Den jødiske menigheten i Jerusalem de første 100 år

     

Historisk tilbakeblikk

 

Verdens første menighet ble født i Jerusalem pinsedagen, 50 dager etter påsken i året 32 e.Kr. Alle de 3000 som ble frelst den dagen var jøder. Det var jøder fra Judea men ikke bare fra den gang Jødeland. Her var det mange jøder fra Diasporaen, jøder som talte sitt morsmål men også både gresk og latin og andre språk fra de områder de bodde i. De var alle kommet til Jerusalem for å feire Pinsehøytiden og tilbe Gud i hans helligdom. Du kan lese om dette i Apostelgjerningene 2:1-13.

Ved å utgyte sin Ånd på Pinsedagen med så mange jøder samlet på ett sted viser Gud sin store plan for verdens evangelisering. Han når ikke bare jødene i Jerusalem men også jøder fra hele det mektige romerske riket, fra Mesopotamia i øst til Rom i nord og områdene i Afrika så som Libya og Egypt med flere. Når disse nyfrelste jødene drar tilbake til sine hjemsteder, tar de evangeliet om Jesus med seg og planter den gode seden blant jødene alle steder. Den første lokale menigheten i verdenshistorien, er altså menigheten i Jerusalem.

I denne artikkelen vil jeg belyse hvordan det gikk med denne menigheten i tiden etter Pinse-dagen. La oss først og fremst være klar over at den første menigheten i kirkens lange historie, ikke var en menighet blant hedningefolkene, men en menighet som var helt gjennom jødisk. Jerusalem-menigheten vokste seg stor og sterk og utbredte seg, slik vi leser i Apostelgjerningene. La oss ta med noen vers fra NT:

- De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten. Apg 2:47 NB
- Men mange av dem som hadde hørt Ordet, kom til troen. Og tallet på mennene kom opp i omkring fem tusen.
Apg 4:4 NB
- Da de hørte det, priste de Gud. Så sa de til ham: Du ser, bror, at mange tusen blant jødene er kommet til troen, og alle er de nidkjære for loven.
Apg 21:20 NB

En rest tar imot Jesus
Alle disse hører med til den kategori jøder som Paulus i Romerbrevet kaller for «en rest». Han forklarer at Guds ord ikke slo feil men at de utvalgte av jødefolket var blitt frelst. Slik det var en rest igjen på Elias tid, som ikke hadde bøyd kne for Baal, var det også i evangeliets tid, blitt en rest igjen i folket, som tok imot Guds ord og ble frelst ved troen på Jesus Messias.

- Og Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare en rest bli frelst. Rom 9:27 NB
- Men hva er Guds svar til ham? Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba'al.
Rom 11:4 NB
- På samme vis er det også i den tid som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse.
Rom 11:5 NB

En nådens tid for jødefolket
Selv om Israel for øvrig ikke tok imot Jesus som sin Messias, viser Gud sin nåde mot Israel ved å gi dem 40 år med evangeliets forkynnelse. I denne nådetiden før år 70, ble altså tusener av jøder frelst i Jerusalem, Judea og Samaria, for ikke å nevne alle steder i Romer-riket hvor det fantes synagoger. Paulus, som jo var kalt til å være hedningenes apostel, oppsøkte alltid først synagogene for hans motto var: «Jøder først, deretter grekere!»

Vi må takke den første menigheten i Jerusalem som tok vare på Ordet og forkynte Jesus og hans lære uten å slå av på sannheten. Av kirkehistorikeren Eusebius får vi pålitelige innsikt i Jerusalem-menighetens historie, helt fra begynnelsen. I denne artikkelen kommer vi flere ganger tilbake til hans uttalelser. Det er ingen tvil om at Peter var den ledende apostel i den første tiden. Hans stilling i menigheten var udiskuterbar. Han var blitt innsatt av Jesus til å være leder. (John 21:15-17). Likevel var det ingen av apostlene som ønsket å bli biskop for Jerusalem-menigheten. De valgte i stedet Jakob, Herrens bror til denne ærefulle tjeneste.

Eusebius av Cesarea
Men den første tilsynsmann for menigheten (gr. episkopos) var altså en av Jesus fysiske brødre, Jakob. Jesus hadde jo flere søsken men ingen av dem trodde i begynnelsen at Jesus var Messias.

- Er han ikke tømmermannens sønn? Heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Matt 13:55 NB
- Brødrene hans sa da til ham: Dra herfra og gå til Judea, for at også disiplene dine kan få se de gjerningene som du gjør! For ingen gjør noe i det skjulte når han selv søker å være alminnelig kjent. Gjør du slike ting, da vis deg for verden. For heller ikke brødrene hans trodde på ham. Joh 7:3-5 NB


Men da Jesus oppsto fra de døde møtte han Jakob.
- Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. 1Kor 15:7 NB

Det møtet førte til at Herrens bror Jakob ble en virkelig Messias-troende. Han ble senere den første tilsynsmann for menigheten i Jerusalem (presbyteros = biskop). Fordi hans livsførsel var så lik Jesus, ble han kalt "Jakob den rettferdige". Vi møter Jakob flere ganger i Apostlenes gjerninger.

-
Han gav tegn til dem med hånden at de skulle tie, og så fortalte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengslet. Og han sa: Fortell dette til Jakob og brødrene. Så gikk han bort og drog til et annet sted. Apg 12:17 NB

- Men noen annen av apostlene oppsøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror. Gal 1:19 NB  

Dette er ikke apostelen Jakob som nettopp var blitt avlivet med sverd (Ap.gj. 12:2). Jakob, Jesu kjødelige bror var sammen med noen av menigheten på et sted i bønn for Peter. Senere møter vi Jakob i Ap.gj. 15:13 hvor han står frem med stor autoritet og legger føringer for hvordan en skal behandle menigheter av ikke-jøder og deres forhold til jødedommen. Det er også Jakob, presbyteren, som har gitt oss Jakobs brev i NT.

Jakob blir martyr i Jerusalem
Det er klart fra kirkehistorien at Jakob, Herrens bror, led martyrdøden i Jerusalem. Det skjedde i en periode da den romerske guvernøren var fraværende i hovedstaden. På det tidspunktet grep det høye råd anledningen og anklaget Jakob for brudd med Mose lov. Det jødiske Sanhedrin dømte Jakob til døden og han ble ført bort og steinet år 62. Han var den første tilsynsmann i den messianske menigheten i Jerusalem. Flere skulle komme etter ham.

Går vi nå til Eusebius kan han fortelle oss at Jerusalem-menigheten hadde flere tilsynsmenn i tiden før den store jødiske krigen fra 64-70. Den jødiske historieskriveren Josfus Flavius forteller om denne hendelsen i sin bok om jødenes kriger.

Den jødiske historikeren Josephus Flavius som levde på den tiden skriver at han ble dømt av det jødiske rådet Sanhedrin ledet av ypperstepresten Ananus ben Ananus og deretter steinet til døde i år 62 AD:

- Og da Caesar hørte at Festus var død, sendte han Albinus til Judea som prokurator. Men kongen tok fra Josef øversteprestens embete og ga videreføringen av denne ære til en sønn av Ananus, som også kaltes Ananus. Det fortelles at denne første Ananus viste seg å være en heldig mann, for han hadde fem sønner som alle hadde fungert i stillingen som Guds øversteprest. Men denne unge Ananus, som vi allerede har fortalt om, tok fatt som øversteprest. Han var en frimodig man og uten respekt (for andre) og tilhørte Saddukeernes parti. Han var svært streng i sin dom av overtredere og satte seg over de andre jødene. Han trodde nå han hadde en mulighet til å vise sin autoritet. Festus var nå død og Albinus var på vei, så han sammenkalte et Sanhedrin av dommere og brakte bror til Jesus, han som blir kalt Kristus, hvis navn var Jakob, og noen andre (av hans etterfølgere) frem foran dem. Og da han hadde anklaget dem som lovbrytere, overgav han dem til å bli steinet. Josephus, Jødenes Historie, Bind 20, kapittel 9 vers1. (Oversatt TK)

Jesu familie som tilsynsmenn for menigheten
Her møter vi en forunderlig sannhet om Jesu jordiske familie av Davids hus og ætt. Den som nå ble menighetens tilsynsmann (biskop) var Simeon. Han var en nevø av Jesus og sønn av Klopas gift med Maria, søster til Jesu mor Maria.

- Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena. Joh 19:25 NB

Maria, Jesu mor hadde en søster som også kaltes Maria. Denne Maria var gift med Klopas og var altså Jesu onkel etter kjødet. Det sies av Hegesippus at Klopas var en bror av Josef, Jesu stefar. (Hegesippus skrev en historie om den første menigheten. Han var sannsynligvis jøde men konverterte til kristen tro. Hans verk er dessverre gått tapt, bortsett fra åtte kapitler som refereres til av Eusebius).

Etter at Jakob, den rettferdige var død og krigen med romerne nærmet seg (år 64), kom de som fremdeles var i live av apostlene og andre av Jesu disipler sammen for å samtale med Jesu familie etter kjødet. For de fleste av disse var fremdeles i live da dette skjedde. De valgte alle enstemmig Symeon, sønn av Klopas, til menighetens hyrde og tilsynsmann. Symeon er ikke nevnt i NT men vi finner denne opplysningen hos Eusebius.

Menigheten og Jerusalems ødeleggelse i år 70
Vi kjenner til den forferdelige krigen som begynte i Galilea i år 64 og varte til år 72. Det var i år 72 at den siste jødiske motstand ble slått ned ved beleiringen av borgen Masada. Frem til dette tidspunktet hadde Jerusalem-menigheten fortsatt sin rolle som modermenighet for alle de andre menighetene i det store romerske riket. Mørke skyer begynte å samle seg over den jødiske nasjonen og de som husker det, vil minnes hva Jesus uttalte når han sto på Oljeberget og så ut over byen:

- Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. Luk 19:41-44 NB


Jesus profeterer over Jerusalems fremtid 

Eusebius skriver at når krigshandlingene begynte og den romerske hæren kringsatte Jerusalem, var den messianske menigheten ikke lenger i byen. Det hadde kommet profetiske varsler om den kommende krigen og alle de troende med sine familier, hadde forlatt Jerusalem.

- But the people of the church in Jerusalem had been commanded by a revelation, vouchsafed to approve men before the war, and to leave the city and dwell in a certain town of Perea called Pella. And then those that believed in Christ had come there from Jerusalem, then as if the royal city of the Jews and the whole land of Judea were entirely destitute of holy men, the judgement of God at length overtook that had committed such outrages against Christ and his apostles, and totally destroyed that generation of impious men. Eusebius Ecclesiastical History kap 5:3

Norsk oversettelse:
- Men folket i menigheten i Jerusalem hadde blitt befalt i en åpenbaring, for å forsikre folk før krigen, at de måtte forlate byen og bosette seg i en spesiell by i Perea kalt Pella. Og når de som trodde på Kristus hadde kommet dit fra Jerusalem, var det som om den kongelige byen og hele Judea ble fullstendig tomt for hellige menn. Guds dom kom endelig over de som hadde gjort forferdelige ting mot Kristus og hans apostler, han ødela fullstendig den generasjonen av ugudelige menn.

Jerusalem-menigheten flytter til Pella i Perea
Perea lå på østsiden av elven Jordan og unnslapp romernes krigsherjinger. Pella var en av de ti byene som var tiltenkt hedningene som bodde i Judea og var spredt på forskjellige steder i landet. Et annet navn på denne samlingen av byer er Dekapolis. I dag er Pella i ruiner men er et arkeologisk objekt. I denne byen var det de messias-troende fra Jerusalem oppholdt seg så lenge krigen varte.

Ruinene av byen Pella i Perea hvor Jerusalem-menigheten oppholdt seg under krigen år 70

Nå denne forferdelige krigen endelig opphørte etter Jerusalems fall og templet ødeleggelse, vendte Jerusalem-menigheten tilbake til byen. De valgte en ny biskop som hetten Symeon og var sønn av Kleopas. Han så at byen var i ruiner og templet var i ruiner men menigheten valgte å fortsette sitt virke på tross av de de dramatiske hendelsene påført befolkningen i krigen.

Ny kirke blir bygget
Vi kan ikke observere noe kirkebygg i Jerusalem før krigen. I henhold til Apostelgjerningene samlet menigheten seg i Salomos bueganger og i hjemmene. Nå var de tidligere møteplassene ødelagt og det oppsto et akutt behov for å bygge et gudshus.

Oljeberget var et område hvor så mange av begivenhetene rundt Jesus hadde funnet sted. Her finner vi olivenlunden Getsemane hvor Jesus så ofte var samlet med sine disipler og hvor han kjempet i bønn. På Oljeberget øst for templet og i nærheten av Mikpad alteret var sannsynligvis også Golgata, stedet som lignet en hodeskalle. Hva er mer naturlig å tenke at det var Oljebergets topp som var stedet. Det lå nær byen og var også stedet der Abraham billedlig ofret Isak. Hvis stedet for korsfestelsen var Oljeberget, hva er da mer naturlig å tenke at hagen med graven der han ble lagt, lå like i nærheten. Det var her på Oljeberget at han lærte sine disipler å be Fader Vår og det var herfra han forlot denne verden og dro tilbake til sin Far i himmelen.

Samlingssted for menigheten
Straks etter Jesu død og oppstandelse, begynte de første kristne å samles i hemmelighet for å minnes hans himmelfart ved en liten grotte på Oljeberget. Senere utstedte keiser Konstantin den store et dekret hvor han ga frihet for alle kristne i Romerriket så de kunne praktisere sin tro uhindret. Dette skjedde i 313 og gjorde det mulig for alle kristne i riket å tilbe uten frykt for represalier.

På tiden da pilgrimen Egeria gjorde sin reise til Jerusalem i 384, hadde stedet for kristne samlinger blitt flyttet til det daværende stedet, et stykke opp og bort fra grotten hvor de kristne hadde samlet seg tidligere. Den hellige Helena, mor til Konstantin, besøkte det hellige land på en pilegrimsreise i tiden mellom 326 og 328. I løpet av denne reisen identifiserte hun to steder på Oljeberget som sto i relasjon til Jesu liv. Det første var stedet for hans himmelfart og en grotte i nærheten hvor Herren lærte sine disipler å be Fader Vår. Da hun kom tilbake til Rom bestemte hun at det skulle bygges to helligdommer på disse stedene.

Det forunderlige er at domen bygget over stedet for himmelfarten, er i dag ivaretatt av muslimer. Dette kan virke underlig men en skal huske at Koranen forteller at Jesus ikke døde på korset men for levende opp til himmelen. Her er stedet som du kan se på bildet under. Det er synd at tusener av pilgrimer og turister som har stått på utkikkspunktet på Oljeberget og sett ut over Jerusalem, har stått med ryggen til dette høyst interessante og godt bevarte minnesmerke, bare noen undre meter bak dem.


Domen over stedet på Oljeberget hvor Jesus himmelfart fant sted 

Kirken i Jerusalem etter år 70
Vi har sett hvordan Jerusalem-menigheten kom tilbake fra Pella og valgte en ny biskop, Symeon, sønn av Cleopas som var Jesu onkel. Den jødiske staten var i sjokk. Ut av de 3 millioner jøder som kom til høytiden i Jerusalem, var 1.100.000 blitt drept i krigen. Templet var ødelagt og Jerusalem lå i ruiner. Tusener av jøder var tatt til fange og sendt til de romerske galeiene eller ble offer for ville dyr i romerske sirkus. Jesu ord gikk i oppfyllelse.

- De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende. Luk 21:22 NB

Midt i denne elendigheten sto den messianske menigheten frem med budskapet om Jesus. Eusebius forteller oss om en tid hvor mange både jøder og grekere fikk oppleve frelsen. Apostlene var ikke lenger i Jerusalem men var reist på misjonsoppdrag både i Romerriket og utenfor imperiet. Men de som var ledere holdt seg fremdeles til apostlenes lære og bevarte troen. Evangeliene var nå i utvikling og begynte å bli spredt ut til andre menigheter i Romerriket. Det samme var noe av apostlenes brever. Mange menigheter av hedningene var blitt grunnlagt i diasporaen. Vi finner at Paulus var aktiv i sin misjonsgjerning, likeså Peter og andre, og tusener små og store menigheter ble grunnlagt i tiden etter Jerusalems ødeleggelse.

Umiddelbart etter krigen var Vespasian blitt utnevnt til keiser etter Nero og Titus hans sønn drog tilbake til Rom i triumf med sine legioner. Men en ny kraft og en ny tro var i ferd med å gjennomtrenge det romerske imperium. Ut fra Jerusalem-menigheten fødtes stadig nye menigheter over hele riket.

Jerusalem-menigheten etter år 132
Vi må ta et langt hopp i tid og vi passerer år 100 og går mot 130 e.Kr. Jerusalem menigheten har bestått mange prøver og tusener har blitt frelst. Apostlene er for lengst borte, nesten alle apostlene har blitt martyrer. bortsett fra apostelen Johannes. En lang rekke av tilsynsmenn har ledet menigheten og det har vært fred.

Men et nytt opprør begynner å ta form. Denne gangen ledet av en jøde og en svikefull person som sier han er kommet ned fra himmelen for å lede jødefolket i et nytt opprør mot romerne. Hans navn var Simon bar Kokhba. Han ble leder for dette opprøret mot romerne. Det begynte i det stille og vokste seg sterkere. Hadrian var nå blitt keiser i Romerriket. I hans fravær begynte jødene å samle seg for å drive geriljakrig og de inntok mange byer for å gjøre dem om til sikre byer ved å bygge høye murer rundt dem. Slik ville de kunne motstå angrep de visste måtte  komme. Jerusalem ble også gjenoppbygget og murene rundt byen satt i stand. I året 132 begynte opprøret for fult under Simon bar Kokhba. Mange jøder kom fra områder langt borte og mange fremmede sluttet seg også til opprøret. Hadrian sendte to av sine beste generaler til Juda for å slå ned opprøret men de ble slått av bar Kokhba. Hadrian sendte sin beste general fra Storbritannia, Julius Severus. For å gjøre en lang historie kort, ble opprøret slått ned og Simon bar Kokhba ble drept. Titusener av jøder hadde igjen lidt døden på grunn av krig og hunger. Romerne hadde igjen slått den jødiske nasjonen.

Denne gangen ble det slutten på jødestaten. Keiser Hadrian jevnet Jerusalem med jorden og gav byen navnet Aelia Capitolina. Israels land, Judea, ble fra nå av kalt Palestina, et ord som minnet om filistrene, jødenes store fiende i gammel tid. Ingen jøder fikk lenger bo i byen. Jerusalem ble en stad for hedninger som fritt fikk utfolde seg i den hellige byen.

Hadrian forbød jødene å omskjære sine guttebarn. Det ble forbudt å eie eller å lese Tora-en. Å holde Sabbaten var forbudt og alle synagoger ble stengt. Keiser Hadrian hatet alt jødisk og en forfølgelsestid mot religiøse jøder tok til i det romerske imperium.

På den tiden opphørte også Jerusalem-menigheten. Ingen av de jødiske messias-troende fikk oppholde seg i Jerusalem. Men menigheten fortsatte likevel men med andre ikke-jødiske ledere. Det vil ta for langt å fortsette her men vi kan se at Gud så til sitt folk og i 100 år eksisterte den jødisk-messianske menigheten i Jerusalem på tross av store omveltninger og nød for den jødiske nasjonen.


Epilog
Vi anser denne historien om den første menigheten i Jerusalem som en betydelig del av Israels og jødefolkets  historie. Mange i Israel, spesielt de ortodokse, vil fornekte at jøder overhode trodde på Jesus. De som eventuelt gjorde det, var forførte jøder. Men nå er det slik at historien ikke kan fornektes. Titusener av jøder i tiden etter Kristus og hans oppstandelse, kom til tro på ham. Jesus fra Nasaret var deres Messias.

Torolf Karlsen

Kilde: Bibelen, Eusebius Kirkehistorie og Josephus Flavius

 
  Last ned dokumentet som en PDF-fil  
     
     
  toppen  
     
     

Norske Pinsevenners arbeid i Israel (NPAI) Stiftelsen Beit Betania, Org. No. 885825702
Postboks 179 Sentrum, 0102 Oslo. E-post:
post@npai-pym.no