Intervjuer med Israel-venner i Sjibbolet  
     
     
  10 svar fra tidligere Stortingsrepresentant Hans Olav Syversen KrF

Hva var det som gjorde at du ble interessert i Israel?
- Starten var vel noe så prosaisk som at min bestemor var på Israels-reise rundt 1980. Vel hjemme samlet hun slekta til skikkelig lysbildeshow med innlagt kåseri som fascinerte meg veldig. Det var nok slik interessen ble vakt! Hvordan var det å være med i Israels venner på Stortinget?

Var det mange reaksjoner fra politikere fra andre partier?
- Da jeg ble leder av Israels Venner på Stortinget var det en målsetting å få flere av partiene representert, noe vi også greide. Jeg opplevde ikke ufinheter knyttet til arbeidet fra kolleger på Stortinget, men hver gang Midtøsten og konflikter blusset opp, merket man jo raskt at temaet engasjerer mange og at hele følelsesregisteret kom til syne. Spesielt knyttet til TV-debatter der Kåre Willoch og Mats Gilbert var mot-debattanter, merket man et voldsomt engasjement, både i studio og i stuene hos folk.

Du har sittet i finanskomiteen i flere år og arbeidet med bistand til Midtøsten. Jeg vet du fikk redusert støtten til palestinerne. Men jeg tror mange Israel-venner lurer veldig på hvorfor vesten kan gi årlig milliarder av kroner til PA, når vi er meget godt kjent med deres misbruk av midlene, for eksempel bygging av angrepstunneler, at skolebarna blir undervist i hat og forfølgelse av jøder, lønninger til terrordømte og deres familier, privatfly til Abbas til 400 millioner kroner mm. Når UD oppdager slikt misbruk andre steder, blir det raskt stopp i bevilgningene og full undersøkelse av saken. Hva skjer her?

- Ja, vi fikk redusert støtten til UNRWA; FNs organisasjon for palestinske flyktninger. Det er jo et paradoks at ellers prøver man å få integrert flyktninger, mens UNRWA bidrar til at flyktningstatusen opprettholdes. Etter min mening en tragisk politikk som setter liv på vent og et misbruk av mennesker for politiske mål.

Det ser ut til at antisemittismen øker igjen i dag. Hva tror du årsaken til det er?
- Jeg skulle ønske jeg hadde et godt svar på det. Vi må se i øynene at antisemittismen verken begynte eller sluttet med Holocaust, men ligger som en latent svulst i mange miljøer. Jødenes evne til å bevare egen kultur, identitet og religion på tross av vanskelige kår, samt samfunnets behov for å peke ut syndebukker til enhver tid, har nok vært historisk viktige årsaker, mens i dag ser vi en ny antisemittisme som bunner mer i politiske forhold i Midtøsten og har overtoner av et hat mot Israel som stat.

Tror du denne antisemittismen delvis skyldes manglende undervisning i skolen og/eller at det ikke er vilje til å ta opp dette tema?
- Jeg mener undervisningen har vært for svak og dreid seg for lite om antisemittisme som fenomen langt utover Holocaust. Der er den nye handlingsplanen mot antisemittisme viktig med tiltak rettet mot skoleverket for å styrke undervisningen.

Noen kristne miljøer hevder erstatningsteologi. Har ditt parti, KrF noe offisielt syn på saken og hva er ditt syn?
- KrF har vel som politisk parti ikke noe syn på ren teologi, men for egen del er erstatningsteologien noe jeg ikke støtter.

Synes du det er vanskelig for KrF å manøvrere seg mellom disse to syn på jødene som det utvalgte folk og den kristne menighet i dag som det utvalgte folk?
- Dette kan jeg ikke svare på på vegne av KrF, det blir vel også et mer teologisk spørsmål.

Noen hevder at Israel okkuperer land. Hva svarer du da?
- Jeg synes omstridt område er mer passende. Det er et faktum at det området som noen definerer som «okkupert» var jordansk område; dermed synes jeg «omstridt» område er mer dekkende.

I 1947 gikk delingsvedtaket av det engelske mandatområdet ut på å gi araberne Transjordan med 77 prosent og resten 23 prosent til jødene. Hvorfor skal araberne nå ha enda et land fra Israel?
- Politikk er det muliges kunst. Jeg støtter arbeidet for å få en fredsavtale som sikrer Israels rett til å eksistere og at det kan skje innenfor sikre grenser. En grunnforutsetning må være at Israel forblir en jødisk stat og må anerkjennes som det. Hvordan eksakte grenser skal være, må naturlig nok bli et forhandlingsspørsmål.

Støtter du USAs erklæring, - og nå Romania som første EU-land, om å anerkjenne Jerusalem som hovedstad?
- Jeg ser på Jerusalem som Israels hovedstad.

 Intervjuet av Geir Frøyshov

Bokmerker
Intervju med Hans Olav Syvertsen 
Kort møte med Øyunn Lie Gustavsen
Møte med Arie Hirshberg
Samtale med brødrene Haugen
Intervju med Svein Harald Haugland 
Intervu med Åse og Finn Ausdal
Intervju med Wiggo Tangstad
Intervju med
Shervin Ebrahimian
Intervju med Per Enok Nilsemn 
Intervju med Osvald Instebø
Intervju med Øyvind Gaarder Andersen
Intervju med Gordon Tobiassen
Intervju med Bjarte Ystebø
 
     
   
     
  Kort møte med Øyunn Lie Gustavsen

Når ble du kjent med Norske Pinsevenners Arbeid i Israel, Øyunn Lie Gustavsen?
- Jeg ble kjent med NPAI gjennom min far, Tore Lie, som hadde et brennende engasjement for Israel. Det må ha vært for 15 år siden. Jeg husker vi var innom NPAI-konferansen i nærheten av Bø i Telemark da vår datter var tre år.

Hva gjør du til daglig?
- Til daglig jobber jeg som rådgiver og tekstforfatter i et reklamebyrå i Fredrikstad som heter Råd&Vink. Det har jeg gjort de siste ti årene. Vi er et lite byrå med kun tre medarbeidere, men er så heldige å få jobbe med sentrale bedrifter i gjenvinningsbransjen, samt bygg og anlegg. Da handler det mye om markedskommunikasjon, messer, events og kampanjer.

Hvilken menighet går du i, og hvilke oppgaver har du der?
- Siden 2000 har jeg vært medlem i Halden Baptistmenighet Tabernaklet. Gjennom de siste ti årene har jeg vært engasjert i barne- og ungdomsarbeid, men og i 2011 ble jeg ansatt i 25 prosent stilling som barne- og ungdomsarbeider. For to år siden gikk jeg ut av den stillingen og ble valgt inn som leder av menighetsrådet.

Hvilke tanker har du om det arbeid som vi i NPAI driver?
- Jeg tenker at det er en tosidighet i arbeidet som er svært viktig. For det første handler det om å hjelpe de svakeste i Israel og på den måte vise Jesu sinnelag gjennom praktisk handling. Som Jesu etterfølgere er det flott å kunne vise det jødiske folk noe annet en nedlatenhet og forfølgelse. For det andre handler det om å øke bevisstheten om Israels rolle i både fortid og nåtid, både ut fra et bibelsk ståsted og et politisk ståsted. Med den massive ensidighet vi får gjennom norske media er det viktig at vi har sterke røster som kommuniserer noe annet enn det vi får høre hver eneste dag.

Har du vært i Israel? I tilfelle Ja - hvilke inntrykk ga det?
- Jeg var med min far en tur til Israel i 2010, og det var en fantastisk opplevelse å reise rundt i Israel med Pappa som reiseleder. Spesielt siden han gikk fra oss for noen år siden, er dette en fin ting å se tilbake på. Jeg må nok si at Jerusalem var det som gjorde sterkest inntrykk på meg. Veldig spesielt å gå der hvor så mange har gått gjennom flere tusen år. Jeg husker at vi gikk sammen med Jarle Sortland fra Olivenberget, ned gjennom kongenes dal, og derfra langs muren før vi gikk opp til Klagemuren. Det var en veldig spesiell opplevelse og gå ned til Klagemuren og se så mange mennesker i bønn, og ikke minst alle lappene som var stukket inn i mellom steinene. Ellers var det en flott tur i et fasinerende land.

Tekst og foto: Jon Erling Henriksen
 
     
   
     
  Møte med Arie Hirshberg: "Jeg så opp mot himmelen.."

Vi har gjort et lite stopp under vår daglige guidetur i Israel. Det er tid for lunsj. Vi sitter i Nasaret, sammen med guiden som vi har hatt på turen i Israel, Arie Hirshberg.
Vi har hatt han tidligere som guide. Måten han guider på, liker vi. Hele tiden anvender han Bibelen som guidedokument. Men det som gjør ham litt mer interessant enn andre guider, er hans relasjon til Norge. En av de tingene som er interessant med deg, Arie, er at du har bodd i Norge for mange år siden.

Kan du fortelle litt om akkurat det?
- Da jeg var barn, kom jeg sammen med mine foreldre til Trondheim. Min far var rabbiner i det Mosaiske trossamfunn i Trondheim. Han begynte i 1963, og var der fram til 1979. Vi kom da etter ham i mars måned i '64. Da var jeg bare 12 år. Der gikk jeg på vanlig norsk skole og vokste opp der. Her gikk jeg også på gymnas.

- I 1970, da jeg var 19 år gammel, måtte jeg velge om jeg skulle gå til den norske hær eller den israelske hær. Der kunne jeg velge mellom 1 år i norsk militær eller tre år i det israelske. Jeg valgte den israelske hæren, for jeg tror at Israel er mitt land.

- Da jeg kom tilbake til Israel, tre år senere, fikk vi Yom Kippur-krigen. Da forandret hele historien seg. Vi skal senere komme inn på nevnte krig. Men dine foreldre hadde jo en god kontakt med en kjent forstander i Norge.

Hvem var det?
- Det var Tobine og Thoralf Gilbrant.

Kan du fortelle bladets lesere sammenhengen her?
- Tobine søkte etter en hebraisk-lærer. Hun hørte at det skulle komme en rabbiner til Trondheim. Så hun kom til min far og spurte om han kunne lære henne hebraisk. Og mellom Tobine og min far ble det god kontakt, og hun inviterte ham og min mor hjem til seg. Vi bodde bare noen kvartaler fra hverandre.

- Min mor spurte: "Hvem er den damen som er så god venn med min mann David? Arie ler litt når han sier det på denne måten. Da forstod min mor at det var ønsket om å lære hebraisk og israelsk kultur. Min far lærte henne hebraisk. Og min far ble en meget god venn av pastor
Gilbrant.

- De ble sittende lenge å samtale om Israel, og om jødedom og kristendom, time etter time. Og i mellomtiden lærte Tobine hebraisk. Etter et år sendte min far henne til Israel for et tre måneders studieopphold. Min far og Toralf Gilbrant begynte sammen å skrive Illustrert Bibelleksikon. Min far hjalp til primært med de hebraiske tekstene.

Hadde dere kontakt med Tobine og Toralf Gilbrant etter dette?
- Ja, flere ganger. De kom flere ganger til Israel for å besøke oss. Men i senere år fikk min far jobb som rabbiner i Hong Kong. Da ble det etter hvert mindre og mindre kontakt på grunn av avstanden. Så etter hvert kom min far hjem igjen, men døde etter kort tid. Jeg har litt kontakt med ene datteren til Gilbrant på Facebook.

Vi synes det alltid er interessant å høre deg fortelle til oss turister om Israels land og kultur, og ikke minst historien. En av de tingene som vi legger merke til, er når du forteller oss fra Yom Kippor-krigen, mens du guider oss til Golanhøydene med utsikt mot Syria. Kan du fortelle oss hva
du opplevde, både under og i forkant av denne krigen?

- Det var første gang jeg var med i en krig. Da jeg kom i det militære fra Norge, fra en annen kultur, var jeg en rolig mann. Men da jeg kom i militæret, lærte jeg å være mer aggressiv. Men jeg forstod ikke hvorfor. Jeg forstod ikke hvorfor man måtte være aggressiv i militæret. Men da
krigen begynte, forstod jeg det.

- Jeg var i synagogen, da en jente kom. Hun stoppet hele bønnen i synagogen og spurte: Hvem er Arie? Jeg tilkjennega mitt nærvær. Hun beordret meg til å følge seg. Vi reiste til militæravdelingen, og da startet Yom Kippor-krigen for mitt vedkommende.

- Denne krigen var veldig, veldigvoldsom for meg. Det så jo ut for oss at Israel holdt på å bli utslettet. Jeg så mine venner falt, en etter en - hundrevis av dem. Ved siden av meg falt mine nære venner. Da en kveld, under denne krigen, kikket jeg opp mot himmelen og spurte:"Hva kommer til å skje med oss?" Da hørte jeg en stemme som sa: "Vær troende! Da skal det skje slik som det står skrevet i Bibelen. Og dere skal ha dette land. Men du må være i landet og kjempe for landet, for det er ditt land. Du må undervise alle om at dette er jødenes land. Og hit skal Messias komme senere."

- Jeg vet ikke om denne tale kom innenfra eller utenfra. Men fra denne stund følte jeg meg helt rolig. Og noen dager etter dette ble krigen avsluttet. Jeg besøker Norge og andre land. Men dette er vårt land, jødenes land og mitt land. Og det skal være det for evig tid.

Det er en spesiell dag i dag, Arie?
- Ja, i dag er det en meget spesiell dag. Dagen i dag er en minnedag for de 25 000 soldater som ble drept i alle krigene som har vært her. Vi minner dem, vi går og besøker deres graver. Og i kveld begynner vi å feire vår 69. selvstendighetsdag. I vårt selvstendige Israel.

Sjibbolet vil takke Arie for at han stilte opp til et intervju for bladet. Vi ønsker Guds velsignelse over hans liv og oppgave.


Arie Hirshberg guider besøkende i Israel


Tekst og foto: Jon Erling Henriksen
 
     
   
     
  Samtale med Harry og Magne Haugen

Dere har som kjent vært mye engasjert i NPAI. Vi retter spørsmålet til Harry først: Er det over mange år dere har vært engasjert?
- Første gang jeg jobba der nede var i 2001. Da besøkte Magne, som var der nede en periode. Da ble det jobbing bare noen dager. Så det var mitt første bekjentskap med dette arbeidet.

Var det altså du, Magne, som var først nede i dette arbeidet?
- Ja. Det var ni måneder først. Magne forteller at han bodde på Kfar Shaul og jobbet på Eitanim da. Kfar Shaul ligger ca 16 km fra Øvre Eitanim.

Kan du fortelle oss hvilke inntrykk det gjorde da du for første gang kom ned til dette arbeidet?
- Første helgen jeg var der, gikk jeg mot tempelplassen, stoppet og tok en liten is. Så hørte vi et smell, hvorpå vi sprang av sted for å se hva som skjedde. Da var det Sharon som gikk inn på tempelplassen, og intifadaen begynte. Vi hadde jo tenkt å sykle til Betlehem og Hebron, men måtte vente til intifadaen tok slutt. Men den slutta jo ikke så fort. Så sykkelturene ble mer begrenset da vi ikke kunne sykle til araberstrøk.

Ja, sykkelturer er dere to brødre veldig godt kjent for. Dere tar dere sykkelturer hver gang dere er i Israel - er det så?
- Vi prøver alltid å få til noen sykkelturer, enten kortere eller lengre, alt etter som.

Men er det ikke ganske risikabelt å sykle på egen hånd i Israel?
Det er litt mindre risikabelt enn i Norge. I Israel er det bedre veier for syklister. På utsiden av stripene på veiskuldrene er det bredere enn det er på norske veier. Det er lagt bedre til rette for syklister. Over alt på de større trafikerte veiene gjelder det.

Jeg vet jo at du, Harry, er elektriker. Da har vel du vært mye med på å legge opp strøm i bygningene som vi har reist på Eitanim?
- Ja, jeg var med på røranlegget litt før vi reiste hjem igjen. Men mest har jeg egentlig vært med på snekkerarbeidet.

Og dere trives med dette. For det er vel kombinert ferie og volontør-virksomhet?
- De siste årene har det vært mer litt lange påsketurer på to-tre-uker. Da har det blitt 10-12 dager med arbeid, sier Magne. Resten av tiden har vi benyttet som ferie. Da reiser vi som regel rundt på sykkel. Vi liker å besøke noen menigheter, og likeså noen severdigheter.

Dere sier at dere liker å besøke menigheter. Er det messianske menigheter dere da besøker?
- Ja, det er gjerne de vi besøker.

Har de da offentlige møter på sabbaten?
- Det er ofte det. Fredags kveld eller lørdags formiddag.

Går forkynnelsen på hebraisk eller engelsk?
Det varierer. Og vi prøver oss litt på begge deler. Det er ikke alt vi forstår på hebraisk.

Men hvordan er det å være på et messiansk møte i Israel?
- Det er jo stor forskjell på møtestilen, akkurat som det er her i Norge. Men det som er spesielt i deres sammenheng, er jo at de legger veldig vekt på skriftlesning. De leser gjerne et helt kapitel uten noen kommentarer til. Så synger de litt, og så kommer det gjerne en tale. Musikklivet
deres er variert - de spiller gitarer, piano, og noen spiller også fiolin og trommer. Dette varierer alt etter hvilken menighet du går i.

Er det helst rundt Jerusalem dere går på møter, da?
- Det er jo der vi bor, så det blir som regel der vi går. Magne forteller de var på et møte i Tiberias, i en flott menighet. - Det var et riktig langt møte. Vi trodde vi hadde avsatt nok tid for å nå tilbake til hotellet. Men vi måtte gå før det var ferdig. Der var det nok en 300-400 personer tilstede. Og her var alle generasjoner representert.

Pleier de å ha ekstra møte for barna under møtene?
- Magne forteller at barna er med i første del av møtet, og så går de til et annet rom etter ei stund.

Hvilke tanker gjør dere nå om arbeidet vårt som pågår for tiden? Jeg tenker på "pårørende-boligen". Har dere planer om å være med på det?
- Vi skal ned ved påsketider. Og vi er med på å ta et tak, selvfølgelig. Vi var jo så vidt med på og la grunnvollen sist vi var nede i Israel.

Hvilke tanker har dere om situasjonen nå i Israel? Jeg tenker på situasjonen i Syria osv.? Så er det jo kommet ny president i Amerika. Likeså er det tale om å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel-Aviv til Jerusalem.
- Harry mener at han ikke tror at Trump blir noe minus for Israel. Han hadde jo oppriktig planer om å flytte ambassaden. Men vi registrerer at han er blitt litt mer betenkt, etter at han har forstått hva det kan føre til av negative ting. Så jeg er ikke så sikker på om det skjer.

Enn du, Magne?
- Det er jo dumt at ikke ambassaden kan være i Jerusalem, i Vest-Jerusalem, det vil ikke være noe problem. Men verden presser og vrir på sin måte.

Men hvorfor er det så stor reaksjon på å flytte ambassaden til Jerusalem? Har det så mye å si hvor den ambassaden ligger?
- Det har nok mye å si. Palestinerne drømmer jo også om å få sin hovedstad i Jerusalem. Men det tror jeg ikke kommer til å skje. Jerusalem kommer til å bli én by, og det synes jeg er rett.

Hvilke framtidsutsikter har Netanyahu, kommer han til å fortsette som statsminister i Israel framover? Vi lar spørsmålet gå til Harry.
- Han er jo ute i hardt vær nå. Men det ser ut for at han klarer seg. Det ser ut som han har "mange liv". Men jeg vet ikke helt. Magne mener at statsminister Netanyahu er en dyktig mann.
Men det er jo ting de kritiserer ham for. Så hvis det medfører riktighet, så spørs det om hans dager er talte.

Har dere tro for at Israel kommer til å bestå som egen stat? Eller kommer den til å bli eliminert til slutt?
Magne svarer overbevisende og sier: "Den blir bestående."

Men hvorfor er du så overbevist om det, Magne?
- Slik jeg forstår Skriftordet, så blir den bestående. Avslutningsvis forteller Magne om at han
har drømt om Israel allerede fra han var en 10 år gammel gutt.

- Da var det en konkurranse i bladet Korsets Seier (pinsebevegelsens hovedorgan) der du skulle svare på bibelspørsmål. Jeg søkte og lette etter svarene. Premien var at man kunne vinne en Israeltur. Og jeg hadde vunnet to lodd. Men det var femti lodd som var premien. Så jeg hadde to av de loddene. Men jeg vant ikke Israeltur. Jeg fikk bare fjerde-premie. Det var en bok om Israel, som jeg leste. Og det ble mange drømmer om Israel. Men først i 1986 fikk jeg ta den første turen.

Tekst og foto: Jon Erling Henriksen

 
 
     
     
 
Intervju med Svein Harald Haugland ved Jon Einar Henriksen
 
Israel vil bestå
Her har jeg slappet av mange ganger mellom møtene - i sofaen hos Svein Harald Haugland og kona Vivian. Endelig kunne jeg få en liten samtale med Svein Harald for bladet Sjibbolet. Svein Harald har vært engasjert i Israel og NPAIs arbeid i lengre tid. Og på spørsmålet:

Når startet ditt arbeid i NPAI? svarer han:
- Først vil jeg si at Israel har jo alltid lagt i mitt hjerte. Jeg har vokst opp i et hjem der Israel var samtaleemne helt fra jeg var liten. Det var Guds utvalgte folk! Israel lå i forkynnelsen i den menighetssammenheng som min mor og far gikk. Og da jeg selv ble en del av en menighet, og etter hvert ble med i ledelsen av menigheten, ble dette engasjementet vakt i enda sterkere grad.

Som et oppfølgingsspørsmål til dette er jeg interessert i å høre om du minnes noe spesielt fra Seksdagerskrigen og Yom Kippur-krigen. Det er jo kriger som har risset seg inn i historien som helt spesielle kriger?
- Jeg husker ikke så mange detaljer fra det. Men jeg minnes at det ble mye prat i den tiden i vårt hjem. Og det gjorde inntrykk! I dette lå jo sannheten om at Jesus kommer snart igjen! Dette var tegn i tiden. Og dette var det Bibelen talte om skulle skje.

Er det noen spesielle forkynnere du vil trekke fram som har gjort spesielt inntrykk på deg i forhold til endetidsforkynnelsen?
- Det er ikke noen spesielle på den tiden som jeg vokste opp som jeg vil nevne. Men etter hvert som jeg ble eldre, gikk jeg jo i Filadelfia-menigheten i Vennesla. Der var det et veldig engasjement når det gjaldt Israel. Det var bibeltimer om Israel og De siste Tider. Så denne forkynnelsen har jeg hatt med meg hele tiden. Men da vi dannet pinsemenigheten Betel, ble det naturlig at menigheten skulle være Israel-venn og Israel-vendt, og at vi skulle være støttende overfor dette land og folk. Allerede i starten stilte vi oss spørsmålet: Hva skal vi støtte? Og i den prosessen fikk jeg kontakt med Tore Lie. Han kom på besøk og hadde Israelmøter. Likeså vil jeg nevne Eva Olsvoll, som har vært med fra starten med Israelmøter. Videre vil jeg nevne at jeg så ble spurt om å være med som reiseleder på tur til Israel. Og det var veldig spennende. Det var Ludvik. M. Karlsen som stilte meg dette spørsmålet. Da hadde jeg allerede vært en tur i Israel.

Da dere begynte med gruppeturer til Israel, var dere samtidig og så på arbeidet som går ut fra Beit Betania?
- Ja, det var vi. Vi var faktisk med på åpningen av idrettshallen på den første turen som jeg var med som reiseleder. Og i ettertid har vi hatt fast på vårt program med en visitt på Eitanim, for å se på arbeidet til NPAI. Det har alltid vært positivt for gruppene å oppleve dette arbeidet på nært hold.

Etter at vi har samtalet en stund med en engasjert og entusiastisk Svein Harald, forsøker vi oss på nytt med vårt første spørsmål. Men vi velger en litt annen innfallsvinkel:

Du nevnte Tore Lie som den som tente en spesiell glød for Israel og dette arbeidet Du kom jo med i styret for Beit etania.Hvor mange år har du vært engasjert i det arbeidet?

- Jeg tror det er omkring åtte-ni år. Det har vært veldig interessant å få være med og se det arbeidet som har vært gjort. Se utviklingen. Det er et fantastisk arbeid som har blitt gjort ut fra NPAI. Huset vi har, volontørene som jobber der nede. Det har vært utrolig interessant. Det er noe vi kan rapportere tilbake til støttemenighetene med takknemlighet.

Er det lenge siden du var i Israel nå?
- Den siste gruppeturen vi hadde, var i 2015 sammen med Ludvik Marinius Karlsen.På den turen hadde vi ca. tretti stykker med oss.

Og da er det Plussreiser som er turoperatør?
-Ja, det er de vi reiser med. Og du er fornøyd med opplegget de "syr sammen"?
- Det har vært veldig fint å ha dem som turoperatør. Så absolutt.

En slik reise som dere legger opp, går vel over elleve dager?
- Ja det stemmer.

Men hva er prisen på en slik tur?
- Den turen vi hadde sist, kom på omkring 20.000 pluss litt tips etc.

Hvilke steder er det dere prioriterer da?
- Vi er i Jerusalem en god del av tiden for å se de kjente stedene der. Vi må også ha med oss Holocostmuseet Yad Vashem. Videre er vi på Beit Betania. Så har vi også noen dager i Galilea, i nord-Israel. Så avslutter vi alltid med et par dager i Tel Aviv. Det er alltid veldig positivt. Folk
liker det veldig godt. Der er jo også noen Messianske menigheter vi kan besøke.

Det må du fortelle mere om! Hvordan opplever du det å besøke ei Messiansk menighet? Er det som om du kommer til ei norsk pinsemenighet?
-" Nei, det er nok ikke det," sier Harald og drar litt på smilebåndet.
- Det er veldig spesielt, i alle fall når du kommer til menigheten i Tel Aviv. Der har de ei menighet på hotell Gil Gal. Der holder de til i underetasjen. Her er det samlet mennesker fra store deler av verden. Mange jøder er samlet, men også mange turister er til stede. Den måten de praktiserer møtestilen og forkynnelsen, synes jeg er interessant. Så synes jeg det er så flott at det er mange jøder, og også turistene som ser dette at Messias er kommet. Disse prøver å evangelisere på sin måte. Og mange opplever å bli troende og får se Jesus.

Hvor mange Messianske menigheter regner man med er i Israel, vet du noe om det?
- Jeg har en gang hørt noen tall, men akkurat nå husker jeg ikke de tallene. Men det er blitt ganske mange etter hvert. Nå tror jeg at det er lettere å drive Messianske menigheter i Tel Aviv enn å drive i Jerusalem. Det fikk jeg i alle fall inntrykk av. Det kan nok skyldes en mer åpen holdning i Tel Aviv enn i Jerusalem.

I nyhetsbilde den senere tid, har vi vært vitne til høydramatiske hendelser. Jeg tenker på at en bilist kjører inn i en flokk med israelske soldater og meier dem regelrett ned. Hvilke tanker gjør du deg om noe slikt?
- Det er dramatisk, synes jeg. Det er jo helt forferdelig at noe slikt kan skje. Helt forferdelig å se at det er mennesker som vil ofre sitt liv for å ta livet av andre. De gjør dette alene av den grunn at de er jøder. Ikke noe annet. Det synes jeg er dramatisk! Vi vet jo at jødene er Guds utvalgte folk, og derfor tror vi nok at den kampen her åpenbarer seg i vold og elendighet. Men det som ligger bak, er nok en åndelig dimensjon.

Dersom vi ser på Israel i framtidens perspektiv, kommer Israel til å bli fjernet fra Midtøsten?
Vi kjenner jo til at skolebarn i den arabiske verden får presentert kart hvor Israels land er fjernet fra kartet. Kommer Israel til å bli fjernet fra kartet?

- Framtiden for Israel blir et Israel som vil bestå, tror jeg. Verden, og spesielt den arabiske verden, vil gjøre som de alltid har gjort, de vil alltid være mot Israel. De vil gjøre alt de kan, som du sier: "De har visket Israel ut av kartet," og de vil ha Israel på havet. Verden støtter mye av dette! Og det er forunderlig. Det ser nesten ut for at mange mennesker er forblindet for det som er realiteten. Men vi vet at Guds Ord taler klart om at Israel skal overvinne og bestå. Men det blir nok en tøff tid for jødene. Og vi må virkelig be til Gud for jødene og Israel, og be om fred for
Jerusalem. Med disse ord takker vi Svein Harald for en inspirerende og hyggelig samtale.

Last ned og skriv ut som PDF-fil

  Tekst: Jon Erling Henriksen 

 
 
I samtale med Åse og Finn Arne Ausdal - Des 2016

Vi sitter hos Åse og Finn Arne Ausdal i deres trivelige enebolig på Hamar. Sjibbolet innleder samtalen med å stille spørsmålet.

Hvor mange år er det siden dere reiste ut til Israel?
- Det er tjue år siden nå.

Fortell om omstendighetene rundt det
- Vi var jo engasjert i Israelarbeidet ved at jeg satt i Feltutvalget for Israel, som det ble kalt den gangen. Inger og Gudbrand Sandvoll var den gangen representanter. Og de hadde vært i Israel i ti år. Så viste det seg at de fikk ikke lenger visum til Israel. Da ble Åse og jeg spurt om vi kunne reise ut å erstatte Inger og Gudbrand Sandvoll.

Hvem var formann i Landutvalget da?

- Det var Thorstein Grotbæk.

Hvilke oppgaver var det som møtte dere når dere kom nedover? Jeg tenker - nå har vi Beit Betania som innlosjerer volontører - men da var det ikke de fasilitetene.
- Det var det ikke. Men jeg burde kanskje sagt, før vi går videre: Vi hadde jo noe i hjertene våre veldig lenge. Og kjent på at det var ett eller annet som Herren ville. Vi var ikke helt klar over hva det var, men vi kjente en dragning til Israel. Åse hadde også Israel lagt spesielt på sitt hjerte. Så da vi ble spurt, følte vi dette var et svar på at Gud ville noe med vårt liv. Men tilbake til spørsmålet ditt...

- Da vi kom ned til Israel var det ikke noe hus eller leilighet som pinsevennene eide da. Inger og Gudbrand Sandvoll hadde på slutten av sitt virke leid en leilighet i Washington Street som vi overtok. Men det var en leilighet som de leide. Og vi bodde i denne i tre år. Dette ligger da midt i sentrum i Jerusalem. Arbeidet som Inger og Gudbrand drev, var slik at de hadde hatt kontakt med Eitanim på forhånd ved at de hadde begynt å samle inn penger for å bygge en barnehage på Eitanim. Den var ferdig noen år før vi kom ned. Så det var vel den eneste kontakten med Eitanim på det tidspunktet.

Da vi kom ned var det forskjellige planer som feltutvalget i Norge hadde - hvordan vi skulle drive. Blant annet var det et ønske om å sette i gang en kursvirksomhet for norske ungdommer. Vi ble bedt om å forberede det. Det gjorde vi. Og hadde mange aktuelle forelesere, både jødiske og Messianske jøder. I denne staben hadde vi også norske forelesere. Det ble laget et flott hefte - en "PR-brosjyre" som ble sendt ut til bibelskoler og folkehøyskoler i Norge.

Det viste seg imidlertid at det var veldig dårlig respons på det. Det første året vi hadde tenkt å starte opp, var det faktisk ingen som meldte seg på dette opplegget. Hva som var årsaken til det er vanskelig å si. Om det var for kort tid eller andre ting, det vet jeg ikke. Men i alle fall. Da det ikke slo til, så hadde jo vi kontakt med Eitanim. Så plutselig tenkte vi den tanken: Hvor nedslitt lokalene var - spesielt på barneavdelingen. Men også på øvre Eitanim med mange bygninger. Uteområdene var ustelt. Det var "villniss". Vi så det var et veldig behov for å gjøre noe. Da kom den tanken: Hva om vi tar frivillige fra Norge til å jobbe med dette?

Var det egentlig da tanken om volontørvirksomhet ble født?
- Ja, det var det. Vi tok da denne ideen opp med feltutvalget for Israel, og fikk positiv respons på det. Vi tok det videre opp med sykehusledelsen på Eitanim. Vi lurte på hvordan de så på dette at vi skulle begynne med å ta frivillige fra Norge for å jobbe der. Og de var også veldig positive. Her kommer David Batut inn i bilde som vår kontaktperson.

Hvilken oppgave hadde han i det Israelske samfunnet - var han politiker eller var han vaktmester på Eitanim?
- Han hadde status som lærer på Eitanim, hvor han da tok seg av barna. Og David var en myndig person og en person med mye kjærlighet. Han hadde stor respekt - og barna var veldig glad i David Batut. Om han var direkte med i undervisning, det kan jeg ikke uttale meg om, men han hadde i hvert fall en veldig viktig oppgave i dette å få barna til å roe seg og få dem til å være lydige. Så ble han vår kontaktperson - en oppgave som han gikk inn i med liv og lyst.

I september 1997 tok vi ned den første gruppen på fem personer som utgjorde starten på volontørvirksomheten. De tok da fatt på restaurering av en av bygningene på Eitanim. Den gangen begynte vi med et samarbeid med vedlikeholdsavdelingen på sykehuset. Så viste det seg at våre folk var innstilt på å gjøre en god jobb - de jobbet jevnt og trutt. Vedlikeholdsfolket på Eitanim var nok ikke vant med denne effektivitet, så det skar seg litt. Så det endte da med at vi bestemte oss for å jobbe mer selvstendig ved at vi fikk oppdrag fra Eitanim som vi utførte.

Etter hvert har dette arbeidet utviklet seg dit hen at det er ferdigstilte bygninger og prosjekter både på øvre og nedre Eitanim. Men så er det jo en avdeling som heter Kfar Sha´ul.

Var dere involvert i dette området?
- Ikke på annen måte enn at volontørene fikk bosted der oppe. Og det var en leilighet som ikke var av den standarden som vi har i dag - med egne hus. Det var en leilighet hvor veggene ikke gikk helt opp til taket, så det var jo ganske lydt. Det gikk bra. Det var jo bare menn i den første gruppa. Selvfølgelig måtte de være forsiktige med å lage bråk. Det gikk bra.

Oppgavene til deg og Åse var vel å delegere oppgaver til volontørene når de kom ned?
- Vi fikk da utdelt oppgaver fra Eitanim som vi utførte selv. Vi ledet arbeidet, kjøpte eget verktøy, bestilte materialer og utførte jobben selv. Bygging ble utført i nært samarbeid med kontaktpersonen David Batut og ledelsen på sykehuset.

Var det under deres tid at det første bygget ble reist? Den første bygningen var vel kontorbygningen som Moshe Ben Shmuel hadde gitt laftet tømmer til.
- Ja delvis, kan vi vel si.

Fortell litt om det, Finn.
- Vi hadde drevet med vedlikehold og totalrenoverte en bygning som var falleferdig. Den bygde vi opp igjen. Det ble da garderobe, toalett og dusjer for de ansatte. Pluss at vi fikk vårt lille lager for verktøy. Så viste det seg at Moshe Ben Shmuel hadde bestilt et tømmerhus fra Finland, som han hadde tenkt å bruke til hytten sin i Galilea. Men han fikk ikke byggetillatelse der. Så dette er da bakgrunnen for at det ble gitt til Eitanim. Vi tok da og kjørte det ned til Eitanim og lagret det der. Det var det siste vi gjorde før Åse og jeg reiste hjem til Norge. Byggingen skjedde da Ragna og Jarle Sortland kom ned.

Hvor lenge var du og Åse i Israel?
- Vi var der i fem år.

Jeg lurer på følgende: Når dere ser tilbake på de fem årene - hvilke erfaringer sitter dere igjen med, og hvilke følelser?
- Vi var godt voksne da vi drog ned til Israel. Da jeg hadde sagt ja til det, ble jeg veldig anfektet. Tanker steg opp: Hva har jeg gjort nå? Før jeg kom ned til Israel hadde jeg hatt en jobb i Direktoratet for Arbeidstilsynet. Mens jeg var der søkte jeg på en jobb som jeg ikke fikk svar på før vi reiste ned til Israel. Jeg hadde allerede da fått ett års permisjon fra jobben. Da vi kom ned til Israel fikk jeg vite at jeg allerede hadde fått den jobben som jeg søkte på. De ville da ha svar på om jeg tok jobben eller ikke. Dette ble vanskelig! Vi hadde ikke vært i Israel mer enn én ukes tid. Hadde ikke fått prøvd ut hva det vil si å være der, og prøvd ut kallet. Vi svarte ikke med en gang. Så fikk vi et nytt brev fra Direktoratet, der de hadde gått opp med lønnen. Beskjeden var nå at de måtte ha svar innen en uke. "Det er i orden at du har permisjonen et år, men vi må ha svar fra deg innen en uke", ble det sagt.

Da ble vi satt litt på prøve. Men vi bad. Jeg husker jeg gikk til han som var president for King of Kings College. Jeg vil her skyte inn at jeg tok en del fag på dette Collets. Jeg la fram for ham det dilemma som vi var i. Så sier han: "Jeg tror dere skal være her i fem år". Det ble ikke sagt så mye mer da. Vi falt til ro, og bestemte oss for å være i Israel.Jeg sa da nei til jobben ble værende i Israel da, og det har vi aldri angret på. Jeg vil si det var en veldig fin tid. Opplevde veldig mye. Ting la seg til rette på en veldig fin måte. Etter hvert fikk vi også leiligheten til Moshe Ben Schmuel, som han donerte til Norske Pinsevenner. Vi hadde mye kontakt med Moshe, og Miriam, som også levde da vi kom nedover. Hun døde mens vi var der. Og da hun døde, ville Moshe flytte, så vi fikk leiligheten hans, som han overgav til arbeidet. Vi bodde i den de to siste årene av vår tjeneste i Israel.

Når du ser litt lengre fram i perioden. Den leiligheten var vel en god startkapital for de videre ting som skjedde?
- Så absolutt! Leiligheten ble solgt, og Beit Betania i Bevasereth Zion ble kjøpt. Det var jo en god startkapital for det huset vi har nå.

Hvis du til slutt skulle gi noen råd og vink til dem som går og tenker på en tjeneste i Israel - hva ville du si da til dem?
- Da vil jeg si: TA SJANSEN!! Går du med en lengsel, en lyst til å reise til Israel for å jobbe en periode… så ikke nøl med å gjøre det.

Finnes det noe bibelsk belegg for det?
- Ja, det gjør det også. Det står at vi som hedninger står i gjeld til jødene hvor vi har fått de åndelige godene fra. Og vi skylder å tjene dem med de timelige (Rom.15:27). Det er en del av tilbakebetalingen av gjelden vår - å støtte jødene. Dra dit for å tjene!

Tror du at det hviler en spesiell velsignelse over det?
- Absolutt!

Hvorfor det?
- For det første har Gud lovet velsignelse over dem som velsigner Israel.. Og for det andre er det en velsignelse i seg selv å gjøre noe for andre. Å gjøre noe for dem vi arbeider med, blant annet på Eitanim - er å hjelpe de svakeste i Israel. Vi kan vel bruke uttrykket "Jesu minste brødre", som Jesus nevner selv. Det dere har gjort mot en av mine minste brødre, det har dere gjort imot meg. Så vil jeg også si at du får et stort utbytte av å reise til Israel. Oppleve landet og de bibelske stedene. Naturen, folket, kulturen - du kommer i nærkontakt med folket. Det gir en opplevelse for livet.

Må man forberede seg på en spesiell måte før man reiser dit?
- Du bør nok være innstilt på å tjene, altså ikke bare komme dit for å feriere, men for å tjene folket og for å gjøre en innsats. Men selvfølgelig får du mange opplevelser på kjøpet. Du får turer rundt omkring i landet. Men du bør også ha en bakgrunn - helst som håndverker. Det er helst vedlikehold og nybygg det går i, men også dette med sosialarbeid er viktig. Og der trengs det vel da folk med sosialfaglig bakgrunn. Ikke nødvendigvis, men helst. Men har du lyst å tjene, behøver du strengt tatt ikke noen faglig bakgrunn, men å være der og gi av din kjærlighet til folket. Det viktigste er å ha en positiv innstilling.

Takk for samtalen, og takk for innsatsen som dere har gjort i Israel.
- Det var en velsignelse for oss å ha fått lov å være der og tjene i de årene vi var der. Så det ser vi på som en stor velsignelse, avslutter en engasjert og et helhjertet ektepar som kjenner Israel svært godt.

Tekst og foto: Jon Erling Henriksen
 
 
Intervju med Wiggo Tangstad - September  2016
 
- Ja, vi må hjelpe det jødiske folk..

Det har vært en utrolig innholdsrik og spennende sommer for mitt tilfelle. Har fartet land og strand og fått innånde mye visdom og erfaringer fra skattede forkynnere i ulike stevnesammenheng. Det som på en spesiell måte risser seg inn i hukommelsen, må nok være mine samtaler som jeg fikk med to forkynnere på Valldalstevnet i sommer. Valldal ligger som kjent i Møre og Romsdal, og tett ved Tafjord hvor den kjente rasulykken skjedde for en del år tilbake. Stevnet er en årviss foreteelse, som arrangeres av Rusomsorg Vest avdeling Tafjord.
Jeg fikk en interessant samtale med Wiggo Tangstad, som har sin bakgrunn og oppvekst på Vestvågøy i Lofoten. Hans undervisning i Valldal kirke gikk ut på sannheten om Jesu gjenkomst med utgangspunkt i rettferdiggjørelsen.
- Det som jeg spesielt vil ha frem, er at opprykkelsen vil skje før den 7-årige trengselstiden. Det var forkynnelsen om endetiden på Betel Nordliland, som fikk meg til å ta imot Jesus. Spesielt trekker Wiggo Tangstad frem bibelukene med Sverre Kornmo - med tre bibeltimer hver dag over en hel møteuke. - Vi unge satt som sulte "fugleunger" og lytta til denne forkynnelsen.

Hva tenker du om situasjonen i Israel akkurat nå, Wiggo Tangstad?
- Israel er i den vanskeligste perioden i hele sin historie. Fordi de er omringet på alle kanter. Det eneste landet som ikke har sagt at de skal utslette den jødiske befolkning, er Jordan. Så dette ser jeg på som en meget alvorlig situasjon. IS er nå kommet sterkt inn i bilde her, og er begynt å true med å ta Jordan. Dersom det går så langt, at IS tar Jordan, er situasjonen den at alle land rundt Israel er i den stilling at de har erklært utslettelse av Israel. Det er dette vi da kaller for "Salme-83-krigen". Jeg ser det slik at vi er ganske nær denne krigen.

Men når vi ser litt lengre fram, ser vi at de aktører som skal være med i den såkalte
"Gog-krigen", er i ferd med å komme på banen. Så spørsmålet er: Når får de beskjed om "å starte spillet"! Men de er allerede kommet på scenen. Nå har vi lagt merke til at det er kommet en viss positiv endring i forhold til Tyrkia. Dette landet har jo hatt en tid med sterke negative innstilling til Israel etter hendelsen for en del tid tilbake.

- Rent umiddelbart ser det jo positivt ut. Men dersom vi går litt lengre fram, profetisk sett, så kommer Tyrkia til å være en av dem som kommer til å angripe Israel i Gog-krigen. Tyrkia er jo et muslimsk land. Og spørsmålet er om president Erdogan kommer til å føre en ekstrem politikk. Så jeg er redd for at det som ser lyserødt ut nå, kan forandre seg fort. La meg minne om igjen: Tyrkia er listet opp blant de land som skal være med i Gog-krigen. Jeg tror at vi kommer til å se forandringer i Tyrkia lengre fram, sier en engasjert bibelforkynner.

Nettopp hørte vi at en annen av Israels fiender, Hizbollah, har et rakettarsenal som
overstiger i kvantitet det som Nato har. Har Israel noe å frykte i forhold til dette?

- Ja, selvfølgelig har de noe å frykte når vi ser menneskelig på dette. Dette arsenalet er jo fryktelig skremmende for Israel. Og Israel forsøker jo å bygge opp et forsvar for å ta imot alle disse rakettene. Israel har jo et rakettskjold, som kjent. Men dette er ikke i stand til å håndtere alle disse rakettene om de avfyres i løpet av en kort tid. Så jeg tror at Gud må komme på banen her, slik som han alltid har gjort når Israel har kommet i vanskelige situasjoner.

Det samme gjelder også når det gjelder Gazastripen. De kommer nok i en situasjon der de blir angrepet fra flere kanter. Men "Israel er nødt til å komme seirende ut av den situasjonen."
Er jødene kommet til Israel for å bli der nå eller kommer det en ny diaspora?

- Nei, jeg tror ikke at det kommer noen ny diaspora. Men vi leser i Skriften at en del av jødene skal flytte ut av Israel i trengselstiden. De fleste bibelfortolkere mener at de da skal flytte til Petra. Det er jo en "smakssak" om vi skal kalle det for en diaspora. Men Israel er kommet til landet for å være der. Og jødene er kommet til Israel for å være der. Det blir ingen total diaspora mer!! Det er det ikke tid for, i følge profetiene.

Vi i Norske Pinsevennenes Arbeid i Israel driver et sosialt arbeid i Israel. Mener du det er riktig å drive et sådant arbeid nå i innspurten av endetiden?
- Ja! Faktisk så gjør jeg det. For Israel står veldig alene. Og Jesus sier i Matteus 25:40: "Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg". Så det er vår kristne plikt å hjelpe og støtte Israel på alle måter. Israel - i sin sekulære måte handler Israel uriktig i forhold til Ordet. Men det kommer jo en dag da Israel skal blir frelst. Men Guds Ord står fast! Så vi må holde fast på det Ordet sier og hjelpe det jødiske folket. Så svaret på ditt spørsmål er: Ja, vi må hjelpe det jødiske folk.

Idet vi takker for samtalen, haster Wiggo Tangstad videre fra stevnet i Valldal og helt opp til Finnmark til nye oppdrag. Videre skal han sammen med Torolf Karlsen og Kristian Løvdal ha seminar om endetiden i pinsemenigheten Saron på Sotra 28. - 30. oktober.

Tekst og foto: Jon Erling Henriksen
 
 
I samtale med Shervin Ebrahimian - September 2016

I våre dager er det blitt mer og mer vanlig med andre hudfarger i vårt samfunn. Dette avspeiler seg også i våre forsamlinger, og etter hvert i forkynner-kollegiet i vårt land. Dette la jeg også merke til i Valldal. Jeg tenker da på pastor Shervin Ebrahimian som er pastor i Betania Arendal, den internasjonale menigheten i Arendal. Jeg ble nysgjerrig på hvem denne trivelige og varme pastoren var. Og på spørsmål fra meg, kunne det la seg gjøre med en liten samtale for Sjibbolet? var det positiv respons med en gang. Shervin Ebrahimian er født iraner. Og vi innleder vår samtale med å spørre ham følgende:
Når kom du til Norge?
- Det er snart 32 år siden - jeg var 13 år da jeg kom til Norge. Ble du adoptert hit eller kom du sammen med dine foreldre? - Jeg kom sammen med min mor. Det var egentlig først min bror som kom hit. Det ble revolusjon i 1979. Ett år senere ble det krig med Irak. Min bror var eldre, så han måtte i krigen. Han rømte landet og endte da i Norge til slutt. De hadde satt en aldersgrense på 14 år for dem som ville ut av landet. De brukte faktisk unge gutter i krig. Så da tenkte mine foreldre at vi må komme oss ut før jeg fylte 14. Så vi kom først til Tyrkia og så til Norge. Min far kom to år senere.

Vi har først lyst å høre hva årsaken var til at du ble en kristen?
- Jeg fant meg ikke helt til rette. Hadde vanskeligheter med å utvikle identiteten min. Så kom jeg til Norge og begynte på ungdomsskole etter hvert. Kunne ikke de kodene man må kunne for å komme inn i miljøet - slik som kleskoder og musikkoder. Så jeg falt fort ut. Ikke kunne jeg språket heller - følte meg mindreverdig, og dette utviklet seg bare.
Det var vanskelig å få støtte hjemme, etter som min mor slet selv med å være flyttet til nytt land - hun gråt, og jeg måtte være sterk når jeg kom hjem. Så da jeg ble 18 år, ble jeg kjent med rusmiljøet i Kristiansand. De drev med hasjrøyking og andre ting - så for første gang følte jeg meg inkludert. Fant venner her som tok godt imot meg. Dette resulterte i verre og verre belastning. Årene gikk, og til slutt kjente jeg ikke andre enn de som var i dette miljøet. Det tok elleve år - helt til jeg var tjueni.

- I mellomtiden hadde jeg fått en sønn, som nå er tjueen år. Da jeg var 29, var han fem år. Jeg så plutselig hvilket elendig liv jeg levde - hvor fryktelig menneske jeg var - klarte ikke å ta meg av min sønn. Og hvilken dårlig sønn jeg var for mine foreldre.

Mange utlendinger som ble kjent med meg, falt ut i rus. Dette endte opp med at det eneste jeg tenkte på var å ta mitt eget liv. Jeg visste ikke om noen annen vei ut av dette. Det eneste jeg tenkte, var: "Jeg vil ikke leve mer." Jeg tenkte jeg ville hoppe ut fra den etasjen som min mor bodde i, ellevte etasje! I min fortvilelse steg det et rop fra mitt indre: "Fins det en Gud, fins det en som har skapt himmel og jord? Hvis du fins, må du hjelpe meg nå!"

Så plutselig ringte telefonen! Jeg hadde ikke lyst å ta den, men jeg ble på en måte dratt til den. Det var en norsk venn fra narkomiljøet som ringte. Han sa: "Han som har skapt himmel og jord, han har tatt bolig i meg - jeg er blitt frelst!" Jeg ble helt forfjamset. "Du må komme til meg", sa jeg, "jeg har det ikke bra".

Min venn svarte: "Jeg er på vei til deg med en Bibel". Det viste seg at han hadde blitt frelst to måneder før dette. Han hadde vokst opp i en kristen familie og hadde vært bønnebarn lenge. Så hadde han vært på møte denne dagen, og treffer en iraner som var blitt frelst. Når de står og samtaler, kommer han plutselig til å tenke på meg. Så sier denne iraner: "Ta og ring din venn, besøk ham og kjøp en Bibel til ham".

Samtidig får han 10-15 talekassetter og lovsangskassetter på mitt språk (farsi), og sier: "Ta disse også med til ham." Smilende kommer han med en bærepose med disse kassettene og Bibelen. Han setter på en slik kassett - faktisk var det Aage Samuelsen sin sang "O, Jesus du som fyller alt i alle", den var da oversatt til mitt språk. Det var mitt første møte med evangeliet - Aage Samuelsens sang "O, Jesus du som fyller alt i alle".

Jeg merket atmosfæren og kjente Guds nærvær. Min venn spurte om jeg ville være med på et møte. Og for første gang i mitt liv gikk jeg på et Maran Ata-møte. Der var det en liten gruppe i Arendal. Alt predikanten sa, var rett til meg. Jeg opplevde det som om alt var til meg, som om det kun var jeg som satt der. Mens jeg satt der, fikk jeg tro. "Det er dette jeg har lett etter," tenkte jeg. Da jeg kom ut av dette møtet, hadde jeg mista fullstendig lysten på det gamle livet. Jeg ble momentant satt fri, til og med vanlige sigaretter! Det tok ikke lang tid før jeg døpte meg og Herren ledet meg videre. Nå er det snart 16 år siden.

Det var et veldig sterkt vitnesbyrd dette. Men Shervin, ettersom du kommer fra Midtøsten, er det jo naturlig å dreie vår samtale inn på det temaet. Hvilke tanker gjør du deg om situasjonen i Midtøsten nå? Ditt moderland er jo nabo til Israel. Og Israel har jo hatt mange fiender. Dem de frykter mest, er kanskje Hizbollah og Iran. Hvilke tanker gjør du deg om det?
- Vi vet at Iran har ikke alltid vært slik som det er i dag. Ifølge Bibelen var jo Iran det landet som var vennligsinnet overfor Israel og hadde en konge, kong Kyros, som ble brukt for å hjelpe jødene hjem. Men i dag er det et islamistisk land, hvor muslimene har fullstendig makt.

Når ble det et muslimsk land?
- I 1979! Da kom Ayatollah Khomeini til makten. Det som skjedde da, var at de arameiske kristne fikk beskjed om å stenge kirkedørene for muslimene. Dere får ikke lov å slippe muslimer inn, men dere kan praktisere deres religion på arameisk. Men hvis dere slipper muslimer inn, blir dere stoppet. Pastoren som har oversatt Aage Samuelsens sang til farsi, opplevde at Jesus kom til ham om natten og sa: "Du må åpne kirkedøren for muslimene, for jeg har dødt også for dem". Han kjempet veldig med dette - for han visste hva som kom til å skje dersom han åpnet døren. En dag kom han til menigheten, full av Den Hellige Ånd, og åpnet kirkedøren. Det strømmet til med muslimer. De måtte ha to søndagsmøter og etter hvert - tre! Noen måneder senere finner de sin pastor i veikanten - død og partert. Og da brøt vekkelsen ut - blant arameiske, lunkne, religiøse arameere. Og så fortsatte det med at disse begynte å disippelgjøre muslimer som hadde blitt frelst. Mange har blitt drept. Men slik begynte vekkelsen, og det er 22 år siden. Og det fortsetter.
En muslim som blir omvendt og begynner å tro på Jesus, skjer det noe med den personen og dens forhold til Israel?

Ja, det gjør det! La meg få fortelle en episode i vår menighet: Det var en som kom til vår menighet, til bibelgruppa som vi hadde for iranerne. Så kom han med Koranen - han var flyktning. Vi inviterte ham. Han kom på den ene samlingen etter den andre, med Koranen. Men til slutt ble Koranen byttet ut med Bibelen. Så begynte han å lese i Bibelen. En dag vi var hos ham på mottaket, sier han: "Jeg skjønner ikke hvorfor vi hater Israel - de er jo Guds folk?" Da skjønte vi at Guds Ord hadde grepet hans hjerte. Åtte måneder etter at han kom til oss, ble han frelst, og kastet Koranen i søpla. Jeg opplever at alle muslimer som blir frelst, blir også glad i Israel.

Så de ser ut fra Guds Ord at Israel tilhører jødene?
- Ja absolutt! At Israel er jødenes land. Men, du nevner Koranen. Er det skjedd noe med denne boken? Er den blitt mer Europa-vennlig?
- Det er mye tatt bort av de voldelige sener. Den europeiske oversettelse er mye mildere.

Har du vært i Israel?
- Nei, men jeg vil så gjerne. Kjenner kjærlighet til Israel. Det må bli snart.

Har du noe, som en frelst iraner, lyst å si noe til Israel?
- Ja, jeg vil si at jeg som er blitt kristen, og andre som er blitt kristne, vi elsker det jødiske folk. Vi takker dem, for de har gitt oss Guds Ord. Gud har brukt dem til å bringe Frelseren til oss. Vi står med dem i bønn. Vi velsigner Israel. Ber om fred for Jerusalem. Vi ber om at flere og flere jøder må bli frelst. Det vet jeg skjer i Israel i dag. Løftet står fast - hele Israel skal bli frelst. Herren beskytter dem og bevarer dem. Det står skrevet at Herren bevarer og beskytter dem.
Da takker vi for en interessant samtale med deg, Shervin, og ønsker deg Guds velsignelse over ditt liv og tjeneste.

Tekst og foto: Jon Erling Henriksen
 
 
Intervju med Per Enok Nilsen, ansvarlig  for volontørene i NPAI - Mars 2016

- Jeg anbefaler folk å reise ut som volontører..

Det har gått noen dager siden Per Nilsen var og hentet meg på Rygge flystasjon. Vi sitter og samtaler i deres trivelige enebolig som ligger et lite stykke utenfor Halden by, i retning mot svenskegrensen.
Her har jeg vært før. Og siden det var så trivelig sist bad jeg om å bli innlosjert hos Nilsens denne gangen også.

Kona er ikke så sprek. Det har vært en del svimmelhet som har vært plagsom en del tid. Men det hindrer dem ikke i å ta imot reisesekretæren. Akkurat nå har vi satt oss godt til rette i kjellerstuen. Per Enok Nilsen, som han egentlig heter, kaller vi blant venner for Per. Og Per har vært med på mange opplevelser når det gjelder arbeidet i NPAI.

- Det var Tore Lie som fikk meg med i arbeidet. Det skjedde i år 2000. På dette tidspunktet satt vi begge i misjonsrådet i Salen Halden, forteller Per. - Jeg kom inn i Feltutvalget for Israel, som det da het, som menighetens representant. Men etter 12 år gikk Salen Halden ut av feltutvalget. Da skiftet jeg tittel og fortsatte i arbeidet og feltutvalget som "ressursperson med hovedvekt på volontørarbeidet (KONFRITT). I utgangspunktet var det ment som en selvstendig gruppe, men underlagt Landutvalget, som det heter i dag.

Du har vært mange ganger i Israel?
- Totalt har det blitt 23 ganger - de fleste av disse gangene har det vært i forbindelse med NPAI.

Du har også vært engasjert som volontør?
- Første gangen var i 2009 - jeg reiste ut 5. januar det året. Dette på grunn av at jeg ville ha førstehånds kjennskap til arbeidet etter som jeg senere skulle bli medansvarlig for utsendelse av volontører. Hovedoppgavene på den tiden bestod fortrinnsvis i å ferdigstille overbygget på bassenget på barnesykehuset.

Det merkes at Per Nilsen drømmer seg litt tilbake, og med smil om munnen forteller han om sabbatsmåltidene hos Ragna og Jarle Sortland. - Det var stunder jeg satte stor pris på.

Du fikk være med på innvielsesseremonien av det ferdigstilte svømmebassenget - fortell litt om det!
- Birger Håvik og Jarle Sortland var der da. Helseministeren i Israel møtte også opp og lederen for barneavdelingen på Eitanim. Denne dagen fikk vi mye skryt. Og i ettertid har det kommet frem at medisinbruken hadde gått ned med opptil 50 prosent etter at barna tok svømmebassenget i bruk.

Men det var vel ikke bare arbeid - en volontør har vel også fritid, hva gjør dere da?
- Ja, under sabbaten er det fri. Da får volontørene dra på tur. Dette er noe du styrer selv? Det gis én tur pluss noen badeturer til Dødehavet. Dette er noe som fremdeles er gjeldende. Det mest spennende vi opplevde under dette oppholdet var en tur til Hebron. Der besøkte vi gamle Hebron. Det var vanskelig å komme seg ut der fra. Det var her Josva gikk for ca 3000 år siden. På denne turen var Ruben Olsen med. Men det var ikke bare i Hebron vi var. Jeg vil nevne Jeriko, Ashdod og Haifa. Akko er en interessant by med historisk sus fra korsfarertiden. Denne byen er en fiskelandsby. Dette oppholdet var midt under Gasa-krigen. Men jeg følte meg helt trygg. Spennende var det å se alle helikoptrene som gikk langs kysten.

Som ansvarlig for volontørene - har du noe godt råd å gi til kommende volontører?
- Alle burde ha seg en tur til Løfteslandet. Jeg har det inntrykket at alle som har vært i Israel
ønsker seg tilbake dit. Jeg anbefaler folk å reise ut som volontører. Gi tre måneder av ditt liv i tjeneste for Herren og Israel, sier en entusiastisk og fornøyd Per Nilsen.

Tekst og foto: Jon Erling Henriksen
 
 
Intervju med forstander Osvald Instebø - Mars 2014

- Det er viktig med forkynnelsen om Jesu gjenkomst

Osvald Instebø er en av veteranene i Pinsebevegelsen. Han har vært forkynner og forstander i over 50 år. Sjibbolet har stilt noen spørsmål til Osvald Instebø. Lever i de siste tider, - og svaret er klart fra Instebø: - Det tror jeg! Jeg skal ikke ramse opp en liste av tegn i tiden, men jeg vil bare si med Paulus at ”det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære,
men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.”

Forkynnelsen om de siste tider og Jesu gjenkomst har stått sentralt i din forkynnelse gjennom alle år. Hvordan opplever dere at det blir tatt i mot idag?

- Jeg tror det er viktig med forkynnelsen om Jesu gjenkomst. Den har nok blitt tonet noe ned, har jeg inntrykk av. Hvordan den blir tatt imot, er vanskelig å si, men jeg tror det har noe å si med måten det forkynnes på. Jeg tror det er viktig og få frem håpet og gleden over at Jesus skal komme igjen til frelse for dem som venter på han.

Mange gir i dag uttrykk for at denne forkynnelsen tidligere var skremmende på barn og ungdom, og at til og med noen kan ha tatt skade av dette. Kommentar?
- Det kan jeg være enig i. Selv var jeg nok noe engstelig når jeg i min tenåringstid hørte alvorsfylte predikanter snakke om å være rede. I noen tilfeller ble det mer fokusert på hva vi skulle gjøre for å være rede enn det Jesus hadde gjort for oss, og at vi i han har den fullkomne frelse. Jeg ser ikke bort fra at noen ble skremt av en sterk betoning av den forkynnelsen, men samtidig er det vanskelig for meg å dømme tidligere forkynnere. For dem var det alvorlig og de mente at det måtte forkynnes klart og tydelig.

Den enkle troen på Bibelens klare ord om Jesu gjenkomst og de siste tider blir gjerne sterkt kritisert i dagens moderne samfunn. Hva vil dere si til dette?
- Kritiske røster vil alltid protestere mot Bibelens budskap. Det blir umulig å forkynne noe som helst om vi hele tiden skal være på vakt for ikke å bli kritisert. Bibelen er Guds ord og det må vi forkynne slik vi forstår det.

Når det gjelder Bibelens undervisning og tilnærming til disse emnene, så er det forskjellige tolkninger i ulike kristne miljøer i Norge i dag. Hva er ditt ståsted?
- Pinsebevegelsen har i alle år hatt en klar forkynnelse om Jesus som skal komme på himmelens skyer for å hente menigheten. Vi støtter oss på det Jesus forkynte i Matt. 24-25 og andre steder. Og likeså 2 Tess 4 hvor det står at Jesus skal komme igjen og de døde i Kristus skal først oppstå, og at de som lever i troen på han skal forvandles og rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren. At andre har andre tolkninger får så være, men jeg er nok der hvor de gamle pinseforkynnerne var i forståelsen av dette.

Det er vel ikke til å stikke under en stol, at forkynnelsen om de siste tider var mye mer framtredende for flere tiår tilbake i Pinsebevegelsen, hvor du har dine røtter. Hvorfor har denne type forkynnelse blitt så sterkt nedtonet? Er den ikke aktuell lenger?
- Jeg tror denne forkynnelsen er aktuell i dag også og Jesus sier tydelig.” Våk derfor for dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.” Matt 24:42

Har dagens forkynnere for lite innsikt i det profetiske ord eller er dette noe som kun er framme i sterke vekkelsestider?
- Nå varierer det nok blant pinsepredikanter om innsikt i profetordet og forståelsen av det. Det er mulig at det var mer bibellesning tidligere, og mange gransket gjerne det profetiske ord grundigere. Det ble også mer fokusert på i forkynnelsen og i de gamle bibelukene som var rundt i landet var det ofte bibeltimer om de siste tider. At det hørte til vekkelsesforkynnelsen i sterkere grad tidligere, tror jeg er riktig. Men vi må ikke unnlate å holde det frem i dag også som en håpets stjerne for Guds menighet.

Som en av veteranene i Pinsbevegelsen, hvilken utfordring har du til dagens unge ledere når det gjelder tilnærmingen og forkynnelsen av det profetiske ord?
- Profetordet er viktig og da særlig med tanke på at Jesus kommer. Her tror jeg både unge og eldre forkynnere må gjøre som Åpenb.1:3 sier..” leser og hører det profetiske ord og tar vare på det som der står skrevet for tiden er nær.”

Lever vi i de siste tider? Og hva kjennetegner de siste tider.
- Det tror jeg. Nå kan man innvende og si at det har blitt sagt og skrevet helt fra Bibelen ble til, og det er riktig. Men når Jesus sa det og apostlene forkynte det, så er det klart vi er nærmere i dag. Jeg skal ikke ramse opp en liste av tegn i tiden, men jeg vil bare sitere 2Tim 4:3: ”For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.”

Hvordan forkynne Jesu gjenkomst uten å bli ytterliggående eller spekulativ?
- Vi må forkynne om Jesu gjenkomst med kjærlighet til Han og de vi forkynner for. Vi kan ikke datofeste noe. Ingen kjenner dagen eller timen. Vi kan forkynne uten å dramatisere, men heller la gleden over at Jesus kommer være toneangivende.

Hva skal vi mene om Israel som tidens tegn?
- Det at Israel 14. mai 1948 fikk sitt eget land tilbake, tross protester fra mange land i Midtøsten og andre stater, er et av de største tegn på de siste tider. Gud har holdt sin hånd over dette folket og deres historie er utrolig. Jesus sier i Luk 21:24 at ”Jerusalem skal være nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende”. Jerusalem er i dag på jødenes hender og det er også et tydelig tegn i vår tid.

Dere har gjort flere reiser til Israel som reiseleder. Hva har besøkene i Israel gjort med dere personlig?
- Nå er det noen år siden vi var der, men det var utrolig interessant. Det var som å gå, bokstavelig talt, i søndagsskolefortellingene og selvfølgelig vår egen bibellesning etter hvert som vi vokste til. Bare å se at ørkenen blomstret som en Edens hage som vi hadde lest, var stort. Og selvfølgelig å være på de hellige steder, gjorde at Bibelhistoriene ble enda mer levende og kjærligheten til folket og landet ble sterkere.

Hvilke tanker gjør dere dere om å reise som en kristen til Israel?
- Det var der det begynte. Der ble Jesus, verdens frelser, født. Der ble evangeliet forkynt og derfra kom det til oss. Å reise til landet hvor det hele startet, må vel være et privilegium for alle frelste mennesker, og når man er der bør man må få med seg møter i de Messias-troende menighetene, - det er en opplevelse.

 
 
Tekst: Rolf Svellingen
 
 
 
Intervju med pinseteologen Øyvind Gaarder Andersen - Mars 2013

- Når Paulus så frem til Jesu gjenkomst, bør vi gjøre det enn mere.

Pinseteologen Øyvind Gaarder Andersen har trådt dine barnesko i Pinsekirken Tabernaklet, Bergen.
- Fortell kort om hvordan du som barn og ungdom opplevde forkynnelsen om de siste tider og Jesu gjenkomst i din menighet?
Det ble ofte forkynt om Jesu gjenkomst og tegn som tyder på at tiden for hans komme nærmer seg. Ikke minst gjestepredikanter, som hadde de siste tider som et spesialområde, tok opp dette. Ikke bare pinsepredikanter. Da vi hadde en stor felleskristen møtekampanje med overføring på storskjerm av Billy Graham, var Jesu gjenkomst et av temaene for hans vekkelsesprekener.

Mange gir i dag uttrykk for at denne forkynnelsen var skremmende på barn og ungdom, og at til og med noen kan ha tatt skade av dette. Kommentar?
Det var et stort alvor over denne forkynnelsen. Det var vekkelsesforkynnelse, og spørsmålet var om du var rede. Av og til lurte jeg nok på om jeg var det, og kunne til og med undre på om Jesus hadde kommet igjen. I hovedsak var denne forkynnelsen, som vekkelsesforkynnelse, riktig og god. Men når jeg tenker tilbake, kunne det nok også være behov for noe justering. Kanskje en sterkere sjelesørgerisk betoning av at i Kristus er du rettferdiggjort, at det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus – og derfor, at så sant du er i Kristus, er du rede.
Men jeg tok nok på ingen måte skade av denne forkynnelsen.

Du er selv utdannet cand.theol fra Menighetsfakultetet? Hvordan opplevde du undervisningen om de siste tider og Jesu gjenkomst på MF den gang, - da med din bakgrunn i fra en klassisk pinsemenighet?
Jeg tror ikke at jeg fulgte forelesninger som tok opp dette temaet. I et slikt studium arbeider man mye på egenhånd og leser relevant litteratur. Det blir derfor avhengig av den aktuelle forfatter hvilket syn som presenteres.

Når det gjelder Bibelens undervisning/tilnærming til disse emnene, så er det forskjellige tolkninger i ulike kristne miljøer i Norge i dag. Kan du kort skissere dem.
Det tradisjonelle synet blant teologer i Den norske kirke er at Jesu gjenkomst, de dødes oppstandelse og den endelige dom skjer i forbindelse med den samme hendelse, ikke i flere faser.
I Pinsebevegelsen er det vanlig å dele Jesu gjenkomst og endetidsbegivenhetene inn i ulike faser: opprykkelsen av de troende, den store trengsel, Antikrists styre og Jesu komme for å gjøre ende på ham, tusenårsriket og den endelige dom. Dette synet har også vært utbredt i vekkelsesmiljøer i andre kirkesamfunn.

Men det finnes flere varianter: Noen mener at Jesus kommer igjen midt i den store trengsel, noen tolker dette med tusenårsriket symbolsk, for eksempel. Et såkalt «erstatningsteologisk» syn er også ganske utbredt i mange kretser. Ifølge dette er løftene til Israel, inklusiv landløftene, overført på menigheten, og skal tolkes åndelig.

Hvilken undervisning er den toneangivende i norsk Pinsebevegelse i dag når det gjelder de siste tider og Jesu gjenkomst?
Fortsatt mener jeg at det som kalles «premillennialisme» og «pretribulasjonisme» er det rådende syn. «Premillennialisme» betyr at man tolker ordene om tusenårsriket bokstavelig. Med «pretribulasjonisme» menes at man tror at opprykkelsen av de troende finner sted før den store trengsel. Men det forkynnes neppe så mye om dette i dag. Derfor kan nok den enkelte pinsevenn ha tatt til seg synspunkter fra ulike hold på dette området.

Og hvordan er dette i forhold til tolkningstradisjoner i internasjonal pinsevekkelse?
I den klassiske pinsebevegelse er premillennialisme og pretribulasjonisme uten tvil det rådende syn. Det største internasjonale pinsesamfunnet er Assemblies of God. I deres «Statement of Fundamental Truths», artikkel 14 står det:

“Kristi annet komme innebærer opprykkelsen av de hellige, som er vårt salige håp, fulgt av Kristi synlige gjenkomst med sine hellige for å regjere på jorden i tusen år (Sak 14:5; Matt 24: 27,30; Åpb 1:7; 19:11-14; 20:1-6). Dette tusenårige riket vil bringe frelse for nasjonen Israel (Ez 37:21,22; Sef 3:19,20; Rom 11:26,27) og opprettelsen av universell fred (Jes 11:6-9; Salme 72: 3-8;Mika 4: 3,4)."

I den karismatiske vekkelsen kan dette imidlertid være annerledes, alt etter hvilken teologisk tradisjon den karismatiske teolog står i. Mange av disse står for ulike varianter av amillennialisme, dvs. symbolsk forståelse av tusenårsriket. En utgave av et slikt syn hevder at tusenårsriket er nå, gjennom de hellige i Kristus. En del akademiske pinseteologer har også beveget seg bort fra klassiske pinsevennsyn på endetiden.

Den enkle troen på Bibelens klare ord om Jesu gjenkomst og de siste tider blir gjerne sterkt kritisert i dagens moderne samfunn. Hva vil du si til dette?I møtet med sekulære holdninger som benekter Bibelens budskap overhodet, er ikke det så overraskende. I teologiske kretser har man også, ofte på grunn av liberal teologi, beveget seg langt bort fra Bibelens ord. Det ser man i dag ikke minst når det gjelder synet på ekteskapet. Da er det ikke så underlig at slike holdninger får konsekvenser også i forhold til hva Bibelen sier om endetiden.

Forklar enkelt, og gjerne skjematisk, hvordan du som en bibeltro teolog forstår Bibelens budskap om de siste tider, Jesu gjenkomst og tiden deretter.
Jeg står for det klassiske synet i pinsebevegelsen: først skjer opprykkelsen, så kommer den store trengsel, deretter kommer Jesus synlig igjen og tusenårsriket opprettes. (Om lengden på akkurat tusen år skal tas bokstavelig, er en annen sak.) Satan får så anledning til å forføre menneskeheten på nytt, og den endelige dom kommer. Deretter skaper Gud en ny himmel og en ny jord (Åp 20-21).

Men jeg fastholder samtidig denne forståelsen med erkjennelsen av at vi skjønner stykkevis (1 Kor 13,9-12). Vi må ikke stemple ulike syn på endetiden som vranglære. Her må det være takhøyde. Hovedsaken er at Jesus kommer igjen, at de dødes oppstandelse skal finne sted – og at det venter oss en evighet i Guds nærhet.

Og hvor står Israel i denne sammenhengen?
Skriften inneholder mange løfter om at Israel skal få vende tilbake til sitt land (Amos 9:11-15 m.fl.). I nytestamentlig perspektiv knyttes disse løftene til løftet om Jesu gjenkomst. Det som skjer med Israel, blir dermed tegn på Jesu gjenkomst. I Luk 21 hvor Jesu gjenkomst beskrives, sies det: «De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende» (Luk 21:24).

Det at Jerusalem igjen er på jødenes hender er et viktig tegn på Jesu gjenkomst. Jeg husker selv meget godt inntakelsen av Jerusalem i 1967, og hvordan det ble relatert til Bibelens profetier.
I Matt 24 hvor Jesu gjenkomst også omtales, står det: «Lær en lignelse av fikentreet: Når greinene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær og står for døren» (Matt 24:32-33). Det er naturlig å tolke fikentreet som et bilde på Israel (Se Luk 13:6-9 hvor det helt tydelig er tale om Israel.) Luk 21:29-31 er en parallell til Matt 24:32-33. Det at fikentreet springer ut settes i sammenheng med at Israels folk får vende tilbake til sitt land.

I forbindelse med sin gjenkomst og opprykkelsen får Jesus spørsmålet: «Hvor, Herre?» Og han svarer: «Hvor åtselet er, der samles gribbene» (Luk 17:37). Åtselet kan her tolkes som et bilde på Israel, som gribbene, Israels fiender, samles om. Konklusjonen er: Når Jesus kommer igjen, vil Israels folk ha vendt tilbake til sitt land.

Under endetiden skal det komme store trengelstider for Israel, men Gud skal gripe inn og redde dem. En av skildringene av dette finnes i Sak 12 – 14. Hedningefolk angriper Jerusalem. I forbindelse med Herrens redning av dem, leser vi, i Sak 12:10:

"Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte."

Her har vi det som må kalles en meget interessant profetisk beskrivelse av Israels folks omvendelse til Kristus. Paulus skriver i Rom 9-11 om sitt eget folks, Israels, frelse. Han sier blant annet: «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst…» (Rom 11:25-26). Det er naturlig å knytte det Paulus her skriver til profetien i Sak 12:10.

Vi får et klart inntrykk av at når Israels folk omvender seg – ”hele Israel” som Paulus sier – da befinner de seg i sitt land. De er ikke bare spredt omkring i ulike land. Derfor hører Israels tilbakevending til sitt land, Jesu gjenkomst og folkets omvendelse sammen, og kan ikke skilles ad.
Nå må evangeliet forkynnes for jødene, som for hedningene. Det er bare ved troen på Kristus man blir frelst. Derfor er det behov for misjon også i Israel. Men det bør gjøres pedagogisk riktig, i lys av jødenes historie. I nyere tid har såkalte messianske menigheter kommet til å spille en viktig rolle. Her møtes Messias-troende, det vil si Jesus-troende jøder. Men en dag skal, som vi ser av Sak 12:10 og Rom 11:25-26, hele Israel omvende seg, når de får se den gjennomstungne Messias komme til deres redning.

Det er vel ikke til å stikke under en stol, som du var inne på, at forkynnelsen om de siste tider var mye mer framtredende for flere tiår tilbake i Pinsebevegelsen. Hvorfor har denne type forkynnelse blitt så sterkt nedtonet? Er den ikke aktuell lenger?
Jeg tror det er flere grunner til at denne forkynnelsen er blitt nedtonet. En viktig grunn kan være at detaljerte tolkninger om endetiden ble forkynt med stor frimodighet, og så viste det seg at tolkningene kanskje ikke stemte. Det har ført til at man er blitt mer usikker og mer forsiktig i sin utlegning, og kanskje viker unna å forkynne om endetiden i det hele tatt. Ofte får man pendelbevegelser fra det ene ytterpunkt til det andre.

Ungdommer og nyfrelste preges av den forkynnelsen de får. Sies det lite eller intet om endetiden, får det naturlig nok følger for både kunnskap og holdninger. Men dette varierer nok, for det finnes også sammenhenger som har et meget sterkt fokus på Israel. Uansett, man bør forkynne hele Guds råd (Apg 20:27), inkludert det som har med endetiden å gjøre. Jesu gjenkomst og endetiden er like aktuell som den alltid har vært, eller rettere sagt, mer aktuell enn noen gang. Selv kjenner jeg for å holde fast ved hovedlinjene i hva Bibelen sier om dette, og være forsiktig med spekulasjoner.

Har dagens forkynnere for lite innsikt i det profetiske ord eller er dette noe som kun er framme i sterke vekkelsestider?
Kanskje begge deler er tilfelle. Jeg tror det å kjenne seg trygg på at man tolker bibelteksten riktig, har mye å si – pluss hva man opplever relevant å forkynne. De bibelske sannhetene er de samme, og menneskene grunnleggende sett også. Men tiden og kulturen endrer seg. Kanskje må man pedagogisk sett formidle disse bibelske sannhetene på en noe annen måte enn man gjorde for noen tiår siden?

Er dette emner som er aktuelle på teologiske høyskoler og bibelskoler? Undervises det i det profetiske ordet?
Endetiden, eller eskatologi som det heter på fagspråket, hører nok med i undervisningsopplegget, både i dogmatikk (troslære) og i fortolkningen av Johannes Åpenbaring. Men hvordan det undervises, vil variere meget. Mange steder læres det nok at Åpenbaringsboken primært handler om forfølgelse og historiske forhold på den tiden den ble skrevet, eller skal forstås symbolsk.
Men på bibelskoler som tilhører pinsebevegelsen, eller trosbevegelsen for eksempel, er det nok vanlig å undervise i det klassiske pentekostale syn på Israel og Jesu gjenkomst. På Høyskolen for Ledelse og Teologi på Stabekk har jeg i dogmatikk satt opp Hortons kapittel om endetiden i hans «Systematic Theology», som representerer Assemblies of God’s dogmatikk. Men alt etter hvilken skole man befinner seg på, kan man, som sagt, få servert helt andre syn.

Lever vi i de siste tider? Og hva kjennetegner de siste tider.
Ja, jeg tror vi lever i de siste tider. Israels folk er tilbake i sitt land. Det er et meget viktig kjennetegn, kanskje hovedtegnet. Et annet er den verdensvide misjonsinnsatsen for å oppfylle misjonsbefalingen. Jesus sa: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24:14).

Samtidig skjerpes åndskampen (2 Tim 3:1-4). Det ser vi tydelige eksempler på også i vårt land, hvor vi nå lever i et etter-kristent samfunn. Men den verdensvide vekkelsen, gjennom den veldige pentekostale bevegelsen, skal vi også få se som et viktig endetidstegn, relatert til profetiske ord som blant annet antyder et tidligregn og senregn (Joel 2:23). Når Paulus så frem til Jesu gjenkomst, bør vi gjøre det enn mere.
   
Intervju: Rolf Svellingen

 
- Jesu gjenkomst er et radikalt budskap, og radikalitet strider mot tidsånden - Juni 2013
   
 Intervju med redaktør i Norge I DAG, Bjarte Ystebø
   
  Redaktør i Norge IDAG, Bjarte Ystebø (34 år) har trådt sine barnesko i Pinsekirken Tabernaklet, Bergen.

Fortell kort om hvordan du som barn og ungdom opplevde forkynnelsen om de siste tider og Jesu gjenkomst i din menighet?
Jeg opplevde at Jesu gjenkomst var et tilbakevendende tema i forkynnelsen, og en del av horisonten over livet og tiden. Et eksempel som kan illustrere det er at den gang, for bare 20-25 år siden, hørte man ofte uttrykket ”hvis Herren drøyer” både fra talerstolen og i samtale.
 Dette var nok fordi det var noe vi alltid bar med oss i tankene at Jesus kommer snart og uten at vi ikke kjenner dagen og timen.

Mange gir i dag uttrykk for at denne forkynnelsen var skremmende på barn og ungdom, og at til og med noen kan ha tatt skade av dette. Kommentar?
Jesu gjenkomst var ikke fremstilt som skremmende eller negativt, men som noe stort vi skulle ha forventning til. Jeg minnes Emanuel Minos’ forkynnelse der han med forventning sa ”jeg venter på en brusten sky”. De siste tider og spørsmålet om trengselstid var mer forbundet med engstelse. Ikke i forkynnelsen - der ble det alltid sagt ”frykt ikke”, men jeg husker også at man snakket om de siste tider med en viss uro. Jeg ser ikke bort fra at noen har tatt skade av det, men jeg har ikke sett det komme til uttrykk.

Du er en sterk forkjemper for Israels sak i medier og politikk. Du er leder av Oslo Symposium, som i år er avviklet for annen gang, et arrangement som sterkt taler Israels sak inn i det offentlige rom. Hva er det som driver deg til dette engasjementet og hvorfor?
Jeg har et kall til å stå i kampen for kristen samfunnsreformasjon, og det har ført meg inn i spennende oppgaver som jeg er takknemlig for. Jeg ser det å støtte Israel som både en kristen tjeneste, men også en viktig verdipolitisk oppgave, fordi spørsmålet om Israel betyr så mye for kampen mellom frihet, humanitet og judeo-kristne verdier på den ene siden, og ufrihet, terror og menneskefiendtlige ideologier på den andre. I tillegg er det min bestemte mening at Israels venner er helt nødvendige for å skape reformasjon, nettopp fordi disse har forstått så mye av hva som står på spill i kampen om nasjonens sjel.

Du er assisterende redaktør i ukeavisen Norge IDAG. Denne avisen inneholder mye Israelstoff og vinkler nyheter fra Israel som ikke kommer inn i andre medier. Opplever du at dere er en opinion som blir hørt og lagt merke til?
Vi kjemper mot strømmen og det er langt frem til at vi kan si at våre synspunkter har nådd frem slik at de har bred oppslutning i folket, men det har skjedd noe de siste årene som har endret noe av ensrettingen rundt Midtøsten-konflikten. Det stilles nå mer kritiske spørsmål til den etablerte forestillingen om at Israel er skurken og palestina-araberne er ofrene i konflikten. Dette skyldes utrettelig arbeid blant Israels venner og det vi holder på med gjennom Norge IDAG spiller en viss rolle i dette.

Hvordan ser du på Israels situasjon, med fiendtlige stater omkring og økende fordømmelser fra FN og andre internasjonale organer?
Det er umulig for en som kjenner Guds Ord å se på Israel uten å se Guds hånd rundt både opprettelsen og opprettholdelsen av staten Israel. I det lyset blir politiske analyser mangelfulle, slik de har vist seg å være gjennom hele landets 65-årige historie. Det er menneskelig sett umulig at Israel skulle kunne overleve alle de angrep landet har vært utsatt for, og med så mange og sterke fiendtlige naboland omkring.

Når det gjelder det politiske, er det beklagelig å se EU, FN, Den arabiske liga og andre fordømme Israel ensidig, anerkjenne ”Palestina” som stat, uten å stille krav til dem om fred.
Det er også beklagelig å se Norge og Arbeiderpartiregjeringen lede an i å anerkjenne Hamas som et legitimt styre i Gaza og for øvrig legge skylden på Israel for konflikten. Når man tar i betraktning den stolte historie Norge og AP har når det gjelder vennskap med Israel, er det beklagelig å være vitne til det som skjer. Vi trenger en ny regjering som kan bedre vårt forhold til Israel og som har et moralsk kompass å navigere etter i konflikten mellom Israel og palestina-araberne. Men Israel har aldri vært avhengig av Norge, og jeg tror heller ikke de er avhengig av USA, FN eller EU. Israel er skapt som et mirakel og vil bestå som det, og vi bør stille oss ved Israels side for vår egen skyld.

Når det gjelder Bibelens undervisning/tilnærming til disse emnene, så er det forskjellige tolkninger i ulike kristne miljøer i Norge i dag. Hva er ditt ståsted?
Mitt ståsted er at jeg er frelst og trygg i Herren uansett hva som kommer. Det gjelder også de siste tider, enten vi får oppleve trengsel eller ikke. Slik endetiden er beskrevet i Skriften er det rom for flere fortolkninger og jeg er ikke skråsikker på alt, men det er godt å vite at man er i Jesu hender uansett.

Det er vel ikke til å stikke under en stol, at forkynnelsen om de siste tider var mye mer framtredende for flere tiår tilbake i Pinsebevegelsen, hvor du har dine røtter. Hvorfor har denne type forkynnelse blitt så sterkt nedtonet? Er den ikke aktuell lenger?
Den er jo nødvendigvis mer aktuell for hver dag som går. Jesu gjenkomst har aldri vært nærmere enn nå. Samtidig er det et radikalt budskap, og radikalitet strider mot tidsånden. Det er mye av forklaringen på at dette forkynnes mindre. Det samme gjelder mindre fokus på synd, dom, omvendelse og hellighet. Det er ikke budskap som klør i øret, og da vil mange unngå å forkynne det fordi det ikke er så populært. Men det er et sant og nødvendig budskap som Bibelen snakker mye om. Da skulle vi også løfte det frem i forkynnelsen.

Har dagens forkynnere for lite innsikt i det profetiske ord eller er dette noe som kun er framme i sterke vekkelsestider?
Generelt er det lite kunnskap og forkynnelse om det profetiske i de yngre generasjonene predikanter. Mye av bibelstudiene er erstattet med studier i ledelse og metodikk, og selv om dette er nyttig til noe, må vi ikke glemme det andre. Det er alvorlig når man tenker på at disse predikantene skal undervise våre barn og barnebarn, som vi tror vil leve i høyprofetiske tider, og trenger å kunne speile sin samtid i Skriften for å vite hva Guds klokke sier. Vi er gitt klare beskrivelser av tegn på de siste tider og Jesu gjenkomst, nettopp fordi vi skal kjenne disse og kunne forkynne hans komme og selv være klare.

Lever vi i de siste tider? Og hva kjennetegner de siste tider.
Ja, vi gjør det. Det viktigste tegnet er oppfyllelsen av løftene til Israel. Når vi ser hvordan jødene har kommet til Israel fra alle verdenshjørner og stadig gjør det, blir man stum av beundring over Guds allmakt og hvordan han styrer historiens gang.
Samtidig ser vi at misjonsbefalingen er i ferd med å bli fullført. Det er forskjellige tall, men med rimelighet kan vi si at den vil være fullført i en viss betydning innen noen år.
Det er heller ikke vanskelig å kjenne seg igjen i uttrykket ”kjærligheten skal bli kald hos de fleste”, for oss som lever i Norge og Europa. Fra vårt utkikkspunkt fremstår det som om veldig mye av det som er skrevet om de siste tider spiller seg ut for våre øyne.
   
  Intervju: Rolf Svellingen 
 
 
   
Intervju med Gordon Tobiassen: Desember 2012

- Det er Jesus som skal forene jøde og araber..

Gordon Tobiassen (59) er født og oppvokst på Spangereid – en mil fra Lindesnes. Han har 40 års fartstid som forkynner, forstander, sjelesørger, rådgiver og forfatter bak seg. Ved siden av pastortjenesten er han reisende forkynner i en 25 % stilling for bevegelsen «Ordet og Israel». 
 
Det er med hele Norge som arbeidsfelt. Han reiser i de fleste konfesjoner med møter og møteserier fra kirker til bedehus. Han er også benyttet som lærer på flere bibelskoler. En av hans utpregede sider i forkynnelsen er: Den profetiske siden av Guds ord, med Israel og endetiden i fokus.

Sammen med sin hustru Unni er de også sterkt engasjert i familierelatert arbeid, med samtaler, rådgivning, weekender og kurs opplegg for par. Unni og Gordon har 36 år bak seg som ektefolk, ut av det er det blitt fire barn, svigerbarn og syv barnebarn. De er pastorfolk i Fredrikstad, hvor de har vært ansatt fra 2006 og betjener ”Kristi Menighet” - som er nok mer en pinsemenighet i struktur. Kristi Menighet i Halden og Fredrikstad er tilsluttet De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge. Sjibbolet har gjort et større intervju med Gordon Tobiassen som vi her presenterer.

Det profetiske ord har vært forkynt gjennom alle tider og generasjoner, ofte tydelig men også tidvis skjult. Med Pinsebevegelsen og De Frie venners framvekst ble også det profetiske ordet sterkt løftet fram. Kan du skrive litt om hvordan dette har vært vektlagt til ulike tider.

Jeg har vært forkynner i DFEF i over 40 år og satt pris på at den profetiske side har vært høyt verdsatt og skattet av våre forkynnere gjennom tidene. Både Pinsebevegelsen og DFEF har vært bevegelser som har hatt et tydelig bibelsyn på Israel og profetordet gjennom historien. Dette har også vært en side i forkynnelsen som var tydelig i de fleste frikirkelige samfunn her i landet i flere år. Da staten Israel ble gjenopprettet i 1948 ble det et veldig fokus på den profetiske siden av Guds ord i de fleste kirkesamfunn her i landet. Hendelser i Midt Østen og da spesielt hvor Israel har vært og er involvert er en vekkerklokke for den tid vi lever i.

Og hvordan vektlegges det idag?
Det er vel en kjensgjerning at det profetiske ord er i dag i de fleste sammenhenger og menigheter et ikke-tema. Jeg kommer til menigheter med tema på Israel og profetordet og får tilbakemeldinger på: Denne siden av Guds ord har vi ikke hørt på mange år. C. Spurgeon, den kjente engelske pastor og forkynner, sa: «Den forkynner som ikke løfter frem den profetiske side av Guds ord, har bare en halv bibel»!

Det profetiske ordet er snart et ukjent begrep i mange kristnes vokabular. Alvoret i forkynnelsen nedtones. Hva vil du si til dette?
Når den profetiske side av Guds ord ikke løftes frem i menigheten, blir det uvitenhet som får råde grunnen. På Noahs tid ble det sagt: «De visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle…» Den samme uvitenhet merkes i dag ikke bare blant den yngre generasjon, men også hos den voksne aldersgruppe.

Forkynnelsen om Jesu gjenkomst er en viktig del av det profetiske ordet. Hva vi du si til dagens unge når det gjelder denne bibelske sannhet?
Først vil jeg understreke nødvendigheten av: Les Guds ord, ta til deg av ORDET. Det er vel her det største vakuumet er - for mange av de unge, men det gjelder også blant den voksne gruppe. De kristne ble kalt lesere før. Troen kommer av det jeg leser, men også av det jeg hører. Jesus advarte og sa den gang: «De farer vill fordi de ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft». Første beviset på om jeg er en kristen og født på ny er trangen til Guds ord. Det er brødet vi trenger å ta til oss av hver dag.

Når jeg som nyfrelst vel 15 år gammel begynte å lese Bibelen, så startet jeg i 1 Mosebok. Det gikk ikke lang tid før jeg la merke til utrykket: «Så sier Herren, Israels Gud». Dette utsagn la jeg merke til gikk igjen i hele GT, ca 3000 ganger er det nevnt. Der og da startet min interesse for Israel og det profetiske ord. Troen kommer av Guds ord.

Hvordan forkynne Jesu gjenkomst, uten å bli ytterliggående eller spekulativ?
Da er det viktig å holde seg til de store linjer som Skriften er tydelig på. Lyder Engh, en av våre hensovende forkynnere sa: «Der skriften taler, taler vi. Der skriften tier, der tier vi». En gyllen regel for ikke å falle i den grøft hvor man blir opptatt av å spekulere i detaljer.

Israel er viktig i det endetidsbilde som tegnes i Bibelen. For mange, - også for dette blads lesere, er det vanskelig å se Israels betydning. Dette gjerne fordi majoritetsholdningen i samfunnet er en annen og media påvirker, så og si samlet, med ett syn. Din kommentar til dette?

Gjenopprettelsen av staten Israel i 1948 er den største politiske hendelse som har skjedd i løpet av de 2000 siste år. At verdslige media og storparten av den politiske side ikke skjønner hva som er så spesielt med Israel, er forståelig Det er mere tragisk og veldig beklagelig at så mange kristne ikke ser og forstår hvilken plass dette folket har i Guds ord.

Israel - landet og folket er spesielle, først og fremst på grunn av løftene Gud har gitt dem i sitt ord. Meg hører landet til sier Herren. 3 Mos 25.23 Gud har omsorg for landet. Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for, alltid hviler Herren din Guds øye på det fra årets begynnelse til årets ende. 5 Mos 11.12

Det er fire viktige nøkler når det gjelder Israel
1. Gud har tatt ut dette folket som sitt eiendomsfolk 5 Mos 7.6-9
2. De skulle bli spredd og trengt ut av landet to ganger. Først til Babel og den andre gangen talte Jesus om. Han skulle bevare dem i utlendigheten.
3. Han skal samle dem igjen i landet. Jer 16 først sender han fiskerne (sionismen for å lokke dem) og så jegerne (antisionismen) for å jage dem. 5 Mos 30.3-5
4. Der i landet skal han frelse dem som nasjon. I dag blir de frelst enkeltvis.

Israel, folket og landet et mektig tegn. Det er ikke noe land i menneskehetens historie som har blitt angrepet syv ganger med hærstyrker og tre ganger med terror gjennom landets 64-årige nyere historie, og på tross av å være mindre og underlegen, har overvunnet sine angripere. Israel er et mirakel - nasjonen ble dannet kun tre år etter andre verdenskrigs slutt, etter at seks millioner jøder ble drept. Det var en tid da millioner jøder var både fysisk og psykisk ødelagt etter krigens redsler. De som grunnla Israel og som forsvarte det mot stormangrep fra sju arabiske land, var de samme som overlevde konsentrasjonsleirenes redsler. Det var mennesker som hadde opplevd det mest traumatiske man kan oppleve. Israel er i dag en moderne, demokratisk stat, med en utrolig rik kultur. Landet er i dag hjemmet og tilfluktssted for det jødiske folket.

Hva vil du si om den voksende antisemittisme i Europa, - og i Norge?
I dag er Israel presset, de er inne i den vanskeligste tiden siden staten ble gjenopprettet i 1948. De er trengt på alle hold, de er lagt for hat av en hel verden. Antisemittismen som råder over store deler av verden og som også er tydelig i vårt eget land, er helt etter hva Skriften sier: «Dere skal hates av alle… Dere skal bli til et ordspråk blant folk…»

Våre kristne røtter har vi fra jødedommen, det skulle være en smal sak for Guds folk å stå på Israels side, men er det ikke. Hva er grunnen?
Lite kjennskap og kunnskap i Guds ord og lite forkynnelse om denne viktige side av Guds ord. Israels statsminister Netanjahu sa i fjor: «Hvorfor er det så mange i Vesten som er så negativ til Israel og fordømmer oss så mye også blant de kristne. Jeg vet det, la han til: De kjenner ikke Bibelen og leser den ikke. Hadde de lest ville de sett at i GT er det et folk, et land og en by som er mye omtalt, Israel – jøder og Jerusalem».

Kan kristne være en motvekt mot dette?
Ja, i høyeste grad. Vi har et ansvar å være med å velsigne det Gud velsigner. Han har knyttet rike løfter til det. Vi oppfordres i Guds ord til å be for Israel, folket og landet. Israel utsettes for en høyst uberettiget og ensidig kritikk. Kritikken viser at man ikke forstår den trussel Israel står overfor, blant annet i forhold til terror og rakettangrep - og hvilket sikkerhetsbehov Israel har. Rent konkret gjelder dette for eksempel den meget omtalte ”muren”. Det er derfor en oppfordring til oss; fremfor alle ting å gjøre bønner og forbønner for landet og folket. Han sover ikke og slumrer ikke Israels vokter. Han skal selv stride for sitt folk og tilintetgjøre djevelen og alle hans gjerninger.

Hva er de viktigste profetiske tegn i tiden?
Forskjellige tegn:

1. Kunnskapens tegn «Og du, Daniel: Gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid. Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal bli stor». Dan 12.4 De siste 120 år har liksom det meste skjedd av all utvikling som har skjedd. Elektrisiteten, telefon, bil, fly, data, mobilen, Internett. Den tekniske utviklingen har vært revolusjonær. Store vitenskapsmannen Isak Newton så noe av dette som ville komme. Når Jesus kommer igjen for å sette føttene på Oljeberget, så skal hvert øye se Ham. Den globale tekniske revolusjon har i det 21. århundre gjort dette mulig.

2. Etiske og moralske tegn – familieoppløsningstid: Noahs og Lots tid, forfall og frafall, Aids, vold, mord og mye mer.

3. Jordskjelv og naturkatastrofer. I løpet av de siste 30 årene har naturkatastrofer økt med 300 prosent. Luk 21.11: «Store jordskjelv skal det være og hunger og pest mange steder. Fryktelige ting skal skje og det skal vise seg veldige tegn fra himmelen - Folk skal engstes når hav og brenninger bruser … v.25 Mennesker falle i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden, for himmelens krefter skal rokkes … v.26

4. Israel er det største tegnet. Es. 66 forteller hvordan en nasjon er født på en dag.

5. Jødenes tilbakekomst fra tidligere Sovjet! Jer 32.37-38 Jer 23.7-8 kap.16.15-16. Omkring 1.2 millioner har vendt tilbake de siste 12 år.

6. Jerusalem et stort tegn. Luk.21.24: Ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningenes tid er til ende over byen. 32 og 34. Sak. 12.2-3

7. Midtøsten – nye store angrep med Gog-krigen i Esek 38 og 39 og Harmageddonslaget i Åp. Atomvåpen vil bli brukt når tiden er inne. Sak 14 beskriver hvordan kjøttet vil råtne. I dag er hele Midtøsten regionen inne i store rystelser, flere land har drømt om en demokratisk vår, men skuffelsen er stor, - det er blitt en islamsk vinter.

8. Antikrist - Europa unionen / Antikrist, som verdenshersker og supermann vil fremstå i endens tid. Han vil kunne kontrollere hvert menneske på jorden. Datateknologien holder på å utvikle en teknologi, hvor bilde av hode (her er øynene viktige) og hånd (fingeravtrykk), blir lagt inn i verdens datasystem. Dette så Johannes på øya Patmos for over 1900 år siden, Åp 13.
EU befinner seg i den største økonomiske krisen siden EU-sonen ble lansert. EU har vært betraktet som en av de største suksessene etter andre verdenskrig. EU er i dag truet av nasjonale konkurser i flere EU-land.

9. De tekniske tegn Åp 11. De to vitner som alle kunne se lå døde. Helt frem til for noen få år siden var ikke det mulig. Men i dag er det fullt mulig.

10. Evangeliseringens tegn - evangeliet går frem over store deler av verden i dag, mens Europa er i dag det mørke kontinent.

Den kamp som raser i Midt Østen er først og fremst en åndskamp som står mellom Jesus Kristus og Islams Allah. Hva vil du si om åndskampen i Midtøsten?

Konflikten i Midtøsten dreier seg om jødestatens eksistens og om Islam. To folk lever og gjør krav på det samme land og område. Begge er semitter. Konflikten mellom jøde og araber i Eretz – Israel svarer til denne beskrivelse. Det er en etnisk konflikt. Israels eksistens er en betydelig trussel mot Koranens troverdighet.

Konflikten i Midtøsten har også en religiøs dimensjon; Islam står imot Israels håp. Koranen står imot Bibelen. Muslimene tror utfra Koranen at alle folkeslag skal underlegge seg Allah. Islam kan godta kristne og jøder over hele verden. Men kan ikke akseptere jødene som folk og at de har et eget land. Godtar de det, så skriver de under på at Allah har tapt og islam har tatt feil.

Konflikten i Midtøsten er 4000 år gammel, den begynte med Isak og hans fødsel. Da våknet Ismael. Konflikten begynte med misunnelse. Løgn og misunnelse har etterjaget Israel til alle tider. Det har vært og er i dag Israels store utfordring. Løgnene mot dette folket. Den muslimske verden med Islam i hånd har sverget dette folk og land utslettelse. Islam er og blir den store utfordringen i åndskampen både i Midtøsten og over hele verden. Kampen mellom Islam på den ene side og jødedom og kristendom på den andre side, er en mektig åndskonflikt. Denne kamp er ikke av ny dato, den har vart i 4000 år. Kampen begynte i Abrahams hjem.

I endetiden vil kampen mot landet Israel og Jerusalem intensiveres. Grunnen er den at de store endetidsbegivenheter er knyttet til Israel og Midt Østen. Vi ser hvordan folket og landet er presset i dag fra alle hold. Da er det godt, å vite at de løfter Herren har gitt i sitt ord til folket og landet står han bak. ”Se, Han sover ikke og slumrer ikke Israels vokter”. Salme 121.4
”Folkeslag, hør Herrens ord! Forkynn det til fjerne kyster og si:Han som spredte Israel, skal samle og vokter det som gjeteren vokter sin flokk». Jer 31,10

Hva er fremtidsperspektivet og løsningen for Midt Østen?
For å si det kort: Det er Jesus Kristus, hedningenes Messias og jødenes Messias. Hans komme tilbake til landet er tydelig beskrevet. Både hans første og andre komme er knyttet til landet. «Denne Jesus skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp.» Ap 1.11 Rom.11.26: «Fra Sion skal redningsmannen komme…»

Ingen makt kan omstyrte Guds plan og vilje med dette folk, Gud har bevist det med å føre de tilbake til landet. Folket bor nå i sitt land. Det er utelukkende Guds nåde og godhet. Jødene skal være i landet når han kommer tilbake. Når han kommer igjen så skal jødene ta imot Ham og gråte sårt over Ham som de har gjennomstungent. Da skal løftene til folket og landet oppfylles til fulle. Rom 11

Når Jesus kommer som Konge for dette folket går de inn i fylden. Å bli det Gud har lovet de skal bli for denne jord, - en velsignelse. Israel er det jordiske pantet. Da blir det klart for alle folk at Jesus er hele verdens redningsmann. Guds løfte om landet er oppfylt, jødene har ikke holdt sin pakt, de har vært troløse, men Gud er trofast mot sitt ord og sine løfter også til dette folket.
Det er Jesus som skal forene jøde og araber, han skal smelte hjertene. Det som skjer i dag i de messianske menigheter i Israel er en forsmak på dette. Disse menigheter består av jøder, arabere og andre kristne som har møtt og opplevd Jesus. I de fleste messianske menigheter er det en araber som er pastor. Det viser at Jesus er løsningen for Midt Østen.

Til slutt vil jeg legge på hjertene som en viktig advarsel: Rokker man ved Guds utvelgelse av Israel og løftet om landet, rokker man i virkeligheten ved Guds nåde og hans ords sannhet og troverdighet.

Intervju: Rolf Svellingen 
 
toppen



Bokmerker
Intervu med Åse og Finn Ausdal
Intervju med Wiggo Tangstad
Intervju med
Shervin Ebrahimian
Intervju med Per Enok Nilsemn 
Intervju med Osvald Instebø
Intervju med Øyvind Gaarder Andersen
Intervju med Gordon Tobiassen
Intervju med Bjarte Ystebø
 
     
     

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no