverket vil satse på. I den stund blir han også konfirmert av djevelen for hans syvårige tjeneste i endens tid. Nedenfor følger en liste over de ulike organisasjoner som er med i dette nettverket. Medlemmene i nettverket er kjente politikere, økonomer, mediefolk og storfinansens folk. Det er i det hele tatt folk som innehar posisjoner og som ut fra det kan utøve makt og påvirkning, styre opinionen eller mørklegge det som den del av maktspillet og som onde mennesker ikke bør kjenne til.

Legg merke til at listen bare er en dråpe i havet av informasjon. Det finns mye samlet informasjon tilgjengelig tross deres iherdige forsøk på å hemmeligstemple ulike aktiviteter.

Illuminate
Illuminate ble grunnlagt den 1. mai 1776 i Ingolstad i Bayern av professor Adam Weishaupt. Sammen med tre andre dro han opp retningslinjene for en ny verdensordning. Navnet Illuminate betyr ”de opplyste”. Illuminate bygger på tre grader av kunnskap med en rekke undergrader. De tre hovedgradene er:

1. Forberedelse, planteskolen som den også kalles. Hvordan vender man seg fremfor alt til ungdom
2. Frimureriet i sine ulike former
3. Mysteriene

Hemmelighetskremmeri og mystisisme kjennetegner ordenes virksomhet. Etter at man har blitt innvalgt i Illuminate, kan man stige høyere og høyere opp i gradene. Bare de som sitter øverst i gradene vet hele sannheten om hvordan Illuminate fungerer, hvordan den fungerer og hvilken innflytelse den har på omverdenen. De som verves til Illuminate kommer fra samfunnets absolutte toppskikt. Ordenens motto er: Novus ordo seclorum = den nye verdensordningen. På engelsk heter det New World Order. De grunnleggende tankene spredte seg raskt over verden.

Amerikas Forente Stater er årsbarn med Illuminate. I USA var den tidens ledere svært positive til Illuminate. Av de 56 menn som undertegnet USAs Uavhengighetserklæring, var det bare to som ikke tilhørte Frimurerne, en søsterorganisasjon til Illuminate. Avisen The Economist beskriver i sin analyse av Illuminates organisasjon at den er ”alle nettverks mor” og ”verdens virkelig herskere”.

Fra boken "Hur kommer det at gå?" av Dan Johansson

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges
  Last ned som en PDF-fil  
     
  toppen  
     
 
 
     
  Tostatsløsningen – en usikker framtid

Av Dan Johansson

I flere år har jeg både i skrift, radio- og TV-program forsøkt å forklare at en tostatsløsning mellom Israel og palestinerne ikke har noen framtid. Iblant har jeg kjent det som å være en som roper i ørkenen. Men nå begynner det gradvis å skje en forandring i spørsmålet. Jeg husker for cirka et år siden hvordan jeg i programmet ”Nyheter från Israel” leste at et av medlemmene i Knesset i Jerusalem hadde foreslått at Israel skulle annektere Vestbredden.

Annektere betyr å innlemme området med det eksisterende Israel. Forslagsstilleren blev jo naturligvis oppfattet som idiot. Men jeg opplevde at nå begynner det å føles som om et viktig skritt har blitt tatt mot oppfyllelsen av løftelandet. I slutten av denne boken kommer jeg til å vise hvordan det jeg da opplevde som idioti, annekteringen, nu har begynt å snakkes om i videre kretser.

Tostatsløsningens mantra
Tostatsløsningen, som en tid holdt på å bli en trestatsløsning, (Hamas, Fatah og Israel), har ingen framtid. Den er framdrevet av den makten som ønsker å sabotere Guds plan med det jødiske folket. Den har ingen framtid ettersom den strider mot Guds plan for området. Dens egentlige underliggende hensikt er å få mennesker til å hate det jødiske folket. Tostatsløsningen har beruset verdens nasjoner og deres ledere som et slags mantra. Gjennom at de daglig uttaler det i alle tenkelige sammenhenger så tror i dag de fleste mennesker at mantraet er sant. Mantraet har også gjennomsyret tankegangen hos mange av verdens kristne.

Ja, til og med det jødiske lederskapet streber i dag mot en tostatsløsning. Man tror at om man bare gir bort deler av løftelandet, så kommer det til å bli fred i Midtøsten. Jødiske kommentatorer over hele verden, også i Sverige/Norge, hyller mantraet som den eneste løsningen. Man tenker i menneskelige baner og ser bort fra hva Guds ord sier. Men araberne kommer ikke til å nøye seg med en tostatsløsning. Det er hele Israel man er ute etter. Vestbredden er bare et utgangspunkt for at man senere skal kunne ta resten av hele det som vi i dag kaller Israel.

Det er viktig å kjenne til at den palestinske ledelsen ikke selv tror på en tostatsløsning. Jibril Rajoub som er medlem av Fatahs centralkommité sier: ”HELE Israel fra havet til elven er okkupert område”. Det betyr at han anser at staten Israel ikke har noen rett til å eksistere i det hele tatt. I hans framtidsversjon skal Tel Aviv, Haifa, Jerusalem, Tiberias, Safed, Beer Sheba og alle de øvrige israelske byene ligge under den palestinske myndighetens kontroll på samme måte som Gaza-stripen, Jenin og Ramallah. Den palestinske myndighetens minister for Religious Affairs, Mahmud Al Habbash, går ytterligere et steg når han sier at jødene har ingen som helst rettigheter til Klagemuren.

Ved et tidligere tilfelle sa Jibril Rajoub at han skulle foreslå for den palestinske myndigheten at hver gang de hadde sine møter på den jordanske siden, skulle de ikke kjøre bil tilbake til de palestinske områdene på Vestbredden, men i stedet skulle de fly helikopter ”slik at våre medlemmer slipper å se jøder, Satan, sionister og horunger”. Samme mann var det som uttrykte sin frustrasjon over at palestinerne ikke hadde noen atombomber som de kunne slippe over Israel.

Du kan jo prøve å sette deg inn i hvordan det er for den israelske regjeringen når de sitter sammen med denne type mennesker på andre siden av forhandlingsbordet for å forsøke finne en løsning på hvordan man skal handtere Vestbredden.

Man vil gjøre Jerusalem til sin hovedstad og Vestbredden skal ikke få ha en eneste israeler boende innenfor dets grenser. Herren har gjort Jerusalem til en berusningens kalk, ”Se, jeg gjør Jerusalem til et giftbeger for alle folkene omkring. Også Juda rammes under beleiringen av Jerusalem. Den dagen gjør jeg Jerusalem til en tung stein å løfte for alle folk. Alle som prøver å løfte den, skal rive seg til blods. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot henne.” Sak. 12:2-3.

En tostatsløsning skulle bety at Israel måtte levere Vestbredden tilbake till arabersiden. Da Israel ble angrepet 1967 av arabernes armeer og bare noen døgn senere stod som vinnere, så er det jo dypt umoralsk at Israel nå skal tvinges til å levere tilbake det inntatte området til den fienden som hadde som uttalt mål i krigen å utslette Israel.

En palestinsk stat beliggende på området mellom Israel og Jordan ville antagelig få den konsekvensen at hundretusentalls palestinske flyktinger strømmet inn i området fra Syria, Libanon og Jordan, pluss alle andre land man hadde flyttet til. En slik stat ville bli en samlingsplass for ekstremisme og utgangspunkt for terror. Hvordan kan verdens makthavere som styrer beslutninger tenke at dette er en bra løsning? Dessverre må jeg i den flokken også regne en del av Ordets forkynnere som fra talerstolen fremfører sine tanker om en tostatsløsning. Resultatet kunne veldig lett bli at Israel igjen skulle tvinges til å besette området for og beskytte sin befolkning.

Det er tydelig uttalt fra den palestinske ledelse at det ikke kommer til å finnes plass for en eneste jøde på Vestbredden (det tenkte Palestina). Apartheid og etnisk rensing er nødvendig for at deres tanke bak planen skal fungere. Man sier at det er best om våre folk holdes atskilte. Mange ser ikke at dette er den ”endelige løsningen” fordi det er Israels og det jødiske folks utslettelse som er disse menneskers virkelige mål.

For nåværende bor det cirka 350.000 jøder i Judea og Samaria og da er ikke de cirka 200.000 jøder som bor i de nyere delene av Jerusalem medregnet. Betenk hva som kunne skje med alle disse om de skulle tvinges til å forlate sine hjem. Sammenlign så med tragedien da man tvang de 8.000 jødene til å overgi sine hjem på Gazastripen.

Hva de internasjonale politikerne burde gjøre, var på alle måter forbedre vilkårene for alle dem, både jøder og arabere, som bor i Judea og Samaria. Sammen kunde de hjelpes til å bygge opp sine samfunn og få økonomien til å blomstre i stedet for at de for en hver pris skal få i stand en tostatsløsning som bare skaper fortsatt splittelse. Bosettingene i Judea og Samaria er ikke problemet, de er i stedet en del av løsningen.

Å gå imot Guds plan for området
Gud har allerede fastlagt løsningen for løftelandet og det jødiske folket inklusive deres naboland samt andre av verdens nasjoner som i dag planlegger å tilintetgjøre Guds plan for folket og landet. Det har vist seg at alle de land, organisasjoner, og privatpersoner som prøver å ”bryne” seg på Israel, selv har blitt rammet av det som man ønsket at Israel og det jødiske folket skulle rammes av. Historien er fylt av bevis på at det har gått akkurat slik.

Men selv i dag skjer den samme type bakslag for dem som prøver å løfte steinen, ifølge profeten Sakarja. Her har erstatningsteologien hatt en veldig sterk negativ påvirkning på mange i kristenheten. Når man hører en av Sveriges største matvarekjeder stadig snakke om å boikotte israelske varer og det så kommer som et brev i posten deres katastrofale tapstall i bokføringen, har en annen kjede som stadig markedsfører israelske produkter som en følge økende gevinster. Det Gud sagt i sitt ord, det slår også gjennom i hverdagen, ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne.”1 Mos. 12:3.

Når FN 1947 foreslo en deling av det så kalte palestinamandatet i en jødisk og en arabisk del så takket araberlandene (11 stykker muslimske land samt Hellas og Cuba) nei til forslaget. Man hevdet at det inngikk i Kalifatet og dermed var muslimsk område for all evighet. Skulle avstemmingen gå igjennom så skulle man i stedet ta området gjennom krig. Avstemmingen gikk igjennom med 33 stemmer for, (Sverige stemte for), 10 stemte blankt og 13 mot.

Et år senere, dagen etter at staten Israel ble prolkamert, 14. Mai 1948, gikk nabolandene til angrep for å ta det man sa seg å ha rett på. Etter cirka et års strid inngikk man våpenhvileavtale. Om lag det området som araberne takket nei til, hadde Israel da inntatt gjennom krig. Vestbredden hadde vært okkupert av Jordan og Gaza av Egypt i nærmere 20 år, (dette glemmer vi ofte).

Dette blir status fram til krigen1967 da Israel, etter at de atter igjen hadde blitt angrepet av sine naboer, tok kontroll over Gaza og Vestbredden. Både Gaza og Vestbredden inngår i det lovede løftelandet fra Gud til jødene. Vestbredden er det som i Bibelen kalles Judea og Samaria.

Opinionen har dreid, annektere Vestbredden
Flere og flere innen den jødiske ledelsen begynner nå åpent å snakke om å annektere Judea og Samaria. La oss begynne med de så kalte C-områdene, sier man. I neste avsnitt kan du lese mer i detalj om dette. Påtrykket på Benjamin Netanyahu er sterkt. Med henvisning til den nylig avgitte rapporten om Vestbreddens status burde annekteringen kunne gjennomføres.

Naturligvis kommer det til å innebære en politisk proteststorm over hele verden. Her er det viktig at de kristne som har forstått det profetiske ordet står faste i sin støtte til Israel, men framfor alt i sin fortrøstning til Guds ords gjennomslagskraft. Det gjelder for oss at vi ikke er enøyde i denne konflikten. Både arabere og palestinere inngår også i Guds plan. Evangeliets kraft kommer til å være det som løser opp den helt låste situasjonen i dag.

Arabere for Israel
Det er gledelig å se hvordan det vokser fram en grasrotbevegelse som vil ha fredelige relasjoner mellom jøder og arabere. Man samtaler om forbedret samarbeid innen kommunale virksomheter, samarbeide som gjelder vannressurser, samarbeide som gjelder å eksportere varer sammen. Vi ser hvordan handelsutbyttet, import/eksport, mellom Israel og palestinerne vokser veldig sterkt. Her hjemme snakker vi i stedet om boikott. Arabiske partier i Knesset har stor innflytelse i ulike statlige komiteer. Vi ser hvordan flere karismatiske jødiske og arabiske pastorer møtes i kjærlighet. I undersøkelse etter undersøkelse sier araberne i Israel at de vil heller ha jødisk styre enn arabisk styre der de bor. Vi ser hvordan store byer som Tel Aviv og Haifa i dag har blandet jødisk/arabisk befolkning, likeså byen Nazareth. I Netanya møter jeg arabiske kvinner og barn både på gatene og på stranden.

Dessverre lytter verden bare på den militante høytropende gruppen som hele tiden snakker om Israels utslettelse. Det fins lederskap som først og fremst tenker på sine egne interesser i stedet for på folkets beste. Her fins alle de som stapper bistandspengene i egne lommer og prøver å skjule både millioner og milliarder i formue de er i besittelse av. Den stille massen tier og ønsker en forandring.

Politikernes feil: De har delt mitt land
Det ville være ønskelig, ja, det er livsviktig, at vårt lands politikk harmoniseres med Guds plan for området. At vi via politikken går imot den planen, blir ødeleggende for hele vårt land. ”For se, i de dager og på den tid, når jeg vender skjebnen for Juda og Jerusalem, da vil jeg samle alle folkeslag og føre dem ned i Josjafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem om Israel, mitt folk og min eiendom, som de spredte blant folkene. De delte mitt land og kastet lodd om mitt folk,” Joel 3:6-8. Vi ser her hvordan tostatsløsningens representanter kommer til å få sin dom, og jeg anser at tidspunktet for det er nært forestående.

Profeten Sakarja beskriver den nærmeste framtiden for oss: ”Så sa engelen som talte med meg: Rop ut: Så sier Herren over hærskarene: Jeg er full av lidenskap for Jerusalem og Sion, stor er min harme mot de selvgode folkeslagene. For jeg var bare litt harm, men de hjalp ulykken fram. Derfor sier Herren: Jeg vender tilbake til Jerusalem med barmhjertighet. Der skal mitt hus bygges, sier Herren over hærskarene, og målesnor strekkes ut over Jerusalem. Rop ut enda en gang: Så sier Herren over hærskarene: Enda en gang skal byene mine flyte over av det som godt er, enda en gang skal Herren trøste Sion, velge ut Jerusalem enda en gang.” Sak. 1:14-17.

Guds vei for hvordan det skal bli fred i området er forutsagt av profeten Sakarja. Han beskriver hvordan det skal skje.”Jeg skal fjerne blodet de har i munnen, det motbydelige de tygger på. Men de som blir igjen, skal tilhøre vår Gud og være som en slekt i Juda. Med Ekron skal det gå som med jebusittene. Jeg skal slå leir omkring mitt hus til vern mot dem som rykker fram og tilbake. Aldri mer skal en undertrykker rykke fram mot dem. For nå har jeg sett det med egne øyne.” Sak. 9:7-8.

Det er mitt land sier Gud
Guds gjenoppbyggingssplan har allerede begynt. I Jesajabokens 35. kapittel, versene 1-10 forekommer ordet ”skal” 24 ganger. Det er som om Gud ”skal” sette i gang og gjenopprette freden i Midtøsten. I profeten Esekiels bok kapittel 36 og versene 24-33 kan du se den 14-punkters plan for restaureringen av landet som Gud handler etter. På nyhetssendingene i Rapport og Aktuelt kan du se hvordan det går i oppfyllelse. Selv på Kanal 10, den kristne TV-kanalen, kan du i ”Nyheter från Israel” hver uke nøye følge med i utviklingen.

Guds fasit ligger fast, han gjennomfører sin plan
Guds plan for fred i Midtøsten er akkurat nå under utvikling på den måten som han lot sine tjenere profetene vitne om. Den gjelder for Assyria, Egypt og Israel. ”Den dagen skal Israel, den tredje sammen med Egypt og Assur, være en velsignelse for hele jorden. Herren over hærskarene skal velsigne dem og si: Velsignet er Egypt, mitt folk, Assur, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom!” Jes. 19:24-25

Da har Gud, trofast mot sine løfter, fullført det som all verdens politikere forgjeves har kjempet for å oppnå. Midtøsten blir da det sentrum for velsignelser som det var ment å bli.
Jerusalem blir ”Den Store Kongens by”. Du som var med og bad og arbeidet for dette får da oppleve Bibelordets sannhet: Den som velsigner Israel blir selv velsignet.

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges
     
  Last ned som PDF-dokument  
     
  toppen  
     
 
 
     
  "Vestbredden" i Bibelens lys

Vestbredden er identisk med det bibelske Judea og Samaria. Den bibelske historien om Israel utviklet seg i dette området og Guds ord er fult av henvisninger til byer og steder som nettopp ligger i Judea og Samaria. Navnet "Vestbredden har oppstått i moderne tid og henger sammen med det faktum at området lå vest for kongedømmet Jordan som i sin tid hadde eierskap til dette området men mistet Transjordan eller Vestbredden til Israel som tok det i seks-dagers krigen i 1967. (TK)

Av Dan Johansson

Vestbredden:
Definisjon: ”Vestbredden” = Transjordans betegnelse for det området som de okkuperte vest for elven Jordan = det bibelske ”Judea og Samaria” eller ”Israels fjell”. Ordet Vestbredden har blitt det aksepterte begrepet i verdenspolitikken.

Bibelske hendelser på ”Vestbredden”

Betel

Her bygget Abram et alter (1. Mos. 12:8)

Her talte Herren til ham: ”Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid.
(1. Mos. 13:14-15)

Her taler Herren til Jakob: ”Den jorden du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt.”
(1. Mos. 28:13)

   

Sikem

Her bodde Abraham (bygde et alter for Herren) og Jakob. Josefs ben ble begravd her.

Her fornyet Israel pakten under Josvas ledelse: ”HERREN vår Gud vil vi tjene, hans stemme vil vi lyde.” (Josva 24: 1 ff.)

Sikem var en fristad og levittby

   

Hebron = Kiryat Arba; Mamres terebintelund.

Her bosatte Abram seg og bygde et alter for Herren (1. Mos. 13:18)

Her kjøpte Abraham Makpelahulen til gravplass. Sara og Abraham selv ligger begravd der.

Her regjerte David under sine første 7 ½ år som konge. (2. Sam. 2-5)

Her ble David salvet til konge over hele Israel. (2. Sam. 5:1 ff.)

   

Jerusalem (Moria berg og Sion)

Her gav Abram tiende til Gud i møtet med Melkisedek, Salems konge. (1. Mos. 14:18 ff.)

Her skulle Abraham ”ofre” Isak.

Her regjerte kong David og Salomo.

Her var Guds bolig blant menneskene.

Her døde Jesus. Her oppstod han fra de døde. Her ble løftet om Den Hellige Ånds utgytelse oppfylt.

   

Betlehem

Her levde Rut og Boas.

Her levde gjetergutten David og ble salvet til konge av profeten Samuel. (1. Sam. 16-17)

Her skulle ifølge Mika 5:2 Messias fødes: ”Og du Betlehem…”

Her ble Jesus født.

   

Profetiene om Vestbredden - Esekiel kap. 36

”Dere Israels fjell…

- skal atter grønnes

- skal igjen bære frukt for mitt folk Israel

- skal brukes og bli sådd på

- skal igjen bli bebodd av mange mennesker, hele Israels hus

- deres byer og ruiner skal igjen bygges opp

- jeg skal gjøre dere ennå mere godt enn tidligere

- skal innse at jeg er HERREN

- mitt folk Israel skal ta dere i eie, det skal være deres arv

- skal ikke mer drepe deres barn

- dere skal ikke mer høre hån fra hedningefolkene

- dere skal ikke mer behøve å bære folkenes forakt

Jeremia profeterer: ”Enda en gang skal du plante vinmarker på fjellene i Samaria, og de som har plantet, skal selv ta dem i bruk. (Jer. 31: 5)

   

Hvorfor?

”Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld,…” (Esek. 36:22)

   

Framtidige hendelser på ”Vestbredden”

Israels fiender kommer til å samles på Israels fjell bare for å bli slått der. (Esek. kap. 39)

Messias setter sine føtter på Oljeberget. (Sak. 14: 3-4)

Et nytt tempel bygges i Jerusalem (Esek. kap. 40-44)

Fra en kilde under templet går en elv østover som ”helbreder” Dødehavet (Esek. kap. 47)

Messias regjerer over hele jorden fra Jerusalem (Joh. Åp. 20:4 og Jer. 3:17)

Alle nasjoner valfarter en gang i året, ved løvhyttehøytiden, til Jerusalem (Sak. 14:16 ff.)

   

Sammendrag

Vestbredden er historisk, når det gjelder Guds løfter og i profetiens lys, den sentrale delen av landet Israel.

Vestbredden er Guds eiendom, som han har gitt det jødiske folket å forvalte.

Vestbredden kommer til å tilhøre det framtidige Israel akkurat som Gaza.

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges
     
  Last ned som PDF-dokument  
     
  toppen  
     
 
 
     
  Israels grenser - et problem for politikerne

Av Dan Johansson

Hvor er eller skal egentlig Israels grenser være? For oss som tror på Bibelens autentisitet og sannhet, er svaret gitt, nemlig det som Gud har lovet det jødiske folk gjennom løftene til Abraham (1 Mos. 15:18), Isak (1Mos 26:3-5) og Jakob (1 Mos 35:9-15) og deres etterkommere.

Av forklarlige grunner er svaret likevel ikke like gitt for mennesker som mangler forankring i Guds ord. Man går i stedet ut fra en sekulær synsvinkel og relaterer dermed til politiske og media kanaler for sine meningsstandpunkter. Dessverre forholder det jo seg slik at kunnskapsnivået om jødefolkets historiske bakgrunn og deres tilknytning til landet Israel aldri har vært så lavt som det er i dag, verken hos menigmann, politiske krefter, massemedia og dessverre også hos mange kristne. Dette forhold gjelder både i Sverige, Norge og i de fleste andre land. Fra sekulært hold påberopes i debatten ofte den s.k. ”Folkeretten” og ulike FN-resolusjoner m.m, uten at man har kunnskap om denne rettslige relevans i sammenhengen. Det er derfor ekstremt viktig at man skaffer seg kunnskap om den virkelige bakgrunnen og at sannhetens stemme blir hørt.

Historisk bakgrunn
En kort historikk forteller at det Ottomanske riket (Tyrkia) som var i allianse med Tyskland under første verdenskrig, etter krigens slutt 1917-18 gav fra seg området rundt Midtøsten til de allierte vestmaktene. Seiersmaktene delte området mellom seg. Frankrike tok kontroll over Libanon og Syria mens Palestina og Irak havnet under britisk styre.

Allerede 1921 hadde britene fradelt Irak som et eget mandat med en ”lydig konge”. Man beholdt dog den egentlige makten fram til 1932 da Irak blev selvstendig. 1922 godkjente det nylig etablerte Nasjonenes Forbund (NF) britenes forslag om å dele opp palestina-mandatet i to deler med Jordanelven som grense. Øst for Jordan opprettet man i 1923 mandatområdet ”Transjordan” som senere fikk sin selvstendighet 1946 og byttet navn til Jordan1950. Man kan si at da fikk palestina-araberne sin første stat. Resten, (ca 22%) av det opprinnelige palestina-mandatet utgjorde da området vest for Jordan som beholdt navnet Palestina. Dette resterende Palestina kom til å stå under beskyttelse av NF i form av et mandat. I San Remotraktaten av 1922 ble Storbritannia utnevnt til å være mandatmakt for Palestina inntil området kunne anses å være i stand til å stå på egne ben.

Resultatet av tiltakende antisemittisme i Europa i tiden som fulgte, økte den jødiske innvandringen til Palestina betydelig, men dette forholdet ble ikke sett på med blide øyne fra palestina-arabernes side. Gjennom dette skaptes politiske spenninger mellom partene som resulterte i voldsomme konflikter og stridigheter. Den britiske mandatmakten forsøkte å løse konflikten gjennom ulike delingsforslag. Disse forslagene ble fraveket enten av den ene parten eller av begge. Etter britenes mislykkede formidlings innsats, ble spørsmålet gitt over til en komité (UNSCOP) innenfor det da nystartede FN. UNSCOP foreslo at det britiske palestina-mandatet (d.v.s. området vest for Jordanelven) skulle opphøre og ennå en gang deles opp i to deler, en jødisk og en arabisk stat. Denne planen kom til å kalles ”1947 års delingsplan” og ble godkjent av FN’s generalforsamling 29. november 1947 gjennom FN’s resolusjon 181.

Det britiske mandatet opphørte 14. mai 1948, hvorved den jødiske staten Israel ble utropt gjennom den israelske selvstendighetserklæringen.

Som en konsekvens av dette, angrep seks ulike araberarmeer den nyopprettede staten Israel i den hensikt å utradere dens eksistens. Israel lykkes dog å forsvare seg og beholdt litt mer enn det som hadde blitt tildelt dem i delingsplanen. Stridighetene pågikk fram til begynnelsen av 1949 da en våpenhvileavtale mellom Israel og Jordan ble inngått på Rhodos 4. april. Våpenstillstandsgrensene (den s.k. ”grønne linjen”) er de grensene som omverden (de fleste araberstater er unntak) har anerkjent i praksis for Israel.

Arabersiden begikk kontinuerlig brudd på våpenstillstandsavtalens innehold gjennom ulike former for terrorhandlinger og rene krigshandlinger. Kulminasjonen kom da den arabiske ligaen besluttet i desember 1964, ”å vedta tiltak for aktivt og befri Palestina fra den sionistiske imperialismen”, Dette ble omsatt i praktisk handling bl.a. gjennom blokade av israelsk sjøfart gjennom Tiranstredet og Suezkanalen. Israel hadde i denne modus 15. mai 1967 grunnlagt en anledning til å frykte et forestående angrep fra araberstatene, hvorfor man helt i enighet med folkeretten gikk til væpnet angrep i preventivt selvforsvar. I den følgende seksdagerskrigen erobret Israel kontrollen over Sinaihalvøya, Vestbredden og Golanhøydene.

I denne modus kan man da stille seg følgende berettigete spørsmål: Har Israel, i følge internasjonale juridiske rettigheter, rett til å beholde alle de erobrede områdene, kan man beholde noen eller ingen?

For å belyse denne spørsmålstilling, må man ta opp og tolke innholdet i de ulike rettsinstrumentene som kan være relevante i sammenhengen. I det følgende skal vi se nærmere på noe av det viktigste og mest grunnleggende, men også det som i debatten er vanligst forekommende.

Balfourdeklarasjonen av 2. november 1917
Den britiske regjeringen gjorde gjennom sin utenriksminister Sir Arthur James Balfour følgende forpliktelse til representanten for Sionistføderasjonen, Lord Rothschild:

”Det er med stor glede jeg kan formidle til dere, på vegne av Storbritanias regjering, følgende deklarasjon av sympati med den jødiske Zionistretningens vilje som er sendt til og godkjent av regjeringen."

"Hans Majestets regjering vil favorisere etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folket i Palestina og vil bestrebe seg på å lette oppnåelsen av dette målet. Det er klart at ingenting skal gjøres som kan skade de sivile og religiøse rettigheter for eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller de rettigheter og politiske status som nytes av jøder i noe annet land."

Jeg ville være takknemlig hvis du ville bringe denne uttalelsen til Zionistføderasjonen.

Hengivne
Arthur James Balfour”


Det må klargjøres at den britiske regjeringens pant i Balfourdeklarasjonen i seg selv ikke er et lovlig bindende dokument. Men ved at deklarasjonen ble innført i San Remo-konferansens beslutning 1920, som i 1924 ble stadfestet av NF, blev dokumentets innhold lovlig bindende.

Beslutning av NF’s forbundsråd 24. juli 1922
Dette dokumentet som ble stadfestet i NF San Remo-konferansens beslutning av 24. april 1920 innebar bl.a.:

 at, ifølge artikkel 22, administrasjonen av territoriet Palestina skulle overføres til mandatmakten Storbritannia

at mandatmakten ble pålagt ansvar for gjennomførelsen av Balfour-deklarasjonens innhold

en erkjennelse av den historiske sammenhengen det jødiske folket har med Palestina og grunnene for å gjenopprette deres nasjonale hjem i dette landet

at mandatmakten skulle ha ansvar for gjennomføringen av ulike former for tiltak som skulle garantere etablering av det jødiske nasjonale hjemmet i Palestina samt å utvikle selvstyre i jødiske institusjoner, men også skape beskyttelse for sivile og religiøse rettigheter for alle innvånere uavhengig av rase eller religion.

at mandatmakten skulle lette jødisk innvandring og oppmuntre jøder til å gjennomføre tett bebyggelse

at mandatmakten skulle ha ansvar for at intet palestinsk territorium på en eller annet måte overlates, leies ut til, eller settes under kontroll av regjeringer i noen fremmede makter


Ifølge internasjonal lov er dokumentet en bindende avtale mellom Storbritannia og daværende Nasjonenes Forbund (NF) og fordi De Forente Nasjoner (FN), ifølge kapittel 7 artikkel 80 av FN-charteret, overtok eksisterende rettsinstrumenter fra NF da NF 1946 opphørte som organisasjon, er dokumentet fortsatt gyldig. Det kan heller ikke ugyldiggjøres. Ifølge rettssikkerheten ”Res Judicata” har FN ingen rett til å anta noen resolusjon, hvis innholdet står i strid med en eksisterende juridisk gyldig traktat, som dens forgjenger NF har antatt, fordi NF’s avgjørelse om å dele området mellom Middelhavet og Jordan-elven til Israel ”var arvet” fra FN.

FN-charteret kapittel 7 artikkel 80
Artikkel 80 i FN-charteret garanterer alle de rettigheter som vedrører jødene ifølge mandatet for Palestina, selv etter at mandatet utløp i mai 1948. Ifølge denne bestemmelse i internasjonal rett (Charteret er en internasjonal traktat), kan jødiske rettigheter til Palestina og Israels land ikke endres på noen måte. kk

Artikkel 80
1.”Avhengig av hva som kan avtales i overensstemmelse med artiklene 77, 79 og 81 som er inngåtte konkrete avtaler, og gjennom disse respektive territorier stilles under forvalterskapssystemet, og inntil slike avtaler er inngått, skal ikke noen bestemmelse i dette kapittel på noen måte, direkte eller indirekte, forandre noen stats eller noe folks rettigheter, som de kan være, eller innholdet av noen bestående internasjonale avtaler som noen medlemmer av De Forente Nasjonene kan være part i.
2. Punkt 1 i denne artikkelen kan ikke tolkes som om den gav grunnlag for forsinkelse eller utsettelse av forhandlinger og inngåelser av avtaler som sies i artikkel 77, mandatområdene og andre områder som er plassert under formynderskap systemet.”

The 1924 Anglo-American Convention on Palestine
3. desember 1924 undertegnet USA og Storbritannia en traktat (The 1924 Anglo-American Treaty) som bl.a. regulerte rettighetene for amerikanske statsborgere som bodde i Palestina, men traktaten inneholdt også resolusjonsteksten av NF’s forbundsrådsbestemmelse av 1922. Videre ble det fastsatt at traktatens rettigheter og bestemmelser igjen skulle inngå i ”United States Treaty Law”, som forenklet innebærer at forbundsrådsbestemmelsen likestilles med amerikansk lov.

I denne sammenheng kan nevnes at USA’s kongress’ begge kammer allerede 1922 godkjente Balfour-deklarasjonen (med en mindre tekstjustering) som amerikansk lov, gjennom å anta den s.k. ”Lodge-Fish resolutionen”.

Følgelig er USA bundet til å følge de prinsipper som inngår i Balfour-deklarasjon og palestina-mandatets regelverk. I praksis innebærer dette at USA f.eks. ikke kan hjelpe til med noen handling som skulle kunne innebære overføring av deler av Vestbredden fra jødisk kontroll til annen enhet, heller ikke medvirke til etablering av en ny arabisk-palestinsk stat på land som inngikk i palestina-mandatet. Om så skulle skje, bryter man mot så vel egen som internasjonal lov, et forhold som burde ligge til grunn for den beslutningen som avgjør hvordan man, i egenskap av permanent medlem av FN’s sikkerhetsråd, avgir sin stemme ved avstemninger.

FN’s resolusjon 181 av 29. nov. 1947
Som ovenfor er nevnt ble palestina-mandatets ca 15-årige tidsperiode preget av stadig økende motsetninger og stridigheter mellom de jødiske og arabiske befolkningsgruppene, og forholdet medførte at mandatmakten Storbritannia til sist befant seg i en situasjon hvor man følte det nødvendig å forlate mandatet og overlate til det nyopprettede FN å løse situasjonen.

FN’s komité UNSCOP foreslo at det ”avknipsete” britiske palestina-mandatet (dvs området vest for Jordan-elven) skulle opphøre og enda en gang deles opp i to nye deler; en jødisk og en arabisk stat. Denne planen fikk navnet ”1947-års-delingsplan” og innebar at den jødiske delen skulle omfatte ca 55 % av det aktuelle området mens den arabiske skulle omfatte ca. 45 % samt at Jerusalem skulle stilles under internasjonal forvaltning.

De jødiske representanter var ikke fornøyde med forslaget, spesielt fordi Jerusalem, jødenes helligste by gjennom tidene, skulle stilles under internasjonal forvaltning. Men ettersom jødenes valgmuligheter på dette tidspunkt var sterkt begrenset, aksepterte man med en viss motvillighet forslaget og ved dette ville vise sin gode vilje.

Araberne avviste gjennom Den arabiske ligaen helt blankt på sin side forslaget i sin helhet. Palestina-araberne og regionens araberstater ville at hele Palestina skulle tilhøre araberne. Dette lå på linje med deres interesse for å prøve og forhindre tilstedeværelse av en jødisk stat.

Helt i strid med hva som ble vedtatt i NF, godkjentes ”1947-års-delningsplan” av FN’s generalforsamling 29. november 1947 gjennom resolusjon nr. 181. En majoritet av FN’s medlemmer, 33 stater, stemte for forslaget. 13 av medlemsstatene stemte mot forslaget, mens 10 stater stemte blankt.

Resolusjon 181 innebar de facto at av det landområdet som opprinnelig ble lovet det jødiske folket, bl.a. gjennom NF-avgjørelsen, gjenstod nå bare ca 18 %.

Gyldigheten og verdien av resolusjon 181 er imidlertid ytterst tvilsom ettersom den dels står i strid med nevnte NF-vedtak, dels at den ble avvist av arabersiden i egenskapsdel og dels ble antatt av FN’s generalforsamling under artiklene 10 og 11 av FN-charteret som en anbefaling og dermed ikke kan håndheves med lovlig effekt.

”Lovligheten av tilblivelsen av staten Israel beror ikke på resolusjonen. En stats rett til å eksistere avhenger av dens faktiske eksistens - spesielt når denne eksistensen utvides, viser alle tegn på holdbarhet og allment erkjennes av nasjoner. (Cambridge Professor Sir Elihu Lauterpacht)

Man bør også ha i minne at ca halvdelen av generalforsamlingens medlemmer består av diktaturer med mer eller mindre uttalt sympati for arabersidens posisjoner.

Våpenhvileavtalen med Jordan av 4. april 1949
De fleste røster innen verdenssamfunnet ønsker at Israel skal trekke seg tilbake til ”1967 års grensene” som stort sett anses å være i overensstemmelse med våpenhvile-linjene etter 1948 års frigjøringskrigen den s.k. ”grønne linjen”.

Man kan da konstatere at denne grønne linje ikke kan aksepteres som internasjonale grenser, som tydelig framgår av følgende utdrag av våpenhvile-avtalen:

Artikkel II punkt 2
”Det anerkjennes også at ingen bestemmelse i denne avtalen på noen måte skal påvirke noen parts rettigheter, fordringer og standpunkter i denne forbindelse i den siste fredelige løsningen av palestina-spørsmålet, fordi bestemmelsene i denne avtalen kun er diktert med militære betraktninger.

Artikel VI punkt 8
”Bestemmelsene i denne artikkel skal ikke tolkes slik at de inngriper i noen betydning, i en siste politisk utligning mellom partene i denne avtalen.”

FN’s resolusjon 242 av 22. nov. 1967
Som vi tidligere har konstatert, fant Israel seg tvunget til å angripe sine arabiske naboland Egypt, Syria og Jordan 15. mai 1967 i forebyggende selvforsvar for å forhindre et kommende angrep fra deres side. Krigen varte i seks dager og går derfor under benevnelsen ”seksdagerskrigen”. Det førte til at Israel erobret Vestbredden inklusiv østre Jerusalem fra Jordan, Sinaiområdet og Gazastripen fra Egypt samt Golanhøydene fra Syria.

Som følge av dette, arbeidet FN’s sikkerhetsråd fram en resolusjonstekst som enstemmig ble vedtatt 22. november 1967:
The Security Council, Expressing its continuing concern with the grave situation in the Middle East, Emphasizing the inadmissibility of the acquisition of territory by war and the need to work for a just and lasting peace in which every State in the area can live in security,
Emphasizing further that all Member States in their acceptance of the Charter of the United Nations have undertaken a commitment to act in accordance with Article 2 of the Charter,

1. Affirms that the fulfilment of Charter principles requires the establishment of a just and lasting peace in the Middle East which should include the application of both the following principles:
(i) Withdrawal of Israel armed forces from territories occupied in the recent conflict;
(ii) Termination of all claims or states of belligerency and respect for and acknowledgment of the sovereignty, territorial integrity and political independence of every State in the area and their right to live in peace within secure and recognized boundaries free from threats or acts of force;

2. Affirms further the necessity
(a) For guaranteeing freedom of navigation through international waterways in the area;
(b) For achieving a just settlement of the refugee problem;
(c) For guaranteeing the territorial inviolability and political independence of every State in the area, through measures including the establishment of demilitarized zones;

3. Requests the Secretary-General to designate a Special Representative to proceed to the Middle East to establish and maintain contacts with the States concerned in order to promote agreement and assist efforts to achieve a peaceful and accepted settlement in accordance with the provisions and principles in this resolution;

4. Requests the Secretary-General to report to the Security Council on the progress of the efforts of the Special Representative as soon as possible.

Norsk oversettelse:

Sikkerhetsrådet,
- Uttrykker fortsatt sin uro over den alvorlige situasjonen i Midtøsten,
- Understreker ulovligheten av ervervelse av territorium gjennom krig og behovet av å arbeide for en rettferdig og varig fred som gjør at hver stat i området kan leve i sikkerhet,
- Betoner videre at alle medlemsstater i sin godkjennelse av FN’s charter har forpliktet seg til å handle i overensstemmelse med charters artikkel 2,

1. Bekrefter at oppfyllelsen av charterets prinsipper krever etablering av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som bør inkludere programmet i begge følgende prinsipper:
(i) Tilbaketrekkingen av Israels væpnede styrker fra områdene som ble okkupert i den siste konflikten;
(ii) Opphør av alle krav eller krigstilstand og respekt for og erkjennelse av suverenitet, territoriell integritet og politisk uavhengighet for alle stater i området og deres rett til å leve i fred innen sikre og anerkjente grenser, uten trusler eller voldshandlinger;

2. Bekrefter videre nødvendigheten
(a) av å garantere fri sjøfart gjennom internasjonale vannveier i området;
(b) av å oppnå en rettferdig løsning på flyktningproblemet;
(c) av å garantere territoriell ukrenkelighet og politisk uavhengighet for alle stater i området, gjennom tiltak som inkluderer opprettelsen av demilitariserte soner;

3. Oppfordrer generalsekretæren til å utse en egen representant som skal reise til Midtøsten for å etablere og opprettholde kontakter med de berørte statene i den hensikt å fremme enighet og støtte anstrengelsene for å oppnå en fredelig og akseptert løsning ifølge bestemmelsene og prinsippene i denne resolusjon;

4. Oppfordrer generalsekretæren at så snart som mulig å rapportere til sikkerhetsrådet om fremgangen i den spesielle representantens innsatser.

Utgangspunktet for resolusjonsteksten var å prøve og tilfredsstille begge parter. De to hovedpunktene i paragraf 1, kravet om tilbaketrekking fra erobrede områder (i) skulle møte arabernes krav mens ”retten til å leve innenfor sikre og anerkjente grenser” (ii) skulle tilfredsstille de israelske krav.

Arabersiden har hele tiden hevdet at resolusjonsteksten innebærer krav om en fullstendig israelsk tilbaketrekking fra alle erobrede områder i seksdagerskrigen. Dette syn på saken har også ivrig blitt vedtatt av massemedienes aktører og politiske debattører, vesentlig på venstresiden.

Det er derfor spesielt viktig å trenge inn i hva som i virkeligheten fastsettes i resolusjonsteksten. Der står eksplisitt at Israel skal trekke seg tilbake fra okkuperte områder, d.v.s. uttrykket står i ubestemt form, som i seg selv innebærer at kravet ikke gjelder alle okkuperte områder, men bare deler av dem.

Videre må man definere hva som menes med okkupert område. På tiden for utbruddet av seksdagerskrigen tilhørte med rettslig gyldighet Sinaihalvøya Egypt og på samme måte tilhørte Golanhøydene Syria, d.v.s. disse områdene inngikk ikke i palestina-mandatet. Her kan man altså snakke om okkuperte områder.

Når det så derimot gjelder Vestbredden inklusive østre Jerusalem som ble erobret fra Jordan samt Gazastripen som ble erobret fra Egypt, så er situasjonen en helt annen.

For å få et helhetssyn på problematikken, må man gå tilbake til mai1948 da den britiske mandatmakten forlot Palestina. Området ble da det som folkerettslig kalles ”res nullius” d.v.s. land uten eiere. Den krigen mot Israel, som araberstatene da startet etter staten Israels selvstendighetserklæring, var en rettsstridig aggresjonshandling i akt og mening for å utradere den nyopprettede staten Israel. De arabiske erobringene med medfølgende okkupasjon av Vestbredden, Østre Jerusalem samt Gazastripen som da skjedde, manglet altså rettslig grunnlag med resultat, det være seg om Jordan eller Egypt kunne framstille rettslig gyldige krav på disse områdene eller overlate kravene til noen annen part (t.ex. palestinaaraberne)

Av Haagkonvensjonens ordlyd i artikkel 43 følger at et område må ha hatt en legitim eier før en ev. okkupasjon, for å kunne defineres som okkupert. I motsetning til arabernes rettstridige oppkjøpte land 1948, var de erobringer som Israel gjorde under seksdagerskrigen 1967 følgen av en legitim forsvarskrig. Som vi tidligere har konstatert, var Vestbredden, Østre Jerusalem og Gazastripen på tiden før krigsutbruddet ”res nullius” og manglet dermed legitime eiere. Følgelig er disse Israels erobringer ikke å betegne som okkupert område og kan følgelig dermed ikke omfattes av FN’s resolusjon nr 242.  (Understreket av red)

I denne saken hvor man tross dette hevder at disse områdene skulle være okkuperte og dermed kunne være emne for tilbakelevering til en eller annen part, så skulle dette da stride mot NF-avgjørelsen 1922, hvorved hele resolusjon 242 dermed skulle være ugyldig.

Konklusjon
Ved en sammenfattende bedømmelse av spørsmålsstillingen om hvilke landområder som tilhører staten Israel, så framgår det med all ønskelig tydelighet at den s.k. ”grønne linjen” eller det som går under benevnelsen ”1967 års grensen” ikke utgjør lovlig grunn for eller forhandlingsstøtte for fastsettelse av Israels grenser.

Derimot taler de fleste gyldige internasjonale rettslige regler for at Israel har den største retten til hele det området som inngikk i palestinamandatet av 1922, som omfatter hele området vest for Jordanelven.

Bokmerke

Dan Johansson taler på Israel-stevnet 2017
Israels okkupasjon
Israels "okkupasjon" av palestinsk land

Novu Ordo Seclorium

Vestbredden i Bibelens lys

Israels grenser- et problem for politikerne

Pesten i endetiden
Havet forurenses og ødelegges


     
  Last ned som PDF-dokument  
  Se Dan Johansssons hjemmeside  
  Hør Dan Johansson tale under Israel-stevnet på Gvarv juni 2017  
     
  toppen  
     
     
     

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no