Høytidene i Israel
 
Påskehøytiden Påskehøytiden 2 De usyrede brøds høytid Førstegrødens høytid Ukenes høytid
Basunens høytid Yom Kippur Forsoningsdagen Løvhyttefesten  

Jon Erling Henriksen er reisesekretær for NPAI (Norske Pinsevenners arbeid i Israel). Han står som forstander for Pinsemenigheten Sion, Bryne og er også forkynner med lang fartstid som pastor og bibellærer for flere menigheter i Norge. Han begynner nå et nytt bibelstudie over de jødiske høytidene. Han begynner her med første del av dette bibelstudiet.

 
Israels høytider del 9 - Løvhyttefesten
 
Forordningen for Løvhyttefesten finner vi i 3 Mos 23:39-43. Essensen er versene 42 og 43, hvor det står følgende: «Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at deres etterkommere skal vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter da jeg førte dem ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud».

For det første skal vi komme med en kort beskrivelse av hvordan en slik løvhytte så ut. Disse løvhyttene var bygget med tanke på den anledning de skulle markere. Veggene var laget av bladverk og grener. Veggene skulle gi beskyttelse mot været, men ikke stenge solen helt ute. Taket skulle være dekket av takhalm. Men taket måtte ikke være tettere enn at en kunne se stjernene på nattehimmelen.

Man satte dem opp over alt, til og med på tempelplassen. De ble plassert på gatene og på torvene og hagene. Dette skulle da minne israelittene om at de hadde vært hjemløse ørkenvandrere, uten tak over hodet. «slik skal deres etterkommere vite at jeg lot israelittene bo i hytter da jeg førte dem ut av Egypt». (3 Mos 23:40-43)

For det andre hadde denne høytiden også en jordbruksmessig betydning. Vi legger merke til at det heter i vårt skriftavsnitt: «Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegreiner og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager.» (3 Mos 23:40). Det sies at på Jesu tid het det blant saddukeerne at det var en beskrivelse av det materialet de skulle bygge løvhyttene av.

Mens fariseerne mente at det var en beskrivelse av de ting festdeltagerne skulle ha med seg da de kom til tempelet. William Barclay er av den oppfatning at «det var naturlig nok fariseernes tolkning som slo best an blant folket, for den gav dem mulighet til å få være direkte med på festlighetene ved tempelet». Og slik forstått blir det støttet også av historieskriveren Josephus som kalte denne festen for «jødenes helligste og største fest». Og han understreker at dette var ikke bare en festfeiring for dem som hadde alt av det som jorden kunne gi dem. Men loven hadde bestemt at «den fremmede» og «enken» og «den fattige» skulle være med på denne gledens fest.

For det tredje bør vi minne om at denne festen var den største av de tre store festene som ble feiret i Israel. De hadde tre store fester: påske, pinse og løvhyttefesten. På løvhyttefesten var alle mannlige jøder tvunget til å delta, dersom de bodde innenfor en radius av drøye tretti kilometer fra Jerusalem. Man kan godt si oss enig med William Barclay som kaller festen for «høsttakkefest». Dette støtter Skriften egentlig også når vi leser steder som for eksempel 2 Mos 32:16; 34:22; 5 Mos 16:13; 1 Kong 8:2. Folket kalte det for «gledens tid».

Tidspunktet for denne feiringen var 15. til 22. Tishri, som til-svarer vår september/oktober og er den syvende måned i det jødiske året. Dette er en høytid som har fulgt Israel helt fram til våre dager. Vi møter en spesiell hendelse i Johannes evangelium som er knyttet opp til denne høytiden (Joh 7). Her holder Jesus en tale som er sentrert om det som skjer med den som tror på ham. Det mest kjente verset er vel vers 38 som sier: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann». Dette sier Jesus i avslutningen på løvhyttefesten. Og Johannes kommenterer hva som egentlig sies av Jesus: Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. Avslutning og en ny begynnelse

1) Setningen «Men på den siste, den store dag i høytiden,» (Joh 7:37) danner en avslutning for feiringen. Avslutningen for vandringen i ørkenen var da de kom inn i løfteslandet. Sett i dette lys møter vi en sterk profetisk vinkling - folket har endt ørkenvandringen og kommet inn i landet som Herren hadde lovet. Dette kjente israelittene til. Men her kommer et nytt profetisk element inn: Jesus! Vi kan finne følgende linker: - Moses hadde lagt ned vandringsstaven, Josva førte dem inn i det lovede land. «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike» heter det i Lukas 16:16. Nå har «Josva» overtatt. Den som tror på meg, var budskapet til den nye paktens Josva. Hva med dem? Jo, de skulle få erfare strømmer med «levende vann». Som Josva førte folket over Jordan-elven, fører Jesus den gjenfødte sjel inn i Åndens friske vannstrømmer. Dette ser vi i profetisk bilde her hos evangelisten Johannes.

2) Men det ligger flere «profetiske årer» i løvhyttefestens innhold: Det var etter ofringen av lammet at vandringen begynte mot løfteslandet. Det gav friheten til å vandre ut av trellelivet. Den som skulle være med under vandringen, hadde opplevd frelse gjennom lammets blod som hadde blitt bestrøket på deres hjem. Det var kun dem som fikk være med under vandringen. Da har vi igjen det som peker mot Jesus! «Se der Guds lam som bærer verdens synd,» utropte Johannes døperen.

3) Og vi kan fortsette videre å betrakte Løvhyttefestens velsignelser: Videre kan vi merke oss: «Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær» (3 Mos 23:40a). Ettersom frukt også er knyttet opp til denne høytiden, taler det om det som skal skje under vandringen mot løfteslandet.

Den nye stillingen fører oss inn i en annen slags produksjon. I Egypt kom resultatet av Faraos slavedrivere, hvor de svingte «fryktens svepe» over ryggene for å få resultater. Nå hadde Lammet tatt smerten, og en ny drivkraft er gjeldene. Det nye livet, drevet av Ånden, fremdriver resultater som gir en himmelsk karakter. Med andre ord – her er det ikke frykten som er drivkraften, men kjærligheten som er det drivende element.

I innledningen merket vi at det skulle ikke være forskjell – uansett sosial stilling – alle skulle få glede seg på denne høytiden. Flettet inn i denne høytid ligger den innstilling som Gud Herren har overfor alle mennesker. Den glede som Han gir, er ikke for noen få utvalgte. Men alle som lar seg frelse, vil også få del i gleden som evangeliet gir. Derfor kan vi avslutte denne serie med oppfordringen som Paulus gav til menigheten i Filippi: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4).
 
 
Israels høytider del 8
Den store Forsoningsdagen sett i nytestamentlig lys


I forrige nr. av Sjibbolet skisserte vi opp ni punkter som Den store Forsoningsdagen hadde av vesentlig innehold. Denne gang skal vi se på noen hovedtrekk som disse punktene skjuler, og
som åpenbares i nytestamentlig lys. Og vi kan godt ha som undertittel «En sådan yppersteprest måtte vi ha».

Klesdrakten som Aron måtte ha på seg var spesiell: «Han skal kle seg i en hellig kappe av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem» (v.4)

Hovedtanken i denne spesielle seremonikledningen er forklart i profeten når han nevner prestens kledning til tjeneste i det fremtidige tempel - der det står: «De skal ikke binde om seg med noe som gjør at de svetter» (Esek.44:17,18,19). Sett med «evangeliske briller» møter vi at Kristus gjenopprettet det som ble resultatet av fallet! Fallet resulterte i – «i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød» (1 Mos 3:19).

Evangeliet sier: "Ikke av gjerninger for at ingen skal rose seg". HAN HAR GJORT DET SOM GJØRES SKAL! Så møter vi Aron og hans personlige offer. Forordningen sa: «Så skal Aron føre fram sin egen syndofferokse og gjøre soning for seg og sitt hus». (3 Mos 16:6) Dette understreker at han var skrøpelighet underlagt (Hebr 5:2-3). Om Kristus Jesus heter det: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd». (Hebr 4:15; 1 Pet 2:22)

Det er viktig å presisere at forskjellen på Arons prestetjeneste og Kristi prestetjeneste, er at sistnevnte har en så mye bedre tjeneste. Og uttrykket «bedre» nevnes i ulike sammenhenger i hebreerbrevet, og da på grunn av Kristus! Vi kan nevne 7 ting som er bedre:

1)   Bedre håp, 7:19;
2)   Bedre pakt, Hebr 7:22;
3)   Bedre prestetjeneste, 8:6;
4)   Bedre offer, 9:23;
5)   Bedre eiendom, 10:34;
6)   Bedre land, 11:16;
7)   Bedre oppstandelse, 11:35.

De to geitebukkene er også av interesse i lys av den bedre pakt som Kristus er blitt borgsmann for. Det er et kolossalt, evangelisk bilde, som taler til oss gjennom denne detaljen på Sonofferdagen. Bukkene hadde to forskjellige oppgaver, vi leser følgende: «Og han skal ta de to geitebukkene og stille dem fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for Herren og ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Den bukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen» (3 Mos 16:7-10).

Det ser ut for at det var tilfeldig hvilken bukk som skulle sendes ut i ørkenen. Men tilfeldig var det ikke! Denne ordningen skjedde sannsynligvis for at det ikke skulle være noen form for antipati eller sympati som skulle ligge til grunn for utvelgelsen.

Men Herren styrte loddet (utvelgelsen). Scenariet er at den ene må late livet, mens den andre får leve! Det er altså to eksemplarer av samme art. Her møter vi to prinsipielle, evangeliske tanker. For det første hva som er skjedd med vår synd: Synden er sonet! Det er det ene. Men den er også fjernet bort. Akkurat som den ene bukken døde som offer – døde Kristus til soning for våre synder.

Men ikke bare det! Han fjernet synden også, med sitt offer på Golgata! Slik som den levende bukken sprang ut av leiren med folkets synd på seg – fjernet Kristi offer vår synd. Vi kan også forklare det med Rom 5:18-19. Men vi kan også se Kristi død og oppstandelse i dette gammeltestamentlige kultritualet. Det var den samme art bukk som var levende, som den som døde. Det var den samme Jesus som døde, som den som stod opp. Det er den samme som døde for våre synder, som Han som sitter ved Faderens høyre hånd, men, med et herliggjort legeme!

La oss så avslutte denne betraktningen med noen tanker fra siste del av denne store sonofferdagen. Og vi kan lese fra 3 Mos 16:27 «Syndofferoksen og syndofferbukken, som de tok blodet av og bar inn for å gjøre soning i helligdommen, skal føres utenfor leiren. Deres skinn og deres kjøtt og deres mageinnhold skal brennes opp med ild».

For det første merker vi oss disse to dyr gjennom hele dette kapitelet. Det er hanndyr som måtte ofres. Og som sådan representerer de slektens gang, etter som det er hanndyret som fører slekten videre. Dette oppfylles i Jesus! Han fører inn en ny «slekt» ved sin død og oppstandelse – en slekt som ikke er befengt med den Adamittiske, falne natur.

For det andre skal vi merke oss at det var bare blodet som ble båret inn i helligdommen for å gjøre soning, men legemet og dets innehold «skal føres utenfor leiren». «Deres skinn og deres kjøtt og deres mageinnhold skal brennes opp med ild». Den usynlige effekten så man ikke på Golgata, men legemet til Jesus var synlig og ble korsfestet.

Vi kan konkludere med å si at alle detaljer som den store sonofferdagen hadde av innhold, ble i alle detaljer oppfylt i det ene og fullkomne offer som Gud gav i sin Sønn. «For meg brast hans elskede hjerte, å tenk, det var allting for meg».


Neste høytid: Løvhyttefesten
 
 
Israel høytider del 7 - Den store forsoningsdagen

Blant jødene heter denne høytiden, Yom Kippur. De regler som gjelder denne dagen/døgnet, kan vi oppsummere på følgende vis: KIPPUR, eller jom kippur, er den jødiske forsoningsdagen og faller på den tidende dagen av måneden tirsjé. Etter den sekulære kalenderen havner kippur en dag mellom 15. september og 15. oktober.

Kippur er en full fastedag og alle jøder over 12-13 års alder som har helse til det, er pålagt å faste fra solnedgang på kippur-aftenen til det blir mørkt etter selve kippur-dagen. Det vil si rundt 24 timer. I denne perioden spiser man ingen ting og man drikker heller ikke noe annet enn hva som er strengt nødvendig av helsemessige årsaker.

Et eget ritual finner sted på denne dagen:
Bønneritualet for kippur inneholder flere karakteristiske elementer:

1)

En bruker tallet (bønnesjal) under kveldsgudstjenesten. Dette er den eneste
kveldsgudstjenesten i hele det jødiske året at alle hovedretninger sv jødedommen er enige om at dette er pålagt. Grunnen til påbudet er at alle gudstjenestene i løpet av hele kippur er å regne som én sammenhengende gudstjeneste.

2)

Kal nidre (askenasisk: Kol nidre; italiensk Kol-nedarim) er en bønn om at løfter man gjorde sitt beste for å holde, men ikke greide å leve opp til, ikke må bli holdt imot en. Likeledes at løfter man ble tvunget til (slik som f. eks. under den spanske inkvisisjonen) ikke må bli holdt imot en. (I askenasisk jødedom er denne bønnen endret til å gjelde det kommende året i stedet).

3)

En blåser i sjófar (bukkehorn) én gang ved ved slutten av dagen for å markere at jom kippur er over.

4)

Under amidáen legger man blant annet til bønnen seliót.

5)

tillegg til de vanligste gudstjenestene har man gudstjenestene Musafát og Neilá.

6)

En legger til Abodá-avsnitte, som forteller om gudstjenestene i Templet i Jerusalem på denne dagen.

7)

En legger til en minnebønn – kalt Hasjkabá (eller Rogativa) av sefardim og Yiskor blant askenasim.


Basisen for denne høytiden finner vi i 3. Mosebok 16:11-
Her foreligger en detaljert beskrivelse av det seremonielle for denne dagen. Her møter vi
klare linjer som går til Hebreerbrevets forfatter i anledning yppersteprestens tjeneste. Vi kan
skissere punktvis hendelsesforløpet på denne dagen på følgende vis:

1)

Aron hadde med seg en "ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer".

2)

Så skulle han kle seg i en spesiell drakt når han gikk inn for Herrens åsyn på denne dagen. Kledningen står omtalt i vers 4: Han skal kle seg i en hellig underkjortel av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem. 3M 16:4

3)

 Deretter mottar han fra "Israels barns menighet" "to geitebukker til syndoffer og en vær
til brennoffer".

4)

Aron skulle så: "føre frem sin egen syndoffer" og gjøre soning for seg og sitt hus.

5)

De to geitebukkene skulle så stilles frem for Herrens åsyn. "Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort." Prosedyren vedrørende de to geitebukkene går over tre vers (7-10).

6)

Så merker vi at handlingen går tilbake til Aron og hans hus- vers 11 sier: "Når Aron fører frem sin egen syndofferoksen og gjør soning for seg og sitt hus, skal han først slakte syndofferoksen". Det som omhandler syndofferoksen er en prosedyre som beskrives i versene 11-14. "Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket". I detalj beskrives hva han skal gjøre. Det konkluderes i vers 16 med følgende: "Slik skal han skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barna urenhet.". Og dette måtte han gjøre helt alene. Det presiseres i v. 17: "Det må ikke være noe menneske i sammenkomsten telt når han går inn". Når så dette er utført (17-18), kommer en ny handling som er fundamentert i den tidligere uttakelsen av de to bukkene: "Når han så har fullført soningen for helligdommen og for sammenkomstens telt og for alteret, da skal han føre frem den levende bukken". (v.20). Legg merke til at "den levende bukken" hadde en annen oppgave enn den bukken som skulle være "syndoffer for folket" (v.15). Ved at Aron la sine hender på den levende bukken (v.21) ble folkets misgjerning overført på bukken. Så skulle den sendes ut i ørkenen (v.20-22).

7)

Neste "kapittel" i prosedyren innledes med et "deretter". Punkt for punkt skulle handlinger utføres. Nå skjedde det et skifte av klær! "Deretter skal Aron gå inn i sammenkomstens telt og ta av seg de linklærne som han tok på da han gikk inn i helligdommen. Og han skal la dem bli der" (v. 23). Så skjer der et renselsesbad (v. 24-26).

8)

Men, - hva skjer med de døde dyrekroppene?
Vi får svar på dette i vers 27 – "…de skal føres utenfor leiren". "Deres skinn og deres kjøtt og deres mageinnhold skal brennes opp med ild." (Les hele sammenhengen i v. 27 og 28.)

9)

Avslutningsvis kommer datering av denne spesielle dagen samt et forkortet sammendrag med presisering om at dette skulle "være en evig lov" for folket (v.29-34).
"Og Aron gjorde som Herren hadde befalt Moses"


Neste studie:
Yom Kippur set i lys av NT
 
 
Israels høytider - Del 6 – Basunens høytid

Gjennom en del artikler har vi sett på de ulike høytider i Israel. Vi har vært inne på Påskehøytiden, De usyrede brøds høytid, Førstegrødens høytid og Ukens høytid. I denne artikkelen skal vi kort se litt på den høytiden som blir kalt for Basunklangens eller Nyttårsfestens høytid.

Det religiøse og sivile året
Tishri, ble den kalt, den spesielle nyttårsmåneden i Israel. Den ble feiret stort. Men det ble også feiret begynnelsen til hver måned ellers i året. I salmene står det å lese: "På deres gledesdager og deres høytider og deres nymånedager skal dere blåse i trompetene når dere ofrer brennoffer og fredsoffer. De skal minne om dere for deres Guds åsyn. Jeg er Herren deres Gud." 4 Mos 10:10.

Skapelsens første dag ble senere til den første dag i det nye året. Vi legger merke til at det var vanlig å blåse i basunen når en ny måned begynte som nevnt overfor. Og i spesiell grad når det nye året begynte i måneden Tishri. Da står det å lese i 3.Mos.23:24: "I den sjuende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere holde hviledag og blåse i trompet til påminnelse og en hellig sammenkomst."

Det utviklet seg til en skikk å blåse omkring hundre ganger i trompeten på denne dagen. Ved den siste basunen, kalt Tekiah Gedolah, ble det gjort et kraftig basunstøt. Antagelig er det dette det henvises til i Salme 81:4: "Støt i horn på nymånedagen og ved fullmåne, på vår høytidsdag"!

Jeg gjør oppmerksom på at den sivile og den religiøse kalender er forskjellig - den sivile er eldre, og som nevnt strekker den seg tilbake til skapelsen, mens den religiøse har sin rot i 2 Mos 12:2 Det jødiske året er inndelt i 13 måneder. Her har du en oversikt over navnet på disse måneder: Nissan, Iyar, Sivan, Tammuz, Av, Elul, Tishri, Cheshvan, Kislev, Tevet, Shevat, Adar, Adar II. Navnene på disse måneder er adoptert fra Ezras tid, etter gjenkomsten fra eksilet i Babylon.

Men hvilket horn brukte man?
Alle av bladets lesere har hørt om shofar, bukkehornet som blåses i ved spesielle anledninger. Forhistorien til at det blir brukt, er det som skjedde når Abraham ofret sin Isak....da sendte Herren en vær som stedfortreder for Isak. Han ble hengende etter hornene i et kjerr (1 Mos 22:13).

Rabbinerne kaller disse to hornene for "den første" og "den siste shofar". Tolkningen på dette er som følger: Den første shofar er knyttet sammen med hva Israel opplevde ved Sinai, 2 Mos 19:13: "Når jubelhornet lyder med lange toner, da skal de stige opp på fjellet." Folket stod da samlet etter utgangen fra Egypt.

Den siste shofar knytter rabbinerne til Messias' ankomst til Israel. Jesajas sier: "Og det skal skje på den tiden at de skal blåse i et stort horn. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem." (Jes 27:13) Vi tror at et samlet israelsfolk er i løfteslandet da.

Sammenheng mellom basunklangdagen og den store forsoningsdagen
Det fortelles at den spesielle basunklangdagen benevnes også som Rosh HaShana, som betyr "hodet for året". Den første dagen i Tishri er deres nyttårdag når man går ut fra deres sivile kalender. Denne kalenderen går helt tilbake til skapelsen, da Gud sa: "Det bli lys"! Hvilket skjedde på dag én. (1.Mos.3:5)

På denne store dagen, Rosh HaShana, så Gud gjennom tre bøker, iflg. rabbinerne. Og det var tre kategorier mennesker som skulle bedømmes: de rettferdige, de ugudelige, og mellomklassen. Oppfatningen går ut på følgende: Gud ser gjennom livets bok for de rettferdige. Han går gjennom dødens bok når det gjelder de ugudelige.

Og den tredje boken (som ikke har noe navn) for de som tilhørte den såkalte mellomklassen. De ugudelige hadde ikke noe håp i det nye året. Derfor står det å lese i Salme 69:29: "La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige"!

Når det gjaldt mellomklassen, var det håp! Den jødiske nyttårshilsen understreker det: "Må du bli innskrevet for et godt år". Men her var det en forutsetning: Du måtte omvende deg fra synden. Til det fikk du ti dager. Da er vi inne på intervallet mellom basunklangens høytid og den store forsoningsdagen. (3 Mos 23:24-27) Og som kjent ble synden sonet på den store soningsdagen. Her ligger jo en interessant tanke sett med den nye pakts "briller". Og således kan vi si at det er en sammenheng mellom disse to dagene.

Tallet ti sett i profetisk perspektiv
De ti dagene som nevnt overfor er av viktig betydning for jødene. Det fortelles at jødene kaller disse ti dagene for "ærefryktens dager". Viktig avgjørelser tas, så det kan bli et godt år. Sett i profetisk lys er det interessant å lese hva profeten Joel sier: "Blås i horn på Sion! Blås alarm på mitt hellige berg! La alle som er i landet beve. For Herrens dag kommer - den er nær". (Joel 2:1) Det kommer en tid hvor resten av Israel skal omvende seg. Og Herren skal sende ut sine engler med veldig basunklang for å samle inn hans utvalgte fra de fire vindretninger. Les Matt.24:31

Josefs drøm
Mine tanker går også til den drøm som Josef fikk fra Herren. Det var ikke en drøm som kun gjaldt den tid han levde. Vi kan se konturene av Herrens plan med sitt folk Israel. For Israel indikerer basunklangens dag en ny tid med nye muligheter. Og det var det Herren viste Josef gjennom en drøm - det skulle komme en tid hvor de skulle bøye seg for Josef! Og framtidens Josef er Messias komme til sitt land og sitt folk. Israel skal være et folk som reflekterer sollyset. Som månen og stjernen reflekterer lyset fra solen, skal Israel være et folk som skal være med å fylle jorden med Herrens herlighet. Om Josef drøm: 1 Mos 37:9

Neste studie:
Den store forsoningsdagen
 
 
PÅSKEHØYTIDEN
I noen artikler fremover skal vi fordype oss i høytidene som Herren bød Israel å holde. I disse høytider er det elementer av evangeliske trekk som gjør at vi må stoppe opp og stille spørsmålet: Hadde, allerede da, den evangeliske tanke liggende klar?

En liten oversikt over de hovedhøytider som vi møter i GT er følgende:
   
1 Påske
2 De usyrede brøds høytid
3 Førstegrødens høytid
4 Ukens høytid (pinsen eller kornhøstens høytid)
5 Nyttårsfesten. Basunenes høytid
6 Den store forsoningsdagen
7 Løvhyttefesten
   
I vår studieserie følger vi denne rekken kronologisk, og begynner med:


Påskehøytiden
Påskehøytiden står omtalt første gang i 2 Mos 12:1-14 i forbindelse med Israels-folket utgang av Egypt. Så møter vi den nevnt i 3 Mos 23:5. Videre i 4 Mos 9:1-14. Det gjentas så i kapitel 28, vers 16. Til sist nevnes det i den siste Moseboken, altså 5 Mos 16:1-7. De stedene som nevner denne høytiden står beskrevet i detalj er 2 Mos 12:1-14 og 4 Mos 9:1-14.

Hovedprinsipper
1 Herren fastsetter dato for feiringen
2 Herren bestemmer hvilket dyr som skal ofre sitt liv: Lammet
3 Antall personer dette skal gjelde for
4 Lammets kvalitet blir nøye beskrevet og kan skisseres på følgende vis: a) Uten lyte,
b) hannkjønn, c) årsgammelt, d) et kje kunne også benyttes
5 Utvelgelsen skulle skje på den 10. Abib eller Nisan (omtrent tilsvarende vår april måned).
6 Ofringen fant sted fire dager etter, mellom de to aftenstunder
7 Det skulle etes tilberedt på ilden. Spises sammen med usyret brød og bitre urter.
   
Med dette som basis for "frelsen" av sitt utvalgte folk, holdt Herren dom over alle guder i Egypt (12:12)!


Allerede under skapelsen hadde Gud i tanken disse høytidene. Jeg tenker på det som sies i 1 Mos 1:14: "Og Gud sa: Og Gud sa: La det bli lys på himmelhvelvingen til å skille mellom dagen og natten. Og de skal være til tegn som fastsetter høytider og dager og år."

Allerede her antydes Guds plan med et spesielt folk han skulle ta seg ut, som ville holde Herrens høytider. De var, og er, et spesielt folk! La oss minne hverandre om Guds ord til Bileam: "Fra fjellets tinde ser jeg ham, fra høydene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke." (4Mos 23:9)

Den samme tanken møter oss godt over 3000 år senere - Herren taler til profeten Jeremia:
"Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lovene ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager". (Jer 31:35-36)

Hvorfor lammet?
Spørsmålet er av stor interesse ettersom det var mange dyr som kunne anvendes. Og vi vet at senere i Israel-folkets historie, ble det forordninger om ofringer av andre dyr, bl. annet storfe. Men lammet inntar en genuin plass i israels offerkult!

a) Vi er av den oppfatning at dette ikke ble bestemt "på spraket", men nøye planlagt!
Den første gangen i menneskets historie som dette kommer til syne er like etter menneskets store mistak - de åt av det forbudte tre! 1 Mos 3:21 forteller oss:
"Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem." 1Mos 3:21
Jeg er av den oppfatning at vi her har å gjøre med første gang som Gud viste inn i tiden. Hva han hadde bestemt fra evighet av ut fra sitt "besluttede råd" …"om et frelseshushold i tiden fylde: å samle alt til ett i Kristus…"
   
b) Lammet har i sin karakter og beskaffenhet egenskaper som peker fram mot og oppfylles i Kristus. Dette kommer inn under det som Hebreerbrevets forfatter uttrykker som "en skygge av de kommende goder."
   
La oss se litt nærmere på dette:
For det første
møter vi lammet slik det fremstilles i profeten Jesaja kapitel 53:7: "Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn."


Gjennom denne sekvensen blir vi minnet om den lidende Messias som "ikke opplot sin munn"! Det var altså ingen protest! Og, vi minnes hvordan dette oppfylles i Kristus - ikke minst overfor ypperstepresten: "Svarer du ingenting? Hva er det disse vitner imot deg? Men Jesus tidde". Han hadde vært stille hele tiden dersom ikke ypperstepresten hadde sagt: "Jeg tar deg i ed ved den levende Gud…" (Matt 26:62-63)

For det andre
gjenkjenner vi i skriften det som var karakteristikken på lammet da Moses fikk i oppdrag å liste opp hva som var rene og urene dyr: Lammet var et rent dyr! Og, det rene dyret skulle ha usyret brød med i måltidet. Dette taler til oss om det rene og uskyldige, som blir "gjort til synd, og må gi sitt liv for de urene!
   
For det tredje: Lammets fire føtter, som er kløvd helt gjennom, representerer de fire søylene som Sinai-pakten og "Golgata"-pakten hviler på. Alle "hovedpaktene" som vi møter i Skriften er såkalte nådepakter hvor Gud selv er borgsmann (garantisten). Disse fire paktene hviler på fire hovedsøyler som vi møter igjen og igjen. Søylene kan vi kalle for
   
1) Paktsløfte
2) Paktsforpliktelse
3) Paktsinnvielse
4) Paktstegn

Her kunne det være fristende og fordype seg i de fire søyler.


For det fjerde: Klovene skulle, i følge loven om rene og urene dyr (3 Mos 11:3) være kløvd helt gjennom, og dyret skulle tygge drøv. Denne loven gjaldt alle dyr som ble ofret, fordi at alle offer peker på hver sin måte frem mot det fullkomne offeret; Kristus!

Men hva ligger i denne betingelse og egenskap? Det at offeret skulle tygge drøv er tale om en fullstendig nyttiggjørelse av maten. Og i overført betydning møter vi at matopptaket til lammet ligger i det som var "Faderes vilje" - min mat er å gjøre Faderens vilje. I dypeste forstand er det tale om Lammets nyttiggjørelse av Ordet fra Faderen. Og "- jeg har gitt dem ditt ord", taler om videreføring av dette prinsippet.

Når klovene, hver for seg, har et budskap, som handler om lammets vandring, ligger det her en dypere mening. De bærende søyler taler hver for seg om et skille - Paktsløfte skiller seg fra andre løfter osv. De skiller seg både i vesen og karakter fra en sekulær pakt.
Når den israelske menighet skulle vandre i ørkenen, mot Løfteslandet, skulle det være et annerledes folk. De skilte seg ut i Egypt - de skilte seg ut under vandringen - de skilte seg ut når de inntok Løfteslandet.

I en videre tankerekke, vil dette gå igjen i den apostoliske menighet. De hadde en annen "maktkultur", deres mat var å adlyde Åndens røst. Deres forhold til Skriftene var annerledes enn jødedommens presteskap - her ble det mat ut fra åpenbaringen i Skriften, og ikke byrder som ble lesset på folket. Lammet steg frem under forkynnelsen, enda det ikke var fysisk til stede, fordi Ånden herliggjorde Kristus-forkynnelsen så mennesker fikk "Kristus malt som korsfestet for sine øyne", og folket ble fri fra "trelldommens åk".

For det femte: Blodet var det sentrale i påsken! Her ligger hemmeligheter av dimensjoner gjemt. Vi kan f. eks. tenke på hvilken betydning blodet har. Livet er knyttet til blodet. Og når blodet ble utgytt ble også livet gitt. Men ikke bare det. Blodet hadde sonende effekt. I disse forskrifter ligger selve hemmeligheten - løsningen på jødefolket store problem - ja, ikke bare jødefolkets, men også hedningefolkene - synden måtte sones og mennesket forsones med Gud. Men uten at blod ble utgytt skjedde ikke forlatelse!

1) Blodet i den gamle pakt.
Før utgangen av Egypt ble blodet strøket på dørstolpene og dørtreet på hvert hus. Dette medførte at Herren som dommer gikk forbi disse hus. Den evangeliske tankerekke går ut på at den som har fått Jesu blod strøket på sitt hjertes dørtre og dørstolper har intet å frykte.
   
2) Blodet i den nye pakt.
Meningen med tanken rundt denne hendelsen når sitt klimaks gjennom Kristi fullkomne offer på Golgata. Men det er en vesentlig forskjell: Hans offer var et bedre offer siden han kunne rense vår samvittighet, iflg hebreerbrevets forfatter. (Hebr. 9:14) Nå er ikke bare synderens handlinger sonet, men også synderen er forsonet med Gud. Dernest bør vi minne om at vi som hedningefolk, som før var utenfor paktsfolket (jødene), nå i Kristus Jesus har kommet nær til ved det blod som han ofret for alle. Og vi kan istemme med Paulus: "Vårt påskelam er slaktet, Kristus" 1 Kor 5:7).
   
toppen
 
 
Høytider i Israel
 
Påskehøytiden - del 2
 
For det sjette: Ilden, lammet, urtene og usyret brød hørte sammen.
"De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det". (2 Mos 12:8)

Vi skal betrakte dette på følgende måte:
1) Ilden og lammet
2) Bitre urter
3) Usyret brød

I dette verset møter det oss viktige bestanddeler: ilden, urtene og brød. Dette skulle så forenes med lammet. Ilden sørger for en foredling av kjøttet så det kunne etes. Urtene setter smak. Brødet er tilbehøret som til alle tider og generasjoner var tilknyttet dette måltid.

Den påfølgende høytiden, de usyrede brøds høytid, har nok fått navnet ut fra dette. Brødet er med på å sette karakter på lammet og underbygger kvaliteten (det skulle være uten lyte). Således forteller brødet om kvalitet ved å være usyret.

1) Ildens oppgave var ikke i første omgang å fortære lammet, men å gjøre det tilgjengelig (spiselig). Ilden skulle ikke operere alene, men sammen med lammet. Gjemt i denne tanke ligger en evangelisk hemmelighet. Lammet er bilde på Kristus. Ilden er bilde på Den Hellige Ånd. Ved den Hellige Ånd blir Lammet "til mat" for folket. Legg merke til hva Jesus sier i Joh 6:53: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!" Men dette kan ikke skje uten Åndens "tilberedelse" av måltidet! Men la oss se på flere vinklinger.

2) Opplyst av ilden
Ilden har den effekten at den lyser opp. I denne sammenheng lyser ilden opp detaljene om lammet. Det er dette som i dypere mening skjer når Ånden lar oss få del i "bredden og lengden, høyden og dybden" i frelsesverkets hemmeligheter. Ilden lyser opp offeret. Men den kaster også sine lysstråler mot oss, og vi får se at dette var for oss - våre liv ble spart fordi lammets liv ble ofret. Da blir takknemligheten en følge av måltidet, og ildens lue tar tak i tungen og leppene til den frelste sjel for å frembringe takkehymnen i skjønn duett med den rensede sjel - min ånd vitner med Hans ånd at jeg er et Guds barn.

3) Lammet og urtene
Det skulle være "bitre urter"! Det taler om lidelsens smerte som ligger i lammets offer. Men folket skulle spise det sammen med de bitre urter! Således ble de en del av lidelsessamfunnet. Vi finner dette igjen i Paulus' brever når han underviser menig-hetene. Ta f.eks. hans tale til menigheten i Filippi hvor han uttrykker det på denne måten: "…idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham" (Fil 1:29).

Følger vi Paulus videre til kapitel tre, kommer vi til det avsnitt hvor han taler om "tap og vinning", og fremlegger sin bønn med følgende ord: "...så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død" (3:10) Måltidet skulle inntas med det for øye at folket skulle på reise mot Løfteslandet. Det er tale om at vandringen kan være belagt med smertefulle opplevelser - det er innbakt i vandringen mot "Løfteslandet".

4) De tre samvirker - Lammet, ilden og usyret brød.
Gjennom dette finner vi en detalj som er viktig - brødet skulle være usyret! I denne sammenheng har det en spesiell mening - det er den guddommelige triologi - lammet, ilden og brødet! Disse henger sammen! Du kan ikke ta til deg av lammet uten at ilden er involvert. Og når dette er der, har Herren tilrettelagt et brød som passer til. Det forringer på ingen måte smaken, men det løfter smaken på lammet. (Vi må forstå det som "opplevelsen").

Vi er på nytt igjen tilbake i Joh. 6. Jesus fremstiller seg i dette kapitel som "det levende brød som er kommet ned fra himmelen for å gi menneskene liv". Men vi møter både "brødet" og "lammet" i denne undervisningen av Jesus. Begge deler skal fortæres. Men først må ilden få gjøre sin gjerning. Sagt gjennom nytestamentlig tankegang - Ånden (ilden) åpenbarer Lammet gjennom Ordet (brødet).

Ordet er "usyret", dvs. helt igjennom rent og hellige - "Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset", Salme 12:7. Når jeg tar til meg av lammet og brødet, som er opplyst og bearbeidet av ilden, blir det mat for mitt åndsliv, og til renselse i mitt sinn. Enda en gang merker vi at Herren også i denne sammenheng hadde den nye paktens frelsesplan og gjerning gjemt i sin lov om Påskemåltidet.

For det sjuende: Oppbrudd "På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren" (2 Mos 12:11)

1) Lammet hadde blitt fortært av et reiseklart folk. Pilegrimen som har opplevd kraften i Lammets offer, har fått en bestemt måte å vandre på - med belte om livet, sko på føttene og stav i hånden. For Guds folk til alle tider gjelder det samme prinsippet. Ser vi nærmere på den enkelte del, ser vi at i dybden har hver for seg en evangelisk mening.

2) "Belte" skulle være til å binde opp om seg. Klærne som man brukte på denne tiden, kunne ellers være til hinder under vandringen. Det gjaldt å komme seg hurtigst mulig ut av Egypt. I Paulus sin undervisning til menigheten i Efesos møter vi dette bilde nevnt. Etter at han har gjort det klart for menigheten hvilken åndskamp som var rådende, var det om å gjøre for Paulus å bevisstgjøre dem hvordan de best kunne møte kampen som de stod midt i. Her er det han kommer inn på to av disse detaljer som nevnes for Israels barn - belte og sko!
Beltet er bilde på Sannheten (Ef 6:14). Under hele vandringen skal vi ta vare på dette "belte"! For "alt som er sant,… skal vi gi akt på" (Fil 4:8)! Det er det beste forsvar mot løgnen. Sniker usannhet seg inn i vårt liv, er vi inne i "minelagte" områder. Herren gav videre beskjed.

3) "Med sko på føttene"!
En nødvendighet under vandringen for Israels barn. De skoene han bad dem å ta på seg, var spesielle sko - de ble ikke utslitt! Men det var nødvendig, etter som muligheten til "sko-skifte" ikke var mulig (5 Mos 29:5). Siden dette er så spesielt, må det nødvendigvis ligge en dypere mening i dette. Det er jo innlysende at de ikke skulle vandre uten beskyttelse på sine føtter. Samtidig legger vi merke til at de skulle ha dette utstyret på seg slik at de var klar til oppbrudd! De som hører til Herrens folk, må alltid ha "sko" på sine føtter! Paulus minner sine venner i Efesos om det samme når han sier: "Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir."

Israel skulle følge Moses. Men vi skal følge ham som er større enn Moses, Herren Jesus! Alltid klar til å gå evangeliets ærend! Vi har én gang for alltid lagt Egypt bak oss. Nå vandrer vi i Herrens menighet. Og - han skal gi våre "ankler styrke" så vi fullfører løpet (Salme 18:37).

4) "Staven" var nesten uunnværlig i den tid som dette hendte. Det var både støtte under vandringen, og "våpenet" i tilfelle angrep fra villdyr. Noen hundre år etter utvandringen fra Egypt møter vi "staven" kommentert av kong David. "Du er min kjepp og min stav", sier han om hyrden. Han sammenlignet Herren med den virkning som staven hadde for hyrden. I ulendt terreng er det godt å ha en stav å støtte seg på. Den tanke møter oss igjen når vi overfører dette på vandringen gjennom denne verdens "ørken". Terrenget kan ofte fortone seg ublidt og kupert. Hvor godt å ha en "stav" som man kan støtte seg på. Dette visste Herren da han befalte dette for Israelfolket. Og det ligger et prinsipp som gjelder den dag i dag - vi kan støtte oss til "staven" under vandringen.

Lammet er ofret. Vi har tatt imot påskemåltidets innehold, og er på vandring mot løfteslandet. Så mottar vi den paulinske oppfordring som sier: "Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!"
(1 Kor 5:7-8).

toppen



De usyrede brøds høytid - del 3

Skriftlesning: 2. Mos. 12:14-20

"Denne dagen skal være en minnedag for dere, dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt. I sju dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dagen skal dere ha all surdeig bort fra huset deres. Hver den som eter syret brød fra den første til den sjuende dagen, han skal utryddes av Israel. På den første dagen skal dere holde en hellig samling, og likeså på den sjuende dagen en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid, bare den maten som hver av dere trenger, skal dere lage til. Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for nettopp på denne dagen førte jeg deres hærer ut av landet Egypt. Derfor skal det være en evig forskrift for dere å holde denne dagen, slekt etter slekt. I den første måneden, om kvelden på den fjortende dagen i måneden, skal dere ete usyret brød. Det skal dere gjøre helt til om kvelden på den tjueførste dagen i samme måned. I sju dager skal det ikke finnes surdeig i deres hus. Hver den som eter syret brød, han skal utryddes av Israels menighet, enten han er en fremmed eller innfødt i landet. Dere må ikke ete noe som er syret, i alle deres bosteder skal dere ete usyret brød. 2Mos 12:14-20


Skriftavsnittet danner grunnlaget for loven om de usyrede brøds høytid. Det første vi skal merke oss er: Denne høytiden innledes med påskefeiringen. Altså: Ofringen av påskelammet på den 14. dagen danner grunnlaget for den høytid som skulle feires t.o.m. den 21. dagen i måneden Abib. Den skulle avsluttes på kveldstid den samme dag.

For det andre ser vi at det skulle skje en utrenskning av syret brød. Dette skulle skje på den første dagen i denne høytiden. Offeret og blodet hadde dannet grunnlag for renselse. Så skulle de "skille ut" det som var urent. En praktisk handling som kom som et resultat av at det hadde skjedd en ofring. Så sterkt stod dette prinsippet, at den som brøt regelen, skulle utryddes fra leiren: "Hver den som eter syret brød fra den første til den sjuende dagen, han skal utryddes av Israel." (v.15b)

Det skulle ikke finnes noe syret brød under hele denne tid. Dette gjentas hele tre ganger i versene 18, 19 og 20. C. Asschenfeldt-Hansen sier i sin kommentar til dette, følgende: "Når påskehøytiden begynte, pleide hver husfar i Israel å undersøke hele huset for å fjerne alt syret brød. Deretter bad han Gud om at hvis det var noe han ikke hadde sett, måtte Gud forvandle det til støv og aske".

Til oss taler det om å leve et liv i overgivelse til Guds bud og vilje. Alt som er "syret" må fjernes fra våre liv. Johannes sier i sitt brev: "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh. 1:7)
Dette korresponderer med Paulus sin undervisning til korintermenigheten når han sier: "Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus." (1. Kor.5:7)

For det tredje står det å lese: "Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid." Det var ikke rom for egne anstrengelser! Grunntanken er egentlig evangelisk. Høytiden som skulle feires, var et resultat av at lammet hadde ofret sitt liv. Og blodet fra lammet hadde gjort sin virkning. Det var bare for folket å "feire" resultatet - renselsen hadde funnet sted! Påsken hadde ordnet med en fullstendig renselse. Dette måtte de "hvile" i.
I evangelisk tankegang møter vi Paulus utleggelse til menigheten i Efesus: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg" (Ef.2:8-9).

For det fjerde leser vi: "Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for nettopp på denne dagen førte jeg deres hærer ut av landet Egypt. Derfor skal det være en evig forskrift for dere å holde denne dagen, slekt etter slekt. " (v.17) Det skulle være tradisjon å minnes at utfrielsen kom som et resultat av offerlammets offerblod. Lammet gav livet for å gi liv og frihet for en hel nasjon.

Det fortelles at det var tradisjon under påskemåltidet at husets eldste sønn skulle spørre faren, før de åt påskemåltidet, om hva alt dette skulle bety. Da svarte faren: «Dette påskemåltid eter vi fordi Herren gikk forbi våre fedres hus i Egypt.» Denne høytiden ble holdt like fram til Jerusalems ødeleggelse.

Det femte faktum går på datoen. Her var det knyttet opp til en spesiell bestemmelse: Vers 18:
"I den første måneden, om kvelden på den fjortende dagen i måneden, skal dere ete usyret brød. Det skal dere gjøre helt til om kvelden på den tjueførste dagen i samme måned." Dette gjaldt ikke bare i Egypt, men som det står: "i alle deres bosteder skal dere ete usyret brød." (v.20)

Hovedtanken går på at innholdet i høytiden alltid skulle huskes på fordi det var da de fikk friheten!

toppen



Israels høytider – del 4

Førstegrødens høytid:
5 Mos 261ff; 3. Mos 23:10ff


Denne høytiden kommer som den tredje høytid av høytidene i Israel. På hebraisk heter Bikurim. Den er på en måte lenket sammen med De usyrede brøds høytid, og ble feiret dagen etter sabbaten og varte bare én dag. Viktig er det også å legge merke til at den er plassert mellom De usyrede brøds høytid og pinse. Sett i nytestamentlig lys taler den til oss om Jesu død, oppstandelse og pinsedagens under.

La oss se litt nærmere på følgende elementer i denne høytiden.

a) Først kan vi merke oss tre ting:
For det første:

Høytiden skulle gjelde fra de kom inn i Løfteslandet:
«Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbåndet av deres høst, han skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det.» 3Mos 23:10-11

En høytid som er knyttet til løfte om et eget land! Presten skulle «svinge kornbåndet for Herrens åsyn». Dette skjedde ved at han tok kornbåndet og svingte det i de fire himmelretninger for å markere at tilhørte Herren! Dette ble klart sagt av Herren i kapitel 25:23:
«Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg». 3Mos 25:23

For det andre:
«Samme dag som dere svinger kornbåndet, skal dere ofre et årsgammelt lam uten lyte til brennoffer for Herren» v. 12
Denne forordningen knytter da førstegrødens hovedelement sammen med offerlammet. Og «skjuler» da en viktig nytestamentlig hendelse – den lidende Messias – den seirende Messias som seiret over død og grav ved sin oppstandelse fra de døde.

For det tredje:
Gjennom denne høytid ble folket minnet om å sette Herren først. De skulle ikke nyte av grøden før de først hadde båret førstegrøden fra til Herren.

For det tredje:
Denne dagen varslet at innhøstningen var begynt!

b) Et bilde på Kristi oppstandelse!
For det første: Tanken som følger er det som Paulus kaller for en «skygge av det som skulle komme» (Kol 2:17). Her nevner han konkret «høytidene» i Israel. Da sier han med andre ord at disse gammeltestamentlige høytidene har i seg elementer av evangelium. For å sitere en teolog som sa det så treffende: «Det gamle testamentet er evangeliet i knopp, og Det nye testamentet er evangeliet i full blomst».

For det andre:
Det handler om oppstandelse! Paulus anvender dette uttrykket i 1 Kor 15:20: «Men nå er Kristus oppstanden og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.» Kristus er den som først sto opp fra de døde. Gjennom Kristi oppstandelse har Gud godtgjort Jesus å være Guds veldige Sønn.
(Rom 1:4) Han er «den første av de dødes oppstandelse» (Ap.gj. 26:23), som Paulus uttrykte det til kong Agrippa.


Og gjennom Jesu oppstandelse oppfylles også Salme 2:7: «Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag!» Denne profetien er tofoldig. Først ble det oppfylt ved det Faderen sa om sin Sønn i Jordan-dåpen og på Forklarelsens berg – Dette er min Sønn. (Matt 3:17, 17:5)
Dernest får det sin oppfyllelse ved oppstandelsen på den tredje dag. Således ser vi «skyggebildet» ved det første kornbånd som ble båret frem til presten oppfylles i Jesu oppstandelse fra de døde.

For det tredje:
Taler det videre, til oss og gir oss en garanti for resten av høsten. Det skal skje en oppstandelse først og fremst for dem som er sovnet inn i troen på Kristus – «Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme» (1 Kor 15:23) Og denne sannheten gjentas i Tessalonikerne av Paulus: «For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham» (1 Tesss. 4:14ff)

Så kommer oppstandelsen for «de urettferdige», (Åp 20:5). Denne oppstandelsen blir en «dommens oppstandelse» (Joh 5:29). Det avgjørende forhold her blir forholdet til Livets Høvding.

toppen



Israels høytider – del 5
Ukens høytid


Det var så interessant da vi kjørte gjennom Israels sletteland, og den ene åkeren etter den andre lå overmoden. Og Jesu ord var så passende: "Se, markene er modne til høst". Guiden brøt stillheten med å si: "Når er det disse åkrer høstes?" Det var ingen i bussen som vågde å svare. Men svaret kom fra guiden like raskt som det ble stilt - i pinsen!

Innhøstningens høytid!!
Dette er den femte av høytidene i Israel. Denne høytid ble holdt femti dager etter påskehøytiden. Høytiden kalles også for "innhøstningens høytid", eller pinsefesten. Den blir også kalt for "ukens høytid" ettersom det skulle gå sju uker etter påske.

Som kjent var det tre store jødiske fester. Alle jøder som bodde innenfor en radius av tre mil, var nødt til å feire påske, pinse og løvhyttefesten. Det var to betydningsfulle årsaker til den store
viktighet pinsefesten hadde. Den ene var at det var en historisk betydning. Det var et minne om at Moses fikk Loven på Sinai berg. For det andre var det av betydning for jordbruket. Én omer bygg ble ofret til Gud i påsken. Men under pinsefesten ble det ofret to brød som takk for innhøstet avling.

A. La oss se på elementene i denne feiring
Vi leser om selve ordningen i 3 Mos 23:15-25 1) Det skulle bæres fram et offer av den nye grøden, v.15-16 2) Så ble det båret fram svingebrød sammen med "sju årsgamle lam uten lyte og en oksekalv og to værer - de skal være til brennoffer for Herren" (v.17- 20). Legg merke til at offer av mat og liv følger som en fast regel i denne høytiden. Med andre ord er det elementer fra påskehøytiden som går igjen. Man måtte altså ikke glemme offeret av liv.

3) Alle skulle få fri på denne høytiden.
"Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt, hvor dere så bor." (v.21)

4) De fattige og fremmede var tilgodesett i denne høytid.
"Når dere høster grøden i landet, skal du ikke skjære kornet helt ut til ytterste kant av åkeren. Og de aksene som blir liggende igjen etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp. Du skal la dem være igjen til den fattige og den fremmede." (v.22)

Så kan vi stille oss det spørsmålet: Ligger det en profetisk linje i denne gammeltestamentlige
høytiden? Hittil i våre refleksjoner rundt høytiden blant jødene, har vi merket oss at de sentrale elementer har blitt oppfylt i den nye paktsordningen gjennom Jesus Messias. Men hva med pinsehøytiden?

Våre tanker går uvilkårlig til Lukas’ beretning om det som skjedde 50 dager etter at Jesus hadde stått opp fra de døde. På denne høytid, pinsefestens dag, skjedde det en Ånds-meddelelse som det tidligere ikke hadde vært maken til. Og ser vi symbolsk, billedlig og profetisk på det, finner vi disse elementer innvevd som en oppfyllelse i det som ble meddelt kristenheten og forløst på pinsedagen, som vi leser om i Ap.gj.2.

B. I overført betydning
- oppfylt i Faderens løfte.
a. Høytiden var en høytid som skulle minne om da loven ble gitt på Sinai. Ved dette knyttes denne høytid til de "ti ord" som ble gitt på Sinai. Men det var ikke bare De ti bud som ble gitt, men også alle forordninger knyttet rundt tabernaklet og dets tjeneste. Og hovedtanken er at Herren ville bo blant sitt folk for at de skulle gjøre hans vilje. Men i loven ligger det en erkjennelse av at ingen kan makte å tilfredsstille Guds bud og krav. Derfor var det nødvendig med en kraftmeddelelse som forløses til menneske gjennom påskelammet som ble slaktet. Da Faderens løfte ble en realitet på apostlenes tid (pinsedag), var det Jesus og ham korsfestet, og oppstanden, som var hovedtemaet i forkynnelsen. Og dette er blitt til vår redning. Sagt på en annen måte: Pinsehøytiden kaster et forherliget lys over påske og de usyrede brøds høytid. Det er også en "profetisk kontrast" her: Ved Sinai (2 Mos 19.) ble tre tusen drept, men på pinsedag ble tre tusen frelst.

b. Høytiden legger vekt på innhøstningen.
Her er vi inne på noe av et hovedanliggende i selve pinsefestens høytid. Jesus sa til sine disipler, før pinsedag: "Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner..." (Apg 1:8).

Altså: Det som skjedde på pinsedag var en kraftmeddelelse med den hensikt å bli dyktiggjort i sjelevinnertjenesten. Presten skulle få to svingebrød som en førstegrøde, v.17. Dette symboliserer hva vi som menighet er - det er noe "fint mel" og noe "surdeig" i Herrens menighet. Men vi står utenfor fordømmelse takket være offeret som er gitt.

c. Så møter vi budskapet om Frihet!
Det skulle ikke utføres noe arbeid. Resultatet av arbeid er svette, kav og mas. Det skulle være en høytid med hvile og ettertanke, tanke på hva Herren gav til Moses på Sinai. Budskapet blir åpenbart i den nye paktens ordning. Her er det én som har gjort alt som skulle gjøres. Ånden fokuserer på det verk han har gjort. Gud er tilfreds med offeret. Vi kan hvile i løftene som inkluderer alle!

d. De fattige og fremmede.
Pinsehøytiden var høytiden som forteller om at det er nok til alle. Hva er det rikelig av? Det er rikelig av korn. Og i overført betydning ligger sannheten om at Ordet forteller at Gud gjør ikke forskjell på folk - det er for høy og lav, rik og fattig.

toppen


Last ned og skriv ut som PDF-fil


 
     
   
     
     

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no